19.08.2010

En utfordring

Beate har utfordret meg til å svare på noen spørsmål. Det er også meningen at jeg skal sende utfordringen videre, men fordi så veldig mange allerede har fått den av andre, lar jeg det være.

1. Hvilken romanfigur skulle du ønske du var?

Det blir problematisk å si at jeg skulle ønske jeg var henne, men jeg har lenge beundret Sethe fra boken Beloved av Toni Morrison.

2. Hvilken romanfigur minner mest om deg selv?

Jeg kjenner meg særdeles godt igjen i Dolores Price fra boken She’s Come Undone av Wally Lamb, men jeg vet ikke om andre ser noen likhet mellom oss.

3. Hvilken tittel gir deg gåsehud?

Jeg tror nok aldri jeg har fått gåsehud av en boktittel, men jeg har alltid likt tittelen på Their Eyes Were Watching God.

4. Nevn minst tre bøker du ikke klarte å legge fra deg.

Da nevner jeg East of Eden av John Steinbeck, Family Matters av Rohinton Mistry og Imot kunsten av Tomas Espedal. Sistnevnte leste jeg kun for noen uker siden.

5. Nevn tre bøker du irriterte deg over eller ikke orket å lese ferdig.

Her er det mye å velge blant, men dessverre har jeg en tendens til å fortrenge disse bøkene. Jeg nevner derfor tre irriterende bøker jeg allerede har skrevet om på bloggen: Fasandreperne, Der lyset slipper inn og Genesis.

6. Har du leseritualer?

Nei, egentlig ikke, men jeg liker å markere fine setninger eller avsnitt med blyant.

7. Hva synes du om at gode bøker blir filmatisert?

Om gode bøker filmatiseres godt, synes jeg det er fint, for jeg opplever ofte at boken og filmen kan utfylle hverandre. Dessverre hender det også at filmen er helt forferdelig, eller at filmen er så god at mange ikke ønsker å lese boken.

8. Har du en favorittfilmatisering?

Tidligere nevnte Beloved ble filmatisert godt, synes jeg.

KategoriBøker og lesning | CommentIngen har kommentert »

Merket med:
04.08.2010

The Monastery

Jeg har mel på nesen; jeg har bakt bagels, kokossjokoladekjeks og en salt paibunn som senere skal fylles. Om litt skal jeg vaske gulvet mens jeg aper etter en veldig munter (er det lov til å si irriterende?) jente som sitter inne i stereoanlegget og vil lære meg tysk.

Nå satte jeg meg riktignok ikke ned for å skrive akkurat dét, men jeg ville tipse om den korte serien The Monastery som ligger ute på YouTube i atten deler. Det er en veldig snill virkelighetsserie som handler om en gruppe menn som skal leve i et kloster i tre måneder - under veiledning av munkene som bor der. Jeg er nesten i ferd med å etablere en slags tradisjon, for dette blir den tredje sommeren jeg ser serien. Her er første del:

KategoriGleder | Comment7 kommentarer »

Merket med:
03.08.2010

Bokbloggturné: ‘Historien om Ferdinand’

Alle kjenner vel Disney-versjonen av Historien om Ferdinand, om oksen som heller ville sitte og lukte på blomster enn å slåss, men ikke like mange har faktisk lest boken. Jeg var så heldig å få være med i Cappelen Damms bokbloggturné, og fikk boken tilsendt mot å skrive en omtale av den. Turneen startet i går hos Silje, og i morgen er det Ginas tur.

Historien om Ferdinand er skrevet av Munro Leaf, og ble første gang utgitt i 1936 – bare noen måneder før den spanske borgerkrigen. Fordi boken ble sett på som et forsvar for pasifisme, ble den forbudt i en rekke land. Til gjengjeld er det nok nettopp dette budskapet som har gjort historien så populær, da det er vanskelig ikke å like en okse som heller vil sitte og nyte livet enn å slåss – enten det er mot brødrene eller en matador. Små stikk til den usiviliserte tradisjonen med tyrefektning finner vi også, hvor den selvgode matadoren som “trodde han var veldig kjekk” ydmykes foran tilskuerne da Ferdinand ikke lar seg provosere. Likevel får historien en bitter bismak da jeg leser at Ferdinands brødre presenteres som noen skikkelige slåsskjemper med en drøm om å få lov til å delta i tyrefektning.  For ikke å snakke om presentasjonen av Ferdinands mor som “en forstandig mor, enda hun var en ku”…

Det er nok å pirke på, men jeg tar meg i å tenke at bokens alder kan unnskylde mine ankepunkter, for det vil kanskje være urettferdig å vurdere en eldre boks moralske innhold ut fra moderne standarder.  Og jeg kan ikke legge skjul på at jeg virkelig liker denne boken. Den er skrevet med humor og varme, og Robert Lawsons sort-hvitt-illustrasjoner er fantastiske. Det er derfor også en fin bok bare å sitte og bla i.

