I går leste jeg The Road av Cormac McCarthy. Leseopplevelsen var noe variert, og jeg kan ikke si at jeg sitter like rystet tilbake som en del andre bokbloggere, men jeg likte boken godt og den gav meg noe jeg verdsatte høyt: en bekreftelse på at gode forfattere er språkkunstnere mer enn noe annet. Alle kan dikte opp gode historier, men ikke alle kan skrive så vakkert at selve historien blir overflødig. Handlingen er til for teksten.
Her kommer glimtet, fra side 56:
No lists of things to be done. The day providential to itself. The hour. There is no later. This is later. All things of grace and beauty such that one holds them to one’s heart have a common provenance in pain. Their birth in grief and ashes. So, he whispered to the sleeping boy. I have you.
14.07.2010, 16:14 | 
Bøker og lesning, Språk og skrivning | 
RSS
| 
Legg igjen en kommentar | 
Tilbaketråkk
15.07.2010 at 12:58
Men hva skal man gjøre når man ikke klaaaaarer å lese den ferdig…Møkk altså…
16.07.2010 at 15:14
En av mine favorittbøker! Jeg elsker McCarthys språk. Og til Løvinnen: Du kan jo alltids prøve å se filmen isteden. Den er tro til boka handlingsmessig, men da går man fullstendig glipp av språket. Og det er jo litt synd, siden (mer enn?) halve grunnen til at den falt så i smak hos meg var nettopp det.
16.07.2010 at 20:16
Å, har du sett filmen, Julie? Jeg har planer om å se om jeg finner den på DVD nå i morgen. Ellers var Løvinnens kommentar en sånn svarkommentar til en kommentar jeg la igjen hos henne (om boken ‘Morgen i Jenin’). Jeg pleier å slette slike, men glemte det nå