Frø blir til trær

Den nye tolkningen av Lov om svangerskapsavbrudd, med åpning for fosterreduksjon, vekker reaksjoner. Selv ble jeg matt og tenkte: “Ja, så er vi her.” Utviklingen virker uunngåelig fra mitt ståsted, hvorenn fjernt det måtte vært for dem som i sin tid jobbet for og etterhvert vedtok loven. Slik de forstod det, kjempet de frem en sikkerhetsventil, en minste av to onder, og stadfestet derfor i lovens første paragraf, samfunnets ansvar for å holde antallet svangerskapsbrudd lavest mulig. Til tross for det, lå innbakt i loven en relativisering av menneskeverdet – og frø blir til trær. Det er uunngåelig: Når man først har satt ett menneskes frihet over en annens liv, ved lov, har ikke mennesket lenger noen egenverdi i felleskapets øyne, for menneskeverd er noe enten alle har eller ingen, og har ingen det, er det kun de ønskede som har verdi. Da har det heller ikke lenger noen hensikt å si at samfunnet har spesielle forpliktelser overfor hver enkelt, eller i særdeleshet svake og hjelpetrengende. Tvert om – det er de ønskede som skal vernes om. Så lenge det varer. Frø blir til trær. Og så var vi her.

Sorteringssamfunnet utfolder seg ytterligere. Tall fra Medisinsk fødselsregister (2014) viser at flere enn før velger provosert abort ved påvist Downs syndrom under svangerskapet, og til tross for at det møter reaksjoner, er det i dag legitimt å hevde på spalteplass at funksjonshemmede er en såpass stor byrde at de må kunne velges bort av hensyn til familien for øvrig. Det følges av forsikringer, dog tidvis mangler også disse, om at synet på fosterdiagnostikk og provosert abort av barn med påviste funksjonhemninger ikke reflekterer deres syn på dem som alt er født, og det moralske skillet mellom født og ufødt tas for gitt. Dèt til tross for en stadig økende haug med forskningsrapporter (for eksempel denne) som stadfester kontinuiteten i menneskelivet fra unnfangelse til livets slutt. Skjønt er jeg ikke så sikker på om forskningen viser noe mer enn det rent åpenbare.

For lengst er kampen for lovfestet rett til selvbestemt abort erstattet av kampen for den skyld- og skamfrie abort, selv om vi ikke ennå har nådd såkalte amerikanske tilstander. Lovens første paragraf skyves tilside, noe som for alvor kom frem under debatten om reservasjonsadgang for fastleger, og en større debatt om eutanasi står for tur. Treet vokser.

Jeg lurer så på hvor mange år det tar før også tilhengere av infanticid, det som kalles “after-birth abortion”, får spalteplass hos seriøse aviser i Norge. Når kommer de første kampanjene og lovforslagene? Det vil antagelig røske i enda flere, men mange nok? Når er vi der? Når er det nok?

***

Teksten er også publisert på Verdidebatt.

På nye tanker om debatten

Noen dager etter at jeg postet innlegget “Er det Godt?” her på bloggen, la jeg det også ut på Verdidebatt. Det ble en liten debatt ut av det, og i kjølvannet av min deltagelse der og i andre tråder, har jeg begynt å tvile på om min deltagelse i de debattene nettopp var god. Jeg har publisert disse refleksjonene i et nytt innlegg på Verdidebatt, men jeg legger det også ut her:

Må vi tåle en ny abortdebatt?

I sin kronikk 14.2 i Vårt Land skriver Paul Leer-Salvesen at vi må tåle en ny abortdebatt. Det spørs, for hva er det en ny debatt om abort egentlig vil dreie seg om?

Jeg har i mange år engasjert meg i abortdebatten, senest i forrige uke i etterkant av innlegget mitt «Er det Godt?». Det har virket rett og nødvendig, men likevel har det vokst frem et ubehag i meg, for jeg ville ikke gått inn i en debatt om kvinners, funksjonshemmedes, eldres eller jøders rett til liv – hvorfor har jeg da gått med på å forhandle om de ufødte barns menneskeverd?

Diskusjon, dersom den følger et minimum av diskusjonsetiske retningslinjer, er et tegn på respekt. Det ligger i sakens natur at man ikke godkjenner meningsmotstanderens syn ved å fremme motargumenter, men gjennom argumentasjonen aksepteres hans synspunkt likevel som et gyldig synspunkt blant flere. Når jeg deltar i debatter om det ufødte barns moralske rett til liv, anerkjenner jeg i praksis synspunktet om dets manglende menneskeverd, som legitimt. Men det er det ikke.

En av mine helter gjennom historien er William Lloyd Garrison. Han regnes i dag blant de viktigste abolisjonistene fra den amerikanske slaveridebatten på 1800-tallet. Viktig var han fordi han var radikal, dog vil hans synspunkt anses som en selvfølge i dag. Han krevde nemlig en umiddelbar avskaffelse av slaveriet og var villig hverken til å diskutere reformforslag for en gradvis nedtrapping eller slaveriets legitimitet som sådan. Han fremmet riktignok sine synspunkter om slaveriets manglende moralske legitimitet, og det i harde ordelag, men han var uvillig til å forholde seg til motargumenter.

Han ble kritisert for sin rigiditet fra begge sider, mon kritikken ville vært desto sterkere i våre relativistiske dager, men han mente, som jeg også er kommet til å mene, at visse prinsipper ikke bør være åpne for debatt. Vi kan diskutere midler, Garrison kunne diskutere hvordan slaveriet som institusjon skulle bli bragt til sin ende, men ikke mål, ikke hvorfor slaveriet måtte avskaffes. Hva kan vi så lære av dette i abortdebatten?

