Lørdag for to uker siden døde rotten Alvin av nyresvikt. Det hadde utviklet seg over noen måneder, og han fikk etterhvert tungt for å puste, inntil det ble virkelig ille fredagen før han døde. Det er vanlig at det samler seg vann i lungene ved nyresvikt, og vi kan vel bare forestille oss hvordan det er. I ukene som ledet opp mot dette var min bevissthet rettet mot det å ta ham med til dyrlegen for avlivning når det ble for ille, men kun noen dager før den tiden var kommet, skrev Arild fra bloggen Dyrs rettigheter en kommentar om avlivning, som skulle forandre alt for både for Alvin og meg.
Han hadde altså tungt for å puste, og så tynn som han var blitt, kunne vi se hvordan hele kroppen hans arbeidet hardt for hvert eneste åndedrag. Da vi tok avgjørelsen om å ikke ta livet av ham, for å spare ham for disse smertene, var jeg ikke umiddelbart sikker på at vi gjorde det rette. Det var altså dagen før han skulle dø, og da vi la oss den kvelden var jeg sikker på at han kom til å dø i løpet av natta, men i stedet styrtet han mot burdøren neste morgen, og ivret etter å komme ut. Pusten var like tung som dagen før, om ikke verre, men han var glad. Han hvilte mye, la seg der det passet ham, enten det var på magen min eller midt på gulvet. Men innimellom utmattelsen og frustrasjonen hans, hadde han gjennom hele dagen energiutbrudd hvor han etter beste evne spratt lekent over gulvet. Det var glede i ham, ro og i det hele tatt en energi jeg ikke har sett maken til. I tretiden den lørdagen la han seg ned på et selvvalgt sted og pustet ut, og Alvin forlot oss. Da tvilte jeg ikke lenger.
Problemet med avlivning
Mange vil mene at jeg handlet galt, at jeg utsatte Alvin for unødvendig smerte. I vårt samfunn har vi en oppfatning av at ikkemenneskelige dyr har en mindre interesse i eget liv enn det mennesker har, en holdning som er nødvendig i vår legitimering av bruk av disse dyrene. Denne holdningen blir i liten grad problematisert, og når det gjelder syke dyr blir det sett på som rett å ta livet av dem, for å spare dem smerte. Jeg har også hatt denne holdningen, og jeg har tatt med flere syke individer til veterinær for å få dem avlivet, fordi det var det jeg trodde var rett. Nå ser jeg at jeg sviktet dem, og jeg skal forklare hvorfor ved å svare på de vanligste argumentene for avlivning av syke eller skadde dyr, og vise hvorfor jeg ikke lenger kan støtte meg til tanken om avlivning som knyttet til barmhjertighet:
“Det er best å la dem slippe”
Denne frasen – “å la dem slippe” – er en som ofte går igjen i kjæledyrmiljøer, og det er selvfølgelig godt ment. Problemet er imidlertid at det baserer seg på antagelsen om at livet kun er av verdi i den grad det er behagelig. Nå er det en relativt vanlig tanke i vår svært behagsorienterte del av verden, hvor vi i liten grad opplever faktisk nød. Likevel er smerte en del av livet, og vