Leseutfordring 2017

Moren min delte en leseutfordring med meg i tro på at den ville være lett å ta. Det er den nok hva gjelder antall, men noen av kategoriene var likevel såpass vanskelige at jeg bestemte meg for å endre et par. Blant annet er jeg skeptisk til hvorvidt jeg ville klare å finne en god selvpublisert bok. De finnes nok, men sjansen for at jeg ville valgt nettopp en av dem, er mindre, og jeg er ingen risikoleser, så da forsvant dét målet. Av samme grunn velger jeg ikke å tolke nummer atten normativt.

Her følger lesemålene:

1. En bok noen har lest høyt for meg.
2. En bok jeg selv leste som barn.
3. En bok om noen som heter det samme som jeg.
4. En bok om en person jeg beundrer.
5. En bok noen har anbefalt meg.
6. En bok på over 500 sider.
7. En bok som kan leses på en dag.
8. En bok skrevet for over 100 år siden.
9. En bok publisert i det tyvende århundre.
10. En bok publisert i fjor.
11. En oversatt bok.
12. En bok som som har vært forbudt.
13. En prisvinnende bok.
14. En sakprosabok.
15. En biografi eller dagbok.
16. En bok av en mannlig forfatter.
17. En bok av en kvinnelig forfatter.
18. En bok av en person som ikke er forfatter.
19. En bok av en person som er yngre enn jeg.
20. En bok som ble film.
21. En bok hvis handling foregår i Norge.
22. En bok hvis handling foregår et sted jeg kunne likt å besøke.
23. En bok med noens navn i tittelen.
24. En bok med et tall i tittelen.
25. En bok med tittel på kun ett ord.
26. En bok som vil forbedre noe i livet mitt.

Forresten finnes den opprinnelige listen i en utvidet versjon med 52 bøker i det samme innlegget hos Hannah Braime.

Om å tyde bokhyller

bokhyller

Nå er det ikke så fryktelig ofte jeg er på besøk hos andre, men når jeg er det, liker jeg å luske i bokhyllene deres. Både hvilke bøker som er der og hvordan de er organisert, sier noe om eieren.

Denne uken har jeg organisert samlingen min på Bokelskere. Jeg hadde ikke oppdatert den på fire-fem år, så først måtte jeg slette halvparten, før jeg la inn enda flere nye. Riktignok fikk jeg ikke registrert tegneseriene mine, for de står på kvisten, og der er det gørrkaldt.

Noen sparer på alle leste bøker uavhengig av hva de synes om dem, men jeg holder ikke ut å ha bøker jeg ikke liker i samlingen min. De forstyrrer bare. Noen bøker misliker jeg så sterkt at det ikke er nok å plassere dem i Fretex-kassen, men må ut av huset øyeblikkelig. Om det ikke er mulig, havner de i peisen. Mang en norsk samtidsroman har møtt en slik skjebne. Dette er for øvrig grunnen til at jeg har gitt et uforholdsmessig høyt antall terningkast seks, for jeg må altså minst like en bok for å beholde den, men mange er jeg glad i.

Selv om de kommer i tings form, kan jeg ikke hjelpe for å betrakte bøker som venner. Det er vel gjerne slik for de av oss som ikke har så mange av den levende sorten. Likevel er gode bøker betryggende nettopp fordi de ikke må behandles som venner. De har ikke et eget liv; de kan hentes frem når det passer, alltid tilgjengelig, alltid tålmodig. De kan sorteres. Lukes ut. Ingen hyl fra flammene.

Bildet så jeg først på bloggen Aroundbooks.

Om å skrive og leve sin egen fortelling

Nylig oppdaget jeg et intervju på YouTube med forfatter og blogger Ann Voskamp, hvor hun kommer innom en hel rekke områder som jeg kunne skrevet så mangt om, men ett av disse temaene er hennes egen skriveprosess.

Hun snakker om skrivning som en venteprosess der hun setter seg ned foran skjermen uten forventninger til hva teksten skal handle om, men i den tålmodige ventingen siver det frem ord. Jeg opplever langt på vei det samme, for jeg er heller ikke en slik som bobler over av ideer til tekster til enhver tid, men det kommer alltid noe når jeg venter. Utfordringen min er helst at jeg ikke alltid tar meg tid til å vente, og derved har jeg en blogg som nok kunne hatt godt av litt hyppigere oppdateringer.

Men nok om det. Voskamp sier videre at hun sjelden vet hva hun mener om noe før hun har skrevet det. Igjen kjenner meg igjen, og kanskje derfor har jeg så stor nytte av å delta på nettfora av typen Verdidebatt, for det er i tekstene mine jeg vokser. Ofte føler jeg at begivenheter ikke virkelig har hendt om jeg ikke har formulert en tekst om dem. Det er riktignok ikke alltid jeg skriver disse tekstene ned, men jeg må likevel formulere setningene og ordne dem etter hverandre til et lite stykke jeg kan lagre i arkivet, altså bakhodet.

