Bokomtale: ‘Morgen i Jenin’

Tidligere i (v)år fikk jeg tilsendt en ny bok å anmelde fra Aschehoug. Jeg “lovte” en anmeldelse av denne i løpet av mai, men fordi jeg hadde problemer med å la meg fenge da jeg først satte meg ned med boken, ble den stadig skjøvet nedover i lesebunken min. I helgen bestemte jeg meg endelig for å for å få jobben gjort, og det viste seg at boken var helt grei.

Det dreier seg altså om Morgen i Jenin av Susan Abulhawa (oversatt av Ragnhild Eikli), og dette er hva forlaget har å fortelle om boken:

Palestina, 1941. I den lille landsbyen Ein Hod fører en patriark sitt følge med familiemedlemmer og arbeidere gjennom olivenlundene. Mens de går mellom trærne, faller de grønne fruktene til marken og velsigner folket med årets bugnende grøde.

1948. Abulheja-slekten jages fra forfedrenes land i Ein Hod og blir tvangssendt til en flyktningleir i Jenin. Det er Amal, patriarkens sønnedatter, som forteller om lillebroren som blir stjålet i kaoset som oppstår og hvordan han vokser opp hos et israelsk ektepar, mens den andre broren allerede som ung er villig til å ofre livet for palestinernes sak. En dag står brødrene ansikt til ansikt.

Amals historie er både vakker og grusom. Den handler om stjålet barndom, om å være mor under umenneskelige forhold, om knuste drømmer og om tap – men mest av alt om forsoning og kjærlighet.

Noen ganger kan en bok forandre folks måte å tenke på. “Morgen i Jenin” er en slik bok.

Jeg kan ikke akkurat påstå at boken endret min måte å tenke på, men det er kanskje fordi jeg allerede har lett for å ta til meg og reflektere over de nyhetsssakene som dukker opp i mediene. Å se Israel-Palestina-konflikten fra flere sider og erkjenne at mennesker lider på begge sider er derfor ikke noe nytt for meg.

Handlingsmessig representerer vel de færreste av bøkene jeg leser noe nytt, men så leser jeg først og fremst for å la meg røre av språket og teksten heller enn historien – selv om jeg selvfølgelig ønsker meg en god kombinasjon. Abulhawas språk er imidlertid likefremt og litt kjedelig. Hun skriver med medfølelse, det skal hun ha, men hun fører likevel en journalists språk, og jeg venter meg mer fra en skjønnlitterær forfatter. Hun skriver en form for litteratur jeg ærlig nok må innrømme at jeg ikke har så stor interesse av å lese, men jeg kan godt tenke meg at mange andre har det: Alle som ønsker nyhetssakene satt i et mer mellommenneskelig perspektiv kan nyte godt av boken, og den vil sikkert også gjøre seg godt som ferielektyre for dem som ikke degenererer helt i sommervarmen.

Fordi jeg fikk et ukorrigert leseeksemplar, kan jeg ikke kommentere selve oversettelsen.

Bokanmeldelse: ‘Little Bee’

Aschehoug har sendt meg ei ny bok, Little Bee av Chris Cleave, som jeg nå skal fortelle litt om.

Boka handler om den nigerianske flyktningen Little Bee, som etter to år i en interneringsinstitusjon i England, oppsøker ekteparet Sarah og Andrew, som hun traff på ei strand i hjemlandet før hun flyktet. Dette møtet i Nigeria er essensielt for resten av fortellingen, men vi får ikke vite akkurat hva som skjedde før et godt stykke uti boka – annet enn at det var livsforandrende for alle involverte.  Men nå er altså Little Bee i England, som for henne er en helt ny verden.

Boka er lagt opp slik at historien fortelles vekselsvis fra Sarahs og Little Bees perspektiv. I utgangspunktet synes jeg det er et godt grep, ettersom en viktig del av denne fortellingen nettopp består i begge disse kvinnenes opplevelse av møtet med en annen kultur, en annen måte å tenke på. Når little Bee forteller, snakker hun ofte om hvordan hun ville forklart alt det nye hun ser og opplever for jentene i landsbyen hennes, slik at de skulle kunne forstå det. I noen tilfeller konkluderer hun med at noen ting rett og slett ikke lar seg oversette. Alle disse betraktningen er det en fornøyelse å lese om, men det kommer et stort men her; jeg kjeder meg under lesningen av kapitlene der Sarah forteller. De står mye svakere enn de øvrige, og hennes utenomekteskapelige forhold, som opptar en stor plass i boka, kunne ikke interessert meg mindre. Et usedvanlig godt språk kunne godt ha reddet disse kapitlene, men språket er lite bemerkelsesverdig – både på godt og vondt. Oversetterens arbeid derimot, er preget av slurv, og det dukker stadig opp setninger som virker å være direkte oversatt fra engelsk.

