God jul!

He, through whom time was made, was made in time;
and He, older by eternity that the world itself, was younger in age than many of His servants in the world;
He, who made man, was made man;
He was given existence by a mother whom He brought into existence;
He was carried in hands which He formed;
He nursed at breasts which He filled;
He cried like a babe in the manger in speechless infancy — this Word without which human eloquence is speechless!

– Augustin

(Bildet er malt av Marc Chagall.)

Om å gjøres hel

Jeg må gå langt tilbake i livet mitt før jeg kommer til den tiden hvor jeg ikke kjente meg fremmedgjort. Jeg var i tre-fire-fem-årsalderen og gikk til stadighet rundt og snakket med Gud. Neida, jeg hørte ingen stemmer, men jeg ba ofte og gjennom hele dagen. Som oftest gjorde jeg det inne i meg selv, men når jeg var alene sa jeg alt jeg hadde å si høyt. Jeg fortalte om de bekymringene jeg hadde og stilte spørsmål om livet, men for det meste småsnakket jeg. Når jeg var på overnattingsbesøk hos besteforeldrene mine sang vi aftenbønn sammen, og jeg likte dette lille ritualet godt ettersom det religiøse ikke var særlig fremtredende i min familie,  men jeg ventet alltid litt småspent på at de skulle gå ut av rommet slik at jeg kunne be den ordentlige aftenbønnen.

Dette var tiden før jeg kjente min første depresjon. Jeg var hel, men slik er det ikke lenger. Jeg leser Augustins Bekjennelser,  og vender stadig tilbake til den ene setningen: “Du var hos meg, men jeg var ikke hos deg” (10.27.38). Jeg snakker ikke med Gud som jeg gjorde.

Jeg får ikke sagt ofte nok hvor kraftig Augustin rører ved meg. Ja, han skrev mye jeg ikke på noen måte kan identifisere meg med, men så er det denne følelsen som stadig viser seg i tekstene hans, uroen, lengselen, fremmedgjøringen og ønsket om å gjøres hel. Vi deler dette, Augustin og jeg. Augustin foraktet det kjødlige, og pinte seg selv for å holde sine sanselige begjær under kontroll. Min forakt er rettet mot Mennesket, for du verden så dyktige vi er til å vise at vi også er i stand til å velge det onde! Vi forakter begge oss selv.

Det er tider hvor jeg overbeviser meg selv om at det er i orden, for jeg er jo glad i mennesker, tenker jeg, jeg bare liker ikke så mange av dem. Selvfølgelig vet jeg at det er uholdbart, for det er ikke rom for slikt i kjærligheten. Samtidig er det det som virker så vanskelig; Vi skal elske så høyt at vi også kan elske de som ikke elsker, elske bort hatet i oss selv, så vi kan gjøres hele.  

‘Codex Floriae’: min hodepine

Jeg lurer på om jeg ikke begynner å bli litt for involvert i Augustin, både hva hans filosofi og liv angår.

Jeg hadde ikke lest noe av, eller for den saks skyld noe særlig om, Augustin før jeg fikk de to verkene Læreren og Bekjennelser på pensum nå i vår. Jeg følte meg umiddelbart trukket til det han skrev; i dialogen Læreren for hans dype takknemlighet for det han er gitt, samt hans åpenbare respekt og kjærlighet for sin sønn Adeodatus, som da er hans samtalepartner i denne teksten. Med Bekjennelser ble jeg imidlertid kjent med noe annet: Augustins enorme lengsel og uro knyttet til det å nå frelse, som han formidler på en måte som bare er nødt til å treffe leseres midt i magen. Han beskriver en lengsel jeg tror alle kan kjenne seg igjen i, enten om man forholder seg til en gud eller ikke, lengten etter det gode, noe bedre, sinnsro, hva en nå enn vil kalle det.

I natt fikk jeg se Augustins uro i et nytt lys. Predikeren tipset meg om Jostein Gaarders Vita Brevis. Dette er en liten bok, med det Gaarder kaller for Codex Floriae, et brev skrevet til Augustin av hans tidligere konkubine Floria. De var altså ikke gift, men levde som om de skulle vært det i flere år, og fikk tidlig i forholdet sønnen Adeodatus. De levde sammen inntil Augustins mor Monika fant ham en fremtidig kone, og sendte Floria bort. Han giftet seg imidlertid heller ikke med denne nye kvinnen, og søkte seg mot avholdenhet, ettersom han så sansebegjær som et av hindringene mot  å nå Gud og frelse. Dette var et valg han etter all sannsynlighet slet med resten av livet.

I sine Bekjennelser skriver han om sitt eget sansebegjær, og om sitt forhold til denne kvinnen som han bodde med i så mange år, som en tid med synd. Florias brev er et tilsvar til denne beskrivelsen, og hun utfodrer – nå Biskop – Augustins syn på sansebegjær som synd, ved å understreke at det jo var Gud som skapte verden, og dermed også alt som kan sanses og nytes.

Det er her vi kommer til tanken om at jeg muligens har engasjert meg litt vel mye i denne mannens liv; jeg har nemlig en dundrende hodepine i dag, ettersom jeg gråt hele de tre timene det tok meg å lese boken. Så mye godt som er blitt ødelagt i menneskets søken etter Det Gode.

Uro for sinnsro

Jeg syns det er skummelt å be (og meditere), hvilket nok er grunnen til at jeg ikke gjør det så ofte. Jeg vet at om jeg gjør det fast, kommer jeg til å forandre meg, og det er skummelt. Nå ved utgangen av semesteret satte jeg meg derfor et mål: I sommer skal jeg lære meg å be. Men så slo det meg, at det å skape slike mål bare kjøper meg mer tid til å unngå å være tilstede akkurat nå. Eller med andre ord, når jeg sier at jeg skal lære meg å be i løpet av sommeren, gir jeg meg rikelig med tid til å utsette det, slik at jeg i mellomtiden kan smigre meg selv for at jeg har satt meg dette målet.  

Nå utsetter jeg det også, nå som jeg skriver et innlegg om at jeg utsetter å be, i stedet for å be akkurat nå. Om jeg skulle bedt nå hadde jeg måttet slå av teven, klappet sammen datamaskinen, satt bort glasset med saft og vært stille. Folk tror jeg er en rolig person, fordi jeg snakker lavt, ikke kjeder meg på bussen eller slike ting. Jeg kjeder meg ikke fordi jeg har mye å tenke på, jeg har alltid noe å gjøre selv når det ikke synes slik for omverdenen. Jeg kan godt sitte stille og tie uten problemer, men å være stillhet er vanskelig.

Derfor er jeg flink til oppramsningsbønner, av typen “takk for alt, ta vare på Mamma, vis meg hvordan”. Jeg kan gjøre bønner jeg kan uttale, men den stille bønnen er annerledes. Jeg har opplevd den også (jeg sier opplevd, ettersom jeg ikke vet om det egentlig er noe man gjør, ut over det å skape en åpning for den), men som regel avbryter jeg det hele, og finner på noe annet i stedet for.

Det er det som er merkelig. All den tiden jeg bruker på å snakke om Gud og å lengte etter fullendelse, lukker jeg rommet slik at det ikke kan fylles. Jeg tenker på Augustins Bekjennelser, og den lille enkle setningen jeg gikk og gjentok etter å ha lest teksten i vår: “Du var hos meg, men jeg var ikke hos deg” (10.27.38). Jeg har ikke noe mer å tilføye.