Om å vente ved telefonen

Noe av det verste jeg hører, er “jeg ringer i løpet av dagen”, for da er jeg dømt til en dag lenket til telefonen, og jeg er til vanlig ikke blant dem som går og bærer på og kjærtegner den kontinuerlig. Jeg har lovet å sjekke den minst daglig – det er min grad av tilgjengelighet. Likevel blir jeg alltid engstelig når jeg oppdager tapte anrop, for da jeg i tenårene kjøpte min første mobiltelefon, slo det meg ikke at andre med det skulle forvente at jeg tok den. Det var ikke slik at jeg lot være å ta telefonen om jeg hørte det ringe, men jeg lot den stadig lade ut eller bli liggende utenfor hørselsvidde. Av den grunn ble mang en telefonsamtale innledet med bemerkninger (eller skjenneprekener) om hvor vanskelig jeg var å få tak i, og derfor rives jeg i dag mellom uroen for å nås og uroen for ubehagelighetene som kan oppstå når jeg ikke blir nådd, så når noen sier de skal ringe, følger jeg med, og er avgrensningen så vid som hele dagen, venter jeg hele dagen.

Verst er det om jeg får denne beskjeden før jeg har vært på badet, for hva om det ringer når jeg dusjer? Det er i tillegg umulig å sette i gang med noen fruktbare aktiviteter etter en slik beskjed. Det aller nødvendigste kan jeg få gjort, som kles- og oppvask, men ingenting som krever konsentrasjon, for konsentrasjon og venting er gjensidig utelukkende. Eventuelt er det kun ventingen jeg kan konsentrere meg om. Jeg kan ikke bake, for hva om det ringer mens jeg elter og har hendene dekket av deig? Ikke lese en bok, for hva om det ringer midt i et avgjørende øyeblikk som for alltid i minnet vil være forstyrret av skjærende toner? Jeg er nødt til å vente.

Jeg går ut fra at målet med en slik beskjed ikke er å torturere meg, at de fleste ikke har det riktig på samme måte som jeg. Jeg går ut fra at de som attpåtil ikke ringte den dagen ikke mente beskjeden så bokstavelig som den ble oppfattet, men dét forstår jeg aldri før det er for sent. Ikke før jeg har brukt en dag på å vente.

Fri er jeg ikke før samtalen er avsluttet, med mindre jeg er gitt noe annet å vente på. For øvrig er det lettere å vente på et brev, antagelig fordi det ikke er en umiddelbar kommunikasjonsform, og jeg trenger hverken være forberedt på å motta det eller svare øyeblikkelig. Vanskeligere er det altså med telefoner. De er ikke så beskjedne.

Uten flagg og pynt

De første årene vi bodde sammen, tok livsledsageren og jeg den obligatoriske turen ned til sentrum på 17. mai, så på menneskene og kjøpte oss en is, før vi dro hjem igjen, lettet over å unnslippe støy og trengsel. Etterhvert lot vi det bare være, men som i går, hender det vi bes hjem til svigerforeldrene mine. Det blir vi riktignok ved flere anledninger – de er grulig greie -, så til tross for at svigermor hadde pyntet med flagg og slikt på bordet, glemte jeg at det var 17. mai.

Dagen fremstår ikke som viktig for meg å feire. Jeg skjønner at det er det sosiologisk sett, i det at fellesskap trenger slike sammensveisende begivenheter som det store flertall deltar i og har en bevissthet om. Bjørn Stærk skrev på Facebook om 17. mai at «man kler seg opp til å være med på noe vakkert og tullete ingen helt vet hva betyr. Det er sånn det bør være med tradisjoner. Hvis de ikke har noe tullete og litt uforståelig ved seg blir de overtatt av folk som tar tradisjoner helt seriøst. Og de har misforstått alt».

Jeg faller nok i den kategorien, og derfor tilhører dette de områder jeg er glad andre er helt motsatt av meg. Jeg tror jeg likte å feire slikt som liten, men som voksen ble det mest slitsomt. Den angstfylte pragmatikeren overtok. Det som er å feire takker jeg for i meg selv, og da er det gjort, uten behov for flagg og pynt. Skjønt er det alltid godt med kake.

Slik er det med julen også. På et vis er jeg glad i juletradisjonene, men de synes å få stadig mindre relevans for den egentlige julehøytiden jeg, igjen, feirer i meg selv. «Hold selv i oss din julefest», synger man i Det kimer nu til julefest. Det meste av livet mitt leves i det indre. Jeg håper det er nødvendig at noen er nettopp slik, men tror det er en fordel om flertallet ikke er det.

Langtenkt. Langsom. Langmodig.

Har du sett filmer som plutselig går over i sakte film og hver bevegelse hales ut så hver detalj synes? Det er min dimensjon, det er slik hjernen min fungerer. De fleste andre jeg møter, lever i en annen dimensjon, der alt foregår mye raskere. Der detaljer gjemmes i de hurtige bevegelsene, hendelser uten mellomrom, uten tid til å summe seg før neste steg, før neste øyeblikk inntreffer. Der man må være snartenkt for å henge med.

Det er ikke jeg. I hvert fall ikke til vanlig. Jeg er langsom. Langmodig. For det meste. Jeg liker det ordet, langmodig. Skjønt merker jeg ikke at jeg er det når det bare er meg til stede. Det er når dimensjonene krysser hverandre, og jeg står overfor et annet menneske at jeg merker forskjellen, hvor mye raskere de beveger seg, hvor mye mer de får til på en dag, på et liv. Det suger i magen. Tenker at noe haster, men vet ikke hva. Har jeg glemt noe?

Selvfølgelig har jeg det. Jeg har glemt historien om Marta og Maria, glemt at mennesker er skapt for å utfylle hverandre i vår forskjellighet, glemt at Gud ikke skynder seg – så hvorfor skulle jeg det?

“Love must hurt us”

Jeg tenker meg at hodet mitt er fylt med vann. Et hav. Himmel og hav uten land i sikte. Et grålig lys, men ingen identifiserbar sol, og jeg trenger ikke myse, slik jeg ellers gjerne må. Sol som ikke blender. Havet er blikkstille, eller helst er det det. Helst ønsker jeg å kjenne fraværet av bevegelse og bare være.

Jeg kan sitte lenge og kjenne på, glede meg over, suset av fravær. La det bli nærvær. Men så er der livet bortenfor, og liv er bevegelse. Liv skaper krusninger, noen ganger bølger. Stresset øker med bevegelsene – skapt av menneskene i livet mitt, av turer ut i verden, av avtaler og  av alt jeg må huske på, enten det er uregelmessige oppgaver jeg må skrive ned i almanakken eller om det er alle de små oppgavene man må gjøre hver dag som er for mange til å noteres ned. Huske å spise når jeg er sulten, pusse tennene, hente posten, rydde bort oppvasken eller sjekke mobiltelefonen for meldinger (minst daglig, det har jeg lovet).

Det skvulper. Det kan være verdt det. Bevegelsen. Skapt av menneskene jeg er glad i. Hjertet mitt kan bestemme at det er verdt det. “Love must hurt us”, sa Mor Teresa.

De nødvendige korrigeringene

Jeg hadde ikke egentlig sluttet å blogge, men da jeg er av den oppfatning at man helst holder stille til en har noe å dele, tok det nesten et år før jeg fant det verdt å oppdatere bloggen. Følgende er et innlegg jeg nettopp la inn på Verdidebatt:

De nødvendige korrigeringene

Det er lett å være enig når Bent Høie sier man ikke kan gå til legen for å få vite hvem en er. Det høres riktig ut, og da særlig i lys av utallige beretninger om enkeltskjebners kamp mot helsevesenet, om feildiagnostiseringer og overgrep. Jeg har selv blitt feildiagnostisert; jeg har opplevd ikke å bli hørt, men jeg har også opplevd at det ikke alltid er så enkelt som at man selv vet hvem en er.

Når det gjelder kjønn, er det ikke bare transseksuelle som kan tvile på egen kjønnstilhørighet. Flere grupper har et trøblete forhold til kjønn, og det er en forvirring som fort kan øke dersom man blir fortalt at kjønn kan velges. Jeg skal løfte frem ett eksempel på en gruppe som jeg kjenner godt.

Jeg har Aspergers syndrom. En del av de personlighetstrekkene som kjennetegner asperger, er trekk som gjerne regnes for å være maskuline, i det minste mer så enn feminine. Slikt som underutviklede sosiale ferdigheter eller tendenser til å være mer opptatt av ting og ideer enn av mennesker og følelser. Dette bidrar til at jenter på autismespekteret ofte ikke helt finner seg til rette i egen kjønnsgruppe, i hvert fall ikke som unge, noe som er en kjent sak blant både forskere og klinikere. Noen blir typiske «tomboys» uten noen videre problemer, men andre opplever betraktelig med forvirring og engstelse knyttet til kjønn. For dem er det nærliggende å lete etter svar på hvorfor de passer så dårlig inn, hvorfor de er så annerledes, men her er det fryktelig lett å bomme, og det er da de trenger støttespillere med oversikt og innsikt større enn det en forvirret ungdom kan ha, noen som kan korrigere og stilne uroen ved å si: “Dette er normalt – du er ikke mindre jente av å være en litt annerledes jente.” Men styrer så holdningen om at fag- og helsepersonell ikke skal kunne gjøre vurderinger rundt den enkeltes kjønnstilhørighet, kan det skape betydelige problemer for disse jentene, for det er altså ikke slik at man alltid vet hvem en er.

Det er ikke umulig å tenke feil om seg selv.