I går leste jeg endelig ut boka The Heart is a Lonely Hunter av Carson McCullers. Jeg begynte på den i fjor høst, men fordi jeg kjente til historien fra før ønsket jeg å utsette lesningen av slutten så lenge jeg kunne. Som tittelen tilsier er det en bok om ensomhet, og den stiller spørsmålet om mennesket noen gang kan være noe annet enn alene. Spørsmålet om våre tankers språk noen gang kan oversettes til noe fullt forståelig for andre.
Bokas hovedkarakter er døvstumme John Singer, som forresten er helt nydelig. Han får regelmessige besøk av fire svært forskjellige mennesker, de kommer hver for seg, og deler alle en lengsel etter å bli forstått. Singer leser på lepper, og tar til seg alt de har å si, men selv betror han seg til sin venn Spiros Antonapoulos, som tidlig i boka sendes til et psykiatrisk sykehus, til Singers store savn. Antonapoulos er en temmelig ufyselig mann, og er alt Singer egentlig misliker i andre mennesker, men han er den eneste som forstår Singers språk – tegnspråk.
Her er et utdrag fra kapittel syv, side 205-206:
At first he had not understood the four people at all. They talked and they talked – and as the months went on they talked more and more. He became so used to their lips that he understood each word that they said. And then after a while he knew what each one of them would say before he began, because the meaning was always the same.
His hands were a torment to him. They would not rest. They twitched in his sleep, and sometimes he awoke to find them shaping the words in his dreams before his face. He did not like to look at his hands or to think about them. They were slender and brown and very strong. In the years before he had always tended them with care. In the winter he used oil to prevent chapping, and he kept the cuticles pushed down and his nails always filed to the shape of his finger-tips. He had loved to wash and tend his hands. But now he only scrubbed them roughly with a brush two times a day and stuffed them back into his pockets.
Boka var McCullers debutroman, og ble utgitt i 1940. Den regnes i dag som en amerikansk klassiker, og det forbauser meg ikke i det hele tatt. Forfatteren skriver svært direkte, og språket virker til tider ubehagelig nakent, men det er kanskje akkurat det historien krever. Jeg tror jeg kommer til å bære med meg John Singer lenge.