Karakter: A

KategoriBøker og lesning, Små venner | Comment7 kommentarer »

Merket med:
29.07.2010

Blyant og viskelær

Jeg har skrevet med blyant de siste dagene. En ordentlig blyant jeg kan spisse med den blyantspisseren min som produsentene muligens mente ikke ser ut som en blyantspisser, for det står nemlig “Pencil Sharpener” på den. Nå kan man kanskje innvende og si at jeg ikke skriver med en virkelig ordentlig blyant, for jeg skriver nemlig med BIC Ecolutions-blyanten som alle på ungdomsskolen la for hat. Den er ikke laget av tre, men “resirkulerte materialer”, og det knaser ikke når man setter tennene i den. (Ikke at jeg skal spise blyanten, og kanskje er det fryktelig uhygienisk, men munnen er vel det beste stedet å oppbevare blyanten når man trenger hendene til noe annet en liten stund.) Nå er det ikke det at den ikke knaser som gjorde at alle la den for hat, men det at den egentlig ikke skriver så godt. Kombinert med miljøvennlig papir av den grålige, blanke typen blir det umulig å se hva man har skrevet. Men så er det kanskje ingen andre enn ungdomsskoler som kjøper disse grufulle, übermiljøvennlige blokkene – jeg gjør i hvert fall ikke det.

Jeg skriver altså med blyant, og jeg spisser blyantene mine med blyantspisseren min mens jeg lurer på hvor kort blyantstump jeg til slutt vil klare å skrive med. Det tilhører også blyantminnene fra grunnskolen: den evige konkurransen om hvem som ville klare å skrive med kortest stump. Det hendte jeg vant, for jeg har små hender.

Nå kan jeg ikke skrive om blyanter uten å nevne viskelær, synes jeg. Jeg samlet altså på viskelær i de første årene etter skolestart, som så mange jenter gjorde, men det var selvfølgelig bare de minst pene av de fine jeg faktisk brukte til å viske med. De firkantede hvite, grønne eller blå viskelærene var slike man kun brukte til nød, eller i mattetimene. For alle måtte alltid viske mye i mattetimene, og man ønsket tross alt ikke å bruke opp selv de minst pene av de fine viskelærene på slikt. Sløste man, kunne man risikere å måtte bruke lukteviskelærene.

Jeg har nok tapt meg siden annen klasse - ikke har jeg fine viskelær, ikke har jeg en blyantstump å vise frem til alle som vil se, og ikke skriver jeg så pent som jeg gjorde den gang. Ja, nå har jeg altså sagt det: Om jeg ikke anstrenger meg, skriver jeg i dag styggere enn jeg gjorde som barn. Kanskje jeg skal begynne å skrive løkkeskrift igjen? Med blyant, selvfølgelig.

(Bilder: 1, 2, 3, 4, 5, 6)

KategoriSmåplukk, Språk og skrivning | Comment3 kommentarer »

Merket med:
22.07.2010

Regn, regn kom til meg!

Vi har klamme dager her i Bergen, slike dager hvor man blir våt i klærne uavhengig av om man blir truffet av regnet eller ikke. Jeg er ikke så glad i å bli klam, men jeg liker regnværet. Jeg liker lyden av sildrende vann nedover husveggene og den rene luften. Jeg liker også å komme hjem med våte klær for så å kunne skifte til noe lunt og mykt.

Jeg fikk en forsmak på vestlandsværet det lille året jeg bodde i Molde, men det forberedte meg likevel ikke helt på det som skulle møte meg i Bergen. Det tok godt og vel et år før jeg følte meg komfortabel med bergensværet - og nå ville jeg ikke vært det foruten. Det er faktisk blitt slik at jeg får tørrkløe når jeg er på besøk i Oslo.

Denne «omvendelsen» har fått meg til å lure på om det måtte det bli slik: Er jeg blitt glad i regnvær fordi jeg hadde valget mellom å omfavne det eller være miserabel store deler av året? Eller kanskje hadde jeg allerede en latent forkjærlighet for regn?

Vi har vel alle hørt at det ikke er «hvordan vi har det, men hvordan vi tar det» som avgjør hvorvidt vi er lykkelige eller ikke. Med en slik tankegang blir lykken et spørsmål om valg, og regnvær er derfor blitt meg kjært fordi det måtte være slik. Likevel er det flere elementer i livet mitt jeg ikke helt har klart å omfavne – så hva er det som egentlig bestemmer «hvordan vi tar det»?

Jeg antar at det bunner i vår egen evne og vilje til å gå bakenfor vårt eget ego og erkjenne at det eneste vi har kontroll over, er måten vi forholder oss til tilværelsen. Det høres rimelig enkelt ut, sånn egentlig. Men er jeg for eksempel virkelig nødt til å omfavne all den lyden mine naboer klarer å produsere? Er det i det hele tatt mulig? Jeg har mine tvil, og holder en knapp på den latente forkjærligheten for regn som årsaksforklaring til «omvendelsen».

Ønsker alle en fortsatt våt sommer!

(Bilde: 1, 2, 3, 4, 5, 6)

KategoriErkjennelser | Comment4 kommentarer »

Merket med:
« Eldre innlegg
Nyere innlegg »