erkjennelser

Vi er kommet langt ut i bokbloggturneen, og de som har fulgt med har kunnet lese mange gode og nyanserte anmeldelser av boken Genesis av Bernard Beckett. For å spare leserne for enda et handlingsreferat vil jeg derfor kun vise til forlagets omtale av boka, og deretter dele mine synspunkter:

Republikken har gjenoppstått etter en verdensomspennende pest. Innbyggerne er i sikkerhet, isolert fra resten av verden, og langt fra frie.

Anaximander er oppe til en fem timer lang muntlig eksamen. Består hun prøven, blir hun medlem av Akademiet – institusjonen som styrer samfunnet hun lever i. Emnet for prøven er selvvalgt: livet til legenden Adam Forde. I løpet av dagen tvinges kandidaten til å se den grusomme sannheten om sin egen verden i øynene.

Jeg må si det med én gang: Dette er en bok av typen jeg gjentatte ganger under lesningen måtte legge til side for å  fortelle kjæresten min om min misnøye med den.

Mange anmeldere av Genesis, både blant deltagerne i denne turneen samt andre, har uttrykt at dette er en bok for de som liker filosofi, fordi bokens sentrale spørsmål dreier seg om hva et menneske er. Jeg ha selv studert litt filosofi, og for min del opplever jeg dette spørsmålet som mer eller mindre uinteressant, både fordi jeg opplever spørsmål om livet i seg selv og erfaringen av å være i live(t) som mer utfordrende - i motsetning til hva det vil si å være den spesifikke arten vi er -  men også fordi dette spørsmålet gjerne stilles innenfor antroposentristiske kontekster. Om dette likevel er et spørsmål en ønsker å utforske innenfor fantastisk litteratur, er Drømmer androider om elektriske sauer  av Philip K. Dick mye mer givende og interessant.

Boken vises også til som filosofisk fordi den har tatt til seg mange elementer fra det gamle Hellas og gresk filosofi: Flere av bokens karakterer har navn etter greske filosofer, Anaximander utspørres ved Akademiet og det snakkes om en første republikk grunnlagt og styrt av herskeren Platon. Også selve formen på fortellingen minner om filosofen Platons dialoger, hvor Sokrates fungerer som en kunnskapens jordmor – han stiller spørsmål for å lede sine samtalepartnere inn til en dypere erkjennelse av virkelighetens natur, en kunnskap som allerede finnes i dem selv, som kan sammenliknes med eksaminatorenes rolle overfor Anaximander. Jeg er veldig begeistret for Platon, men irriterer meg ofte over hvordan hans verk Staten tolkes som et slags forslag til en virkelig stat, slik Beckett bruker det, og ikke som en allegori til hvert individs sjel og egen utvikling.  Når Staten tolkes bokstavelig blir denne staten en understrykkende stat, som den i Genesis, men dette er ikke tilfelle når man tolker den slik jeg nettopp viste. Jeg likte dårlig at Beckett ga Platon en slik tyrannisk navnebror.

Mange sier også at denne boken får dem til å tenke, mens jeg opplevde forfatterens måte å bringe frem budskapet på som nærmest kvelende og klaustrofobisk. Han gir lite rom for undring slik en god filosofisk novelle skal gjøre, men hamrer inn sine synspunkter så kraftig at de blir forstyrrende for fortellingen, som  i seg selv manglet mye for å gi en god og givende leseropplevelse. Kanskje han heller burde skrevet et essay til et debattmagasin i stedet for?

Dette var altså mine tanker om denne boken; gårsdagens anmeldelse stod Lin for, og i morgen er det Nekiam sin tur.  Vil du være med på neste bokbloggturné kan du melde din interesse her. (Selv om ikke boken falt helt i smak for min del, har deltagelse i turneen vært artig, og anbefales!)  Det pågår også en konkurranse, som er åpen for alle, og mer om hvordan du kan delta finner du her.