16.06.2010
For første gang på flere uker sitter jeg helt stille, uten distraksjoner. Jeg har skrevet om det før, hvor skummelt det kan være å sette seg ned og være helt stille i bønn eller meditasjon. I det siste har jeg vegret meg ekstra mye, og har derfor holdt meg opptatt med plikter, eller diktet opp grunner for hvorfor jeg ikke har anledning til å bare sitte (uten TV).
Jeg hadde ingen planer om å gjøre det i dag heller, men plutselig var den der: roen. Den kom nok med Nataniel, vår kjære, lille, menneskesky natalmus. Han er blitt syk, og natten brukte jeg på å gå mellom min seng og hans bur, for å se til ham. Noen ganger var det greit at jeg kom, andre ganger ble han brydd. Utfordringen med å bo med smågnagere, er at deres liv er enda kortere enn vårt, og bor man med flere, vil en med jevne mellomrom bli minnet om livets forgjengelighet. Noen ganger er det ikke annet å gjøre enn å bare våke, være og sitte med ro hos den lille. (Jeg sier med, for man kan godt sitte i ro med et kaotisk sinn, men slikt smitter og gjør vondt verre.) Da finnes det ingen unnskyldninger.
Små venner, Uro | 
4 kommentarer »
06.06.2009
Jeg syns det er skummelt å be (og meditere), hvilket nok er grunnen til at jeg ikke gjør det så ofte. Jeg vet at om jeg gjør det fast, kommer jeg til å forandre meg, og det er skummelt. Nå ved utgangen av semesteret satte jeg meg derfor et mål: I sommer skal jeg lære meg å be. Men så slo det meg, at det å skape slike mål bare kjøper meg mer tid til å unngå å være tilstede akkurat nå. Eller med andre ord, når jeg sier at jeg skal lære meg å be i løpet av sommeren, gir jeg meg rikelig med tid til å utsette det, slik at jeg i mellomtiden kan smigre meg selv for at jeg har satt meg dette målet.
Nå utsetter jeg det også, nå som jeg skriver et innlegg om at jeg utsetter å be, i stedet for å be akkurat nå. Om jeg skulle bedt nå hadde jeg måttet slå av teven, klappet sammen datamaskinen, satt bort glasset med saft og vært stille. Folk tror jeg er en rolig person, fordi jeg snakker lavt, ikke kjeder meg på bussen eller slike ting. Jeg kjeder meg ikke fordi jeg har mye å tenke på, jeg har alltid noe å gjøre selv når det ikke synes slik for omverdenen. Jeg kan godt sitte stille og tie uten problemer, men å være stillhet er vanskelig.
Derfor er jeg flink til oppramsningsbønner, av typen “takk for alt, ta vare på Mamma, vis meg hvordan”. Jeg kan gjøre bønner jeg kan uttale, men den stille bønnen er annerledes. Jeg har opplevd den også (jeg sier opplevd, ettersom jeg ikke vet om det egentlig er noe man gjør, ut over det å skape en åpning for den), men som regel avbryter jeg det hele, og finner på noe annet i stedet for.
Det er det som er merkelig. All den tiden jeg bruker på å snakke om Gud og å lengte etter fullendelse, lukker jeg rommet slik at det ikke kan fylles. Jeg tenker på Augustins Bekjennelser, og den lille enkle setningen jeg gikk og gjentok etter å ha lest teksten i vår: “Du var hos meg, men jeg var ikke hos deg” (10.27.38). Jeg har ikke noe mer å tilføye.
Uro | 19 kommentarer »