Abraham Lincoln er en annen favoritt. Han diskuterte riktignok slaveriets legitimitet, men med en klinkende klar holdning om at det måtte ta slutt. I den nå berømte debatten med Stephen Douglas i 1858 påpekte han følgende:

«When Judge Douglas says that whoever, or whatever community, wants slaves, they have a right to have them, he is perfectly logical if there is nothing wrong in the institution; but if you admit that it is wrong, he cannot logically say that anybody has a right to do wrong.»

Åpenbart, kan man si, men det er ikke dette vi hører i abortdebatten. Tvert imot, selv kritikere av abort, som nevnte Paul Leer-Salvesen, sier eksplisitt at han ikke er mot dagens abortlov, for det er «en skremmende tanke hvordan virkeligheten ville se ut hvis sykehusene våre bare skulle utføre abort når den gravides liv står i fare. Dette er fortsatt Den katolske kirkes offisielle standpunkt, og det har i århundrer ført til infeksjoner, skader og død for kvinner som søker hjelp under svært utrygge forhold. Det går ingen vei tilbake dit i vårt samfunn, og heller ikke til et nemndsystem før 12. uke».

Det er imidlertid ikke en direkte og logisk sammenheng mellom svært restriktive abortlover og skader som følge av ulovlig utførte aborter, til tross for statistikker som sies å bekrefte noe slikt, for innimellom her er det mennesker, moralske agenter, som foretar et valg. Riktignok mennesker i en vanskelig situasjon, og derfor er det viktig å satse på tiltak som både reduserer omfanget av uplanlagte svangerskap i utsatte grupper og gjør eventuelle utfordringer ved et uplanlagt svangerskap lettere å håndtere, både økonomisk, praktisk og sosialt.

Synspunktet om at abort er galt, men noe som likevel må tillates av menneskelige hensyn, underkommuniserer alvoret ved abortinngrepet. Dersom vi godtar prinsippet om at det er galt å ta livet av et uskyldig menneske dersom det kan unngås, finnes det intet kompromiss, for det kan ikke være rett å gjøre galt. Den enkelte kvinne og familie som har tatt abort, skal selvfølgelig møtes med medfølelse, nåde og tilgivelse, men uten samtidig å relativisere handlingen, for liv og død er absolutte størrelser. Enten lever man, eller så gjør en det ikke. Enten er vi et samfunn som beskytter de svakeste, eller så er vi det ikke.

Dersom vi i en ny abortdebatt diskuterer mål og ikke midler, eller dersom abortdebatten reduseres til en diskusjon utelukkende om å redusere aborttallene, bør den ikke tåles. Riktignok fremstilles sistnevnte gjerne som abortdebattens mellomgrunn, for alle er vi visst enige om at aborttallene må ned, men hvorfor må de det, med mindre abort er galt? I så fall er også denne mellomgrunnen like utilstrekkelig som tale for reform var under 1800-tallets slaveridebatt.

Er det Godt?

De færreste stiller de viktige spørsmålene. I stedet danser vi rundt dem med samtaler om regler og lovbestemte rettigheter, praktisk tilrettelegging og, noen ganger, vonde følelser. Man passer på å holde det på en behagelig avstand, dette som visstnok er forhistorisk, eller i det minste temmelig passé. Spørsmålene som ikke bare danner kjernen i den pågående debatten, men i alle debatter, og i hvert vårt liv: Er det Godt? Er det riktig dette vi holder på med? Gjør det oss bedre?

Man kan riktignok ymte frempå, men om ikke lenge kommer anklagen om moralisme og altså forhistoriskhet. Myndighetene har tross alt ordnet saken for oss: Ikke lenger skal vi måtte belemre oss med ubehagelige spørsmål, for er det lov, skal det også være rett, og ikke minst en rettighet. Saken er avgjort – inntil noen kommer luskende med en samvittighet som ikke vil slå seg til ro med at flertallet alltid har rett eller at det kan vedtas ved lov at abort ikke skal være et vanskelig spørsmål.

Riktignok sier alle at abort er et vanskelig spørsmål. Det er pliktreplikken man må fremsi før en kommer til poenget, som gjerne er en noe penere innpakket versjon av at én enkelt gruppe mennesker bare har verdi i den grad de er ønsket av andre. Hvordan det har seg slik, er det mange kreative svar på, men alt munner ut i forsvaret for retten til å få dem fjernet, dersom ønskelig. Og det er der jeg savner spørsmålet de færreste stiller: Er det Godt?

Det er nødvendig, sier man. Jeg tar det som et nei.

***

Dette innlegget er ikke et debattinnlegg. Ønsker du å lese gode innlegg til forsvar for reservasjonsmuligheten, anbefaler jeg disse:

Bård Larsen: Reservasjonsrett – Sinnet som forbauser
Kristin Clemet: Eutanasi og abort
Ingrid Grøstad Johnson: Retten til abort er en byrde
Anki Gerhardsen: Reservasjonsrett mot samtale

“Et frimodig forsvar for samvittighetsfriheten”

Kritikken lot ikke vente på seg da det ble kjent at den nye regjeringen i samarbeid med KrF gjeninnfører legers mulighet til å reservere seg i saker der det er tungveiende samvittighetsgrunner, knyttet til liv og død, for å gjøre det. Det gjelder abort, assistert befruktning og abortfremkallende prevensjon. Suzanne Kaluza lanserte raskt en e-postaksjon gjennom sin blogg i protest, hvor en lang rekke misforståelser rundt denne saken er blitt videreført. Nå har Ragnhild Helena Aadland Høen tatt til motmæle og skrevet et innlegg der hun forsvarer reservasjonsmuligheten og dessuten rydder opp i mange av disse misforståelsene. Les og del!

Skriv brev: Et frimodig forsvar for samvittighetsfriheten