Ikke minst er blogging til god hjelp, og på sett og vis bestemmer jeg mitt eget livs tema ved å bestemme bloggens tema. Igjen tenker jeg på Voskamp og hennes tanker om blogging. Hun sier hun alltid har ført dagbok (noe jeg for øvrig bare har gjort svært sporadisk), og blogging er for henne en forlengelse av dette. Ved å dokumentere hendelser og refleksjoner fra livet hun lever, får hun et oversyn og kan så spørre seg om livet hennes leses slik hun ønsker. Og om ikke, hva må hun forandre på?

Dette året fikk jeg øynene opp for narrativ teologi (også kalt postliberal teologi). Jeg skal ikke skrive særlig om det akkurat nå, men det som i første omgang talte til meg i det mylderet av perspektiver som knyttes til denne merkelappen, var tanken om å lese Jesu liv som en fortelling. En fortelling som blant annet skildrer et eksempel jeg og andre kristne kan etterfølge, for at hver vår fortelling kan bli paralleller til hans. Er ikke det en fin tanke?

***

Denne teksten formulerte jeg på Ommwriter – et gratis tekstbehandlingsprogram som nå endelig også finnes for PC-brukere.

(Bilde: CC Laura Taylor

Oppskrift på kjeks (samt litt om matlagning)

Jeg har alltid likt å bake og lage mat, og jeg pleier ofte å inkludere det på listen når noen spør om mine interesser, men det har etterhvert blitt en prinsippsak for meg ikke å redusere matlagningen til kun en hobby. Rundt nyttårsskiftet, da jeg bestemte meg for å leve enklere, var det å lage mer mat fra bunnen av en viktig del av planen, og ønsket var (noe høytsvevende) å få “et mer aktivt forhold til mitt eget livsopphold”. Hjemmelaget mat er dessuten billigere, sunnere og mer miljøvennlig. Sistnevnte har nok mest å gjøre med at lite bearbeidet mat ikke transporteres til riktig så mange steder som ferdigprodukter, og ikke minst har ubearbeidede matvarer lite emballasje. Det å lage mat fra bunnen av blir derved et miljøtiltak.

Og er det ikke rart? Da jeg satt og skrev på dette innlegget, la Er underveis ut et innlegg om å definere jobb og fritid.

Salte havrekjeks med sesamfrø

Salte kjeks er blant de matvarene jeg fortsatt kjøper ferdig, men det vil forhåpentligvis snart endre seg, for nå har jeg endelig kommet frem til en kjeksoppskrift som er verdt å lage om igjen (og dele!), nemlig salte havrekjeks med sesamfrø. Oppskriften er laget med utgangspunkt i Studenterhjemmets oppskrift på sunne, grove havrekjeks som igjen er basert på Silje-sins oppskrift med fint mel.

Oppskriften fyller to stekebrett.

Ingredienser

6 dl havregryn
2 dl melk (gjerne plantemelk)
4 ss olivenolje
2-3 ss lønnesirup eller sukker
1 dl sesamfrø (gjerne med skall)
2 dl fin sammalt hvete
2 ts bakepulver
1 ss kvernet havsalt

Fremgangsmåte

Bland havregryn, melk, olje og sirup og la blandingen svelle 15 minutter. Ha i det tørre og bland alt godt sammen.

Del deigen i to og kjevl hver del ut så tynt som mulig på en lett melstrødd bakebenk og stikk ut kjeks med pepperkakeformer eller et glass. Jeg bruker et ganske smalt glass (husker dere glassene som Idun-sennepen kom i før?), så jeg får mange små kjeks. Fordel dem over to bakebrett og prikk med en gaffel. Her går det også an å ha over litt ekstra salt.

Stek kjeksene midt i ovnen ved 200 grader til de er gylne, det tar omtrent 10-15 minutter. Er de gylne, men ikke tørre, kan de tørkes i noen minutter på en bakerist ved 150 grader.

Avkjøl på rist og ha over i en lufttett boks.

To lærdommer

I går ble innlegget mitt “Om husmødre og meningen med livet” lagt til som dagens anbefaling på Lesernes VG, og i den anledning fikk jeg noen kommentarer fra mennesker jeg antar ikke hadde besøkt bloggen tidligere. Det gav meg en ny erfaring jeg lærte to ting fra:

For det første virker mange å ha en oppfatning om at folk flest bare taler til fordel for seg selv (eller samfunnsgrupper en selv tilhører), noe Suzanne Thobro også tok opp i sin kommentar til innlegget. Dette oppfatter jeg som et problem, og jeg kommer antagelig til å vie temaet mer oppmerksomhet på bloggen fremover. Altså, bare for å ha det klart: Jeg er fortsatt arbeidssøkende selv om jeg er kritisk til nedvurderingen av hjemmearbeid.

For det annet uttrykker jeg meg ikke så klart som jeg trodde, og det er selvfølgelig helt og holdent min feil. Et innlegg jeg mente som et forsvar for kallsetikk og tjeneste – som et alternativ til vekten på selvrealisering i kvinnedebatten – ble av mange oppfattet som en relativt ensidig idyllisering av husmorrollen, og det var altså ikke min hensikt.

Man lærer så lenge en lever!