Før festen

Fasteforsettet mitt denne adventstiden er å unngå nettaviser. Det er ikke en nyhetsfaste som sådan, for jeg kan fortsatt se nyheter på fjernsynet eller lese papiraviser. Nettavisene er utvalgt dels fordi de er tidstyver, noe jeg klikker meg inn på jeg-vet-ikke-hvor-mange-ganger-om-dagen for å utsette å gjøre det jeg egentlig burde gjøre, og dels fordi de gjør det for lett for meg å være en konstant skumleser. De lar meg være rastløs og utålmodig, og det er ikke egenskaper jeg ønsker å kultivere. Derimot vil jeg slå et slag for langsomhet og langsiktighet: Tekster som leses ord for ord, i en adventstid som leves dag for dag mens jeg venter på julen.

Da jeg gikk på Forsøksgymnaset, hadde jeg to valgfag kalt Semiotikk og Dannelse. De var lærerens egenkomponerte fag, uten bøker, men med kompendier av artikler og utdrag fra bøker i hans personlige bibliotek. Tekstene handlet i hovedsak om hvordan man kan skille mellom god og dårlig smak i kunstverdenen, og alle konkluderte på sitt vis med at det gode var det man måtte vente på eller streve litt for å fatte: utsatt i motsetning til umiddelbar tilfredsstillelse. Eller sagt med andre ord, mine ord: Alt godt har en adventstid. En ventetid før åpenbaringen, før festen. Før frelsen.

Hva vil det si å være forberedt til jul?

nativity

Med bare noen få dager igjen lurer jeg på hva det virkelig vil si å være forberedt til jul. Nå tenker jeg ikke på det å være forberedt på julegjestene – ikke på de praktiske juleforberedelsene av typen baking, pakking av presanger eller husvask -, men jeg tenker på den indre forberedelsen.

Jeg lurer på dette fordi jul ikke bare er en fering av fødselen som fant sted for drøye to tusen år siden, men det er like fullt en høytid med blikk mot fremtiden og Jesu komme. Julen står slik for både mirakel og dom, og mens det er enkelt å forberede seg på feiringen av mirakelet, er det vanskeligere med dommen. Er jeg forberedt på den? Lever jeg slik jeg burde leve? Følger jeg alltid Kristus?

Kanskje kan slike spørsmål virke deprimerende på noen nå midt i førjulstiden, men jeg opplever det annerledes, for når jeg fastlår at jeg har syndet, gjør jeg det nettopp i tro på at jeg har potensiale til forbedring. Og jeg gjør det i takknemlighet for at jeg, til tross for mine feiltrinn, likevel får feire juleevangeliet om få dager.

(Bilde: CC Maury McCown)

Gledens søndag

Tredje søndag i advent er en annerledes søndag; det er nemlig gledens søndag. Mens advent tradisjonelt er en tid for forberedelse og bot, er den tredje søndagen dagen vi kan hvile i gleden over at ventetiden snart er over. Symbolikken er særlig tydelig i katolske adventsstaker, hvor det tredje lyset er rosa i stedet for lilla som de øvrige tre.

Nå virker muligens en slik dag litt merkelig i dagens Norge, hvor advent ofte bærer preg av en smugstart på julefeiringen og slettes ikke fremstår som noen ventetid. Hvorfor det er blitt slik, er det nok flere svar på, og ett av disse tror jeg er det grunnleggende ubehaget knyttet til venting, et ubehag som bare blir større i en kultur som forteller oss at den som venter, selv på noe godt, er ineffektiv.

I slike tider er min glede på den tredje søndag i advent ikke så mye knyttet til ventetidens slutt, men til privilegiet i å få vente. Vente på det høyeste gode.

Markering av advent

Nå er det advent, og særlig i løpet av de siste par årene er det blitt viktig for meg å markere advent som en egen høytid og ikke bare som en slags forsmak på julens overflod. I går skrev jeg at advent i kirkelig sammenheng er en faste- og botstid. Ja, det er rett og slett en tid for å ta tak i en selv og rette opp i dårlige vaner og skape grunnlag for den nye jord før Jesu ankomst. Det gjelder altså å ta del i opprettelsen av en bedre verden. Og akkurat dette er tanker som passer svært godt med det enkle og engasjerte liv.

Her følger noen tips for markering av advent i hjemmet:

  • Pynt gjerne med adventsstjerne, adventskrans og lilla farger, men vent med julepynten, det hvite og det røde til lille julaften.
  • Lag en adventskalender der det i hver luke (eller pakke) er et forslag til en god gjerning som kan utføres i løpet av dagen. Det kan være slikt som å smile til en fremmed, måke oppkjørselen til naboen eller donere en julegave til en av Frelsesarmeens slumstasjoner.
  • Ha risengrynsgrøt og andre enkle og nøkterne retter til middag der det passer seg. Mange er ikke klar over at den tradisjonelle julegrøten stammer fra tiden der man fastet for å gjøre bot før jul. Man avstod altså ikke fra mat generelt, men fra kjøtt og festmat. Som en bonus blir julematen ekstra god, og det skaper noe å glede seg til.
  • Hold unødvendig handling til et minimum og forsøk å være ferdig med julegaveinnkjøpene innen advent. Det høres kanskje litt vanskelig ut, og det er i seneste laget nå, men til neste år kan man begynne litt tidligere enn vanlig. De aller mest driftige holder øynene åpne gjennom hele året, og slik finner de gjennomtenkte gaver til en fin pris – mens advent og førjulstiden blir markert av annet enn stressende forbrukskjør.

(Bilde: CC bby_)

Adventus Domini

Jeg har nettopp tittet på mitt forrige innlegg, der jeg skriver om tomme gester og symboler, og det slår meg plutselig som relevant nå i dag, første søndag i advent. I motsetning til hva TV-reklamer og diverse ukebladsreportasjer kan gi inntrykk av, er advent i kirkelig sammenheng en nokså alvorspreget tid. Ja, det er også en håpets tid, men det vi jo håper på, maner frem et visst alvor. Advent betyr nemlig “komme” eller “ankomst”, og ankomsten vi venter på, er Herrens: Adventus Domini.

Adventsstaken fylles med lilla lys, og mange finner også frem lilla servietter og annen lilla pynt i disse dager. Jeg har alltid opplevd det som koselig, og jeg ble derfor temmelig overrasket den gang jeg forstod at lilla er botsfargen. Er det ikke merkelig at denne fargen som symboliserer og oppmuntrer til bot og selvransakelse, nå bare er nok en måte å skape kos og stemning på? Og er det ikke merkelig at det som en gang var en tid for faste, er blitt julebordsesong? Ikke at kos og pynt er negativt i seg selv, men det er likevel et tankekors at advent som høytid hules ut slik. Det er som om vi ikke utstår å vente; som om vi ikke utstår de høytidene som krever noe tilbake.