Jeg vil derfor konkludere med at det er verdt å bli kjent med Little Bee og hennes historie, men forfatteren kunne godt latt henne oppta en enda større plass i hennes egen bok. For han har virkelig skapt en flott karakter i henne.

Andre bloggere har også anmeldt boka: My Online Library, Beate blogger om bøker, Ord om annet, Saudasjøen, Prosalosa, Bindestreken, Min bokhylle, Anitas blogg.

***

Jeg gjorde en feil i går, og publiserte stikkordene mine før jeg egentlig hadde begynt på anmeldelsen, så jeg beklager at de andre bloggerne ble pinget for ingenting.

Litt om bakst

Januar har vært travlere enn vanlig for min del, noe jeg har likt veldig godt. Studiene tar sin del av tiden, med både  religion og latin, men jeg har også tilbragt mye tid på kjøkkenet. Jeg har altså bakt i en måned, og har lært litt av hvert. Det meste er antakeligvis ting som alle andre har visst lenge, men det får så være. Dette har jeg lært:

  • Fersk gjær gir nesten alltid et bedre bakeresultat enn tørrgjær.
  • Fersk gjær stinker opp kjøleskapet, om må derfor oppbevares i et glass med et tett skrulokk.
  • Det har ikke så mye å si for resultatet om jeg elter slik som bakerne demonstrerer eller bare leker med og drar i deigen i ti minutter.
  • Lyst brød blir grovere uten å smake grovt når jeg bytter ut en del av melet med hirseflak.
  • Revet sitronskall i rundstykker er kjempegodt.
  • Ovnen vår har altfor sterk undervarme i forhold til overvarme.

Det var det! Nå nylig kom også tidligere nevnte Baking with Julia i posten, så da satser jeg på at februar blir en like produktiv måned som det januar var.

Og så til noe helt urelatert; Aschehoug har sendt meg boken Little Bee av Chris Cleave. Jeg er allerede kommet et godt stykke uti boken, så anmeldelsen kommer nok snart.

Bokanmeldelse: ‘Fasandreperne’

Jeg har fått tilsendt ei ny bok fra Aschehoug, kriminalromanen Fasandreperne av den danske forfatteren Jussi Adler-Olsen. Den norske oversettelsen kommer ut i slutten av januar.

I boka møter vi etterforsker Carl Mørck som etterforsker et dobbeltdrap fra 1987. De mistenkte for drapet var en gruppe kostskoleelever, men det var ingen bevis rettet mot dem, og saken ble derfor henlangt. Ni år senere melder ett av medlemmene seg, som nå fortsatt sitter fengslet. De øvrige er nå blant samfunnstoppene i Danmark og fortsetter å utøve overgrep mot både mennesker og andre dyr. Alle med unntak av Kimmie, som er brutt ut og lever i skjul på gata i København. Nå leter både Mørck og hennes tidligere kamerater etter henne.

Vi vet altså fra bokas begynnelse hvem som er de skyldige, og det sentrale spørsmålet i romanen er hvorfor Kimmie ikke lenger tilhører “fasandreperne”. Akkurat dette var jeg under hele lesningen interessert i å få rede på, men det var andre elementer ved historien som gjorde at jeg aller helst ønsket å legge boka inn i vedovnen, nemlig de svært så eksplisitte skildringene av overgrepene utført av fasandreperne. Jeg fortsatte likevel å lese, både fordi jeg hadde forpliktet meg til det, men også fordi jeg hadde et lite håp om at forfatteren gjennom disse voldsskildringene ville berette noe mer. Kanskje han ville fortelle sine lesere noe om ondskapens natur, eller om de årsaker og omstendigheter som skaper vold, men den gang ei. Karakterene var endimensjonale og forutsigbare, og volden var der som en mer eller mindre naturlig del av en roman uten andre ambisjoner enn å tilby lett underholdning.

Nå er det på sin plass at jeg understreker at jeg – med unntak av Agatha Christies bøker  – ikke er en krimentusiast, og er derfor ikke i stand til å si noe om hvorvidt denne romanens kvaliteter skiller seg fra de øvrige kriminalromanene på markedet i dag. Jeg stiller meg likevel kritisk til at vold fortsatt betraktes som underholdning i vårt samfunn.   

***

Sånn helt på tampen vil jeg gjerne takke Aschehoug, som fortsatt sender meg bøker til tross for dårlige anmeldelser.