Innlegg merket med ‘barndom’

29.07.2010

Blyant og viskelær

Jeg har skrevet med blyant de siste dagene. En ordentlig blyant jeg kan spisse med den blyantspisseren min som produsentene muligens mente ikke ser ut som en blyantspisser, for det står nemlig “Pencil Sharpener” på den. Nå kan man kanskje innvende og si at jeg ikke skriver med en virkelig ordentlig blyant, for jeg skriver nemlig med BIC Ecolutions-blyanten som alle på ungdomsskolen la for hat. Den er ikke laget av tre, men “resirkulerte materialer”, og det knaser ikke når man setter tennene i den. (Ikke at jeg skal spise blyanten, og kanskje er det fryktelig uhygienisk, men munnen er vel det beste stedet å oppbevare blyanten når man trenger hendene til noe annet en liten stund.) Nå er det ikke det at den ikke knaser som gjorde at alle la den for hat, men det at den egentlig ikke skriver så godt. Kombinert med miljøvennlig papir av den grålige, blanke typen blir det umulig å se hva man har skrevet. Men så er det kanskje ingen andre enn ungdomsskoler som kjøper disse grufulle, übermiljøvennlige blokkene – jeg gjør i hvert fall ikke det.

Jeg skriver altså med blyant, og jeg spisser blyantene mine med blyantspisseren min mens jeg lurer på hvor kort blyantstump jeg til slutt vil klare å skrive med. Det tilhører også blyantminnene fra grunnskolen: den evige konkurransen om hvem som ville klare å skrive med kortest stump. Det hendte jeg vant, for jeg har små hender.

Nå kan jeg ikke skrive om blyanter uten å nevne viskelær, synes jeg. Jeg samlet altså på viskelær i de første årene etter skolestart, som så mange jenter gjorde, men det var selvfølgelig bare de minst pene av de fine jeg faktisk brukte til å viske med. De firkantede hvite, grønne eller blå viskelærene var slike man kun brukte til nød, eller i mattetimene. For alle måtte alltid viske mye i mattetimene, og man ønsket tross alt ikke å bruke opp selv de minst pene av de fine viskelærene på slikt. Sløste man, kunne man risikere å måtte bruke lukteviskelærene.

Jeg har nok tapt meg siden annen klasse - ikke har jeg fine viskelær, ikke har jeg en blyantstump å vise frem til alle som vil se, og ikke skriver jeg så pent som jeg gjorde den gang. Ja, nå har jeg altså sagt det: Om jeg ikke anstrenger meg, skriver jeg i dag styggere enn jeg gjorde som barn. Kanskje jeg skal begynne å skrive løkkeskrift igjen? Med blyant, selvfølgelig.

(Bilder: 1, 2, 3, 4, 5, 6)

KategoriSmåplukk, Språk og skrivning | Legg igjen en kommentar3 kommentarer »

Merket med:
06.09.2009

Om å spørre barna

Jeg har skrevet mye om barndommen min i det siste. Jeg har spurt meg selv om hvordan jeg var, om jeg hadde likt meg selv om jeg møtte mitt unge meg i dag, om alt virkelig skjedde slik jeg husker det. Noe av det jeg husker best fra barndommen var frykten for å bli voksen. Det har antagelig mye å gjøre med at mine foreldre hadde det vondt, og jeg ikke ville oppleve det samme. Jeg opplevde også at det etter hvert som jeg ble eldre ble lagt et større press på meg for å være noe annet enn det jeg følte for å være; etterhvert som jeg ble eldre var det færre og færre som så på barneteve, lekte med bamser og tegnet med fettfarger. Jeg likte å være barn. Jeg likte friheten i fantasien, leken og muligheten for å lukke meg fullstendig inn i mine tanker.

Men det er også mye jeg ikke likte. Jeg likte ikke å bli snakket om bak min rygg, at andre kunne ta avgjørelser for meg uten å spørre meg, eller å bli spurt om ting bare for å vite at begge mine svaralternativer ville såre minst én av mine foreldre.

Det har vært mye diskusjon om religion i skolen den siste tiden. På den ene siden har vi ateister og agnostikere som raser over en ubalansert religions- og livssynsundervisning, og på den annen, kristne foreldre som raser over for lite religion i skolen. Fra alle kanter hører jeg foreldre snakke om hjernvasking av deres barn, og alt de ikke ønsker at deres barn skal utsettes for. Veldig få gir inntrykk av at de har tatt problemstillingen opp med barna selv, spurt dem hva de ønsker, hva de føler, hvordan de opplever timene på skolen, hva de synes om hva de lærer, hva de tror selv. De fleste snakker om hvor sårbare barna er, hvor lettpåvirkelige de er og hvor farlig det er når barn får tredd visse ideer ned over hodet. Få nevner hvor vondt det føles når du er liten og alle snakker over hodet ditt, tar avgjørelser for deg du ikke er enig i og bruker deg som et våpen i de voksnes kamp. Kanskje foreldrene ikke husker følelsen, eller kanskje de frykter hva barnas svar på spørmålene de aldri vil bli stilt er.

KategoriPolitikk og samfunn | Legg igjen en kommentar6 kommentarer »

Merket med:
26.08.2009

Om å gjøres hel

Jeg må gå langt tilbake i livet mitt før jeg kommer til den tiden hvor jeg ikke kjente meg fremmedgjort. Jeg var i tre-fire-fem-årsalderen og gikk til stadighet rundt og snakket med Gud. Neida, jeg hørte ingen stemmer, men jeg ba ofte og gjennom hele dagen. Som oftest gjorde jeg det inne i meg selv, men når jeg var alene sa jeg alt jeg hadde å si høyt. Jeg fortalte om de bekymringene jeg hadde og stilte spørsmål om livet, men for det meste småsnakket jeg. Når jeg var på overnattingsbesøk hos besteforeldrene mine sang vi aftenbønn sammen, og jeg likte dette lille ritualet godt ettersom det religiøse ikke var særlig fremtredende i min familie,  men jeg ventet alltid litt småspent på at de skulle gå ut av rommet slik at jeg kunne be den ordentlige aftenbønnen.

Dette var tiden før jeg kjente min første depresjon. Jeg var hel, men slik er det ikke lenger. Jeg leser Augustins Bekjennelser,  og vender stadig tilbake til den ene setningen: “Du var hos meg, men jeg var ikke hos deg” (10.27.38). Jeg snakker ikke med Gud som jeg gjorde.

Jeg får ikke sagt ofte nok hvor kraftig Augustin rører ved meg. Ja, han skrev mye jeg ikke på noen måte kan identifisere meg med, men så er det denne følelsen som stadig viser seg i tekstene hans, uroen, lengselen, fremmedgjøringen og ønsket om å gjøres hel. Vi deler dette, Augustin og jeg. Augustin foraktet det kjødlige, og pinte seg selv for å holde sine sanselige begjær under kontroll. Min forakt er rettet mot Mennesket, for du verden så dyktige vi er til å vise at vi også er i stand til å velge det onde! Vi forakter begge oss selv.

Det er tider hvor jeg overbeviser meg selv om at det er i orden, for jeg er jo glad i mennesker, tenker jeg, jeg bare liker ikke så mange av dem. Selvfølgelig vet jeg at det er uholdbart, for det er ikke rom for slikt i kjærligheten. Samtidig er det det som virker så vanskelig; Vi skal elske så høyt at vi også kan elske de som ikke elsker, elske bort hatet i oss selv, så vi kan gjøres hele.  

KategoriUro | Legg igjen en kommentar6 kommentarer »

Merket med:
14.06.2009

Voksne gjøremål og preferanser

Jeg regner meg selv for å være voksen, noe jeg antagelig begynte å gjøre før jeg virkelig var det. Da jeg var tidlig i tenårene skulle jeg helst aldri bli eldre, og lengtet meg tilbake til den noe enklere tiden rundt fire-fem-årsalderen, men etterhvert som jeg da ble eldre lengtet jeg meg fremover. Med andre ord satte jeg liten pris på ungdomstiden min, og følte som så mange andre at jeg ikke passet inn. Alkohol var en av grunnene til det.

Faren min drakk mye etter at foreldrene mine skilte seg. Han var aldri slem mot meg, det må jeg understreke, men han endret seg, øyelokkene seg nedover, han begynte å gjenta seg mye og blikket hans rommet ikke lenger pappaen min. Jeg ble usikker, og bestemte meg tidlig for at jeg aldri skulle drikke alkohol. Jeg identifiserte meg derved som et avholdsmenneske i tenårene. Noen vil selvfølgelig protestere, og si at alle mindreårige er avholdsmennesker etter loven, men det er som de fleste vet ikke realiteten.

Uansett, jeg stod på mitt, inntil jeg forstod at det er noe som heter å nyte, så da prøvde jeg det, men det fungerte ikke nevneverdig godt. I dag har jeg drukket rødvin til middagen, men måtte innrømme overfor samboeren at brus er bedre, så takke seg til den barnevennlige delen av butikken.

I dag drikker jeg altså ytterst sjelden, ikke fordi jeg anser et ansvarlig inntak for å være galt, men fordi det rett og slett smaker pyton. Et mer eller mindre aktivt alkoholinntak er blant de punktene, som ikke har noe med modning hverken følelsesmessig, intellektuelt, åndelig eller fysisk, som regnes for å ha noe med voksenverdenen å gjøre (om man da ikke ser det fra andre enden av igjen). Kaffedrikking er et annet, en drikk som etter mening ikke smaker særlig bedre enn rødvin, selv om jo sjokolade med kaffesmak er rimelig godt.

Videre kan jeg nevne middagsselskaper; voksne mennesker har middagsselskaper, men det har ikke vi. Det har nå ganske sannsynlig en sammenheng med at vi ikke har et ordentlig spisebord, slik at vi dermed spiser i sofaen ved stuebordet foran TV-en (et annet punkt til listen for øvrig), men likeså, vi har heller ingen interesse av å arrangere middagsselskaper, men byr gjerne på kake og brus.

Til nå har jeg selvfølgelig ikke regnet med det som helt åpenbart ikke skal tilhøre voksenverdenen, slik De Eldre vil ha det. Min entusiasme for barnebøker og tegnefilm, bamser i senga og rosa sokker med larver på.

KategoriErkjennelser | Legg igjen en kommentar8 kommentarer »

Merket med: