Mye sorg, dyp glede

I mitt lille hjemmekontor har jeg liggende en skoleoppgave fra tredje klasse hvor vi skulle skrive om våre tanker og håp for fremtiden. Jeg kom over den for et par år siden blant noen gamle papirer og ble ærlig talt overrasket over hvor lite jeg har forandret meg på alle disse årene; dog er grammatikken blitt bedre. I oppgaven beskriver jeg en bedre verden med økt miljøvern og slike ting. Jeg skriver om Gud og mitt håp om alltid å ha Gud hos meg, for “livet er mye sorg” …

Min normaltilstand har alltid vært tristere enn det som kan regnes for å være vanlig, og jeg har fått en rekke depresjonsdiagnoser, men selv ikke i gode perioder, friske perioder, har denne sorgen jeg skrev om i tredje klasse sluppet taket i meg – og det har heller ikke Gud. Han har vært hos meg, selv om ikke jeg alltid har vært hos ham, som Augustin skriver. Og slik har jeg kunnet oppleve det Tim Keller beskriver som “joy in suffering” – glede midt i lidelsen, takknemlighet midt i lidelsen. Og kanskje også velsignelse av lidelsen, for det er mang en gave jeg kan spore tilbake til min sykdom, og den største av disse gavene er at sykdommen styrte meg unna fallgruben i å gjøre lykke til livets mål. Ikke at ikke jeg også ønsker å ha det godt, men når forgjengelige følelser gjøres til livets mål, går en glipp av livets kompleksitet og nettopp også muligheten for dyp glede midt i (den uunngåelige) lidelsen.

God søndag!

If you really want to Occupy Wall Street …

Selv som en middels revolusjonær tenåring mislikte jeg demonstrasjoner av de fleste slag, og det er noe jeg så absolutt har båret med meg videre. Jeg går så å si aldri i demonstrasjoner eller fakkeltog, og jeg slukker heller ikke lyset under Earth Hour. Det er ikke for å være sær eller vrien, men det skyldes en dyperegående skepsis mot tomme gester.

Et engasjement må leves ut i det daglige, og da til og med i de bittesmå avgjørelsene som få andre enn en selv vil legge merke til. Selvfølgelig  ikke demonstrasjoner og et engasjert dagligliv være mostridende, og kanskje skyldes min aversjon mot demonstrasjoner heller en motvilje mot allsang og det å gå i klynge, men det ligger likevel et viktig moment her: Når man demonstrerer, fremmer en en oppfordring til noen andre, når man derimot omorganiserer eget liv for å leve i takt med visse verdier, tar en selv ansvar for situasjonen. Det har jeg sansen for.

***

Bildet vrimler på Facebook.

Skrev jeg virkelig det?

Det er få ting som preget ungdomstiden min like mye som Internett. I lange perioder fikk moren min knapt nok se meg, og dèt ikke fordi jeg var ute med venner, men fordi jeg satt på rommet mitt og trykket på knapper. Jeg chattet, lagde hjemmesider eller skrev i nettdagbøkene mine – jeg publiserte til og med dikt!

Heldigvis er de fleste restene av denne ungdomsaktiviteten forsvunnet i dag, enten fordi jeg slettet dem selv, eller fordi portalene forsvant. Likevel, på grunn av min lange fartstid på nettet, møter jeg fortsatt rester av mitt gamle jeg på de merkeligste steder, og ikke alt er jeg like stolt av. Som så mange før meg har skrevet, kan resultatene av en dårlig dag med kverulering og overreaksjoner bli hengende igjen fryktelig lenge på Internett.

Dette er ikke noe jeg går rundt og tenker på til daglig, men når jeg en sjelden gang møter restene fra disse dårlige dagene, bryter det ut en liten panikk ut i meg. Jeg leste en gang at vi bør bry oss om hva andre tenker om oss, fordi det er så kort og sjeldent de faktisk gjør det. Jeg kan ikke si meg helt enig i det, av flere grunner, men det har likevel noe sant i seg. På Internett er det alltids en mulighet for at en som skulle finne på å google meg – kanskje en potensiell arbeidsgiver? – først lander på et av de panikkfremkallende stedene og bestemmer seg for å stoppe søket akkurat der…

Jeg er vant til å tenke at det ikke spiller noen rolle hva andre tenker om hva jeg sier og gjør, så lenge jeg kan stå for det selv, for jeg liker å identifisere meg som et selvstendig menneske. Men noe ganske annet blir det når disse andre kun får se det jeg nettopp ikke står for lenger. Og da slår det meg at jeg bryr meg om hva andre tenker og mener om meg likevel: Om noen skal mislike meg, vil jeg helst at de skal gjøre det for den jeg er i dag.

Det er vel menneskelig å feile, men en rimelig stor del av meg skulle ønske jeg kunne slippe å gjøre feil så ofte og på så permanente måter som det blir når man feiler på Internett. Samtidig er det vel det  man lærer av, og meget motvillig kan jeg til og med påstå at det er en viss gode i at de nevnte panikkfremkallende stedene blir liggende, så blir jeg minnet om hele tiden å strebe etter å bli bedre enn jeg var.  

***

Bildet er tatt av Alice (CC), og har absolutt ingenting med innlegget å gjøre, men fint er det likevel.

Blyant og viskelær

Jeg har skrevet med blyant de siste dagene. En ordentlig blyant jeg kan spisse med den blyantspisseren min som produsentene muligens mente ikke ser ut som en blyantspisser, for det står nemlig “Pencil Sharpener” på den. Nå kan man kanskje innvende og si at jeg ikke skriver med en virkelig ordentlig blyant, for jeg skriver nemlig med BIC Ecolutions-blyanten som alle på ungdomsskolen la for hat. Den er ikke laget av tre, men “resirkulerte materialer”, og det knaser ikke når man setter tennene i den. (Ikke at jeg skal spise blyanten, og kanskje er det fryktelig uhygienisk, men munnen er vel det beste stedet å oppbevare blyanten når man trenger hendene til noe annet en liten stund.) Nå er det ikke det at den ikke knaser som gjorde at alle la den for hat, men det at den egentlig ikke skriver så godt. Kombinert med miljøvennlig papir av den grålige, blanke typen blir det umulig å se hva man har skrevet. Men så er det kanskje ingen andre enn ungdomsskoler som kjøper disse grufulle, übermiljøvennlige blokkene – jeg gjør i hvert fall ikke det.

Jeg skriver altså med blyant, og jeg spisser blyantene mine med blyantspisseren min mens jeg lurer på hvor kort blyantstump jeg til slutt vil klare å skrive med. Det tilhører også blyantminnene fra grunnskolen: den evige konkurransen om hvem som ville klare å skrive med kortest stump. Det hendte jeg vant, for jeg har små hender.

Nå kan jeg ikke skrive om blyanter uten å nevne viskelær, synes jeg. Jeg samlet altså på viskelær i de første årene etter skolestart, som så mange jenter gjorde, men det var selvfølgelig bare de minst pene av de fine jeg faktisk brukte til å viske med. De firkantede hvite, grønne eller blå viskelærene var slike man kun brukte til nød, eller i mattetimene. For alle måtte alltid viske mye i mattetimene, og man ønsket tross alt ikke å bruke opp selv de minst pene av de fine viskelærene på slikt. Sløste man, kunne man risikere å måtte bruke lukteviskelærene.

Jeg har nok tapt meg siden annen klasse – ikke har jeg fine viskelær, ikke har jeg en blyantstump å vise frem til alle som vil se, og ikke skriver jeg så pent som jeg gjorde den gang. Ja, nå har jeg altså sagt det: Om jeg ikke anstrenger meg, skriver jeg i dag styggere enn jeg gjorde som barn. Kanskje jeg skal begynne å skrive løkkeskrift igjen? Med blyant, selvfølgelig.

(Bilder: 1, 2, 3, 4, 5, 6)

Om å spørre barna

Jeg har skrevet mye om barndommen min i det siste. Jeg har spurt meg selv om hvordan jeg var, om jeg hadde likt meg selv om jeg møtte mitt unge meg i dag, om alt virkelig skjedde slik jeg husker det. Noe av det jeg husker best fra barndommen var frykten for å bli voksen. Det har antagelig mye å gjøre med at mine foreldre hadde det vondt, og jeg ikke ville oppleve det samme. Jeg opplevde også at det etter hvert som jeg ble eldre ble lagt et større press på meg for å være noe annet enn det jeg følte for å være; etterhvert som jeg ble eldre var det færre og færre som så på barneteve, lekte med bamser og tegnet med fettfarger. Jeg likte å være barn. Jeg likte friheten i fantasien, leken og muligheten for å lukke meg fullstendig inn i mine tanker.

Men det er også mye jeg ikke likte. Jeg likte ikke å bli snakket om bak min rygg, at andre kunne ta avgjørelser for meg uten å spørre meg, eller å bli spurt om ting bare for å vite at begge mine svaralternativer ville såre minst én av mine foreldre.

Det har vært mye diskusjon om religion i skolen den siste tiden. På den ene siden har vi ateister og agnostikere som raser over en ubalansert religions- og livssynsundervisning, og på den annen, kristne foreldre som raser over for lite religion i skolen. Fra alle kanter hører jeg foreldre snakke om hjernvasking av deres barn, og alt de ikke ønsker at deres barn skal utsettes for. Veldig få gir inntrykk av at de har tatt problemstillingen opp med barna selv, spurt dem hva de ønsker, hva de føler, hvordan de opplever timene på skolen, hva de synes om hva de lærer, hva de tror selv. De fleste snakker om hvor sårbare barna er, hvor lettpåvirkelige de er og hvor farlig det er når barn får tredd visse ideer ned over hodet. Få nevner hvor vondt det føles når du er liten og alle snakker over hodet ditt, tar avgjørelser for deg du ikke er enig i og bruker deg som et våpen i de voksnes kamp. Kanskje foreldrene ikke husker følelsen, eller kanskje de frykter hva barnas svar på spørmålene de aldri vil bli stilt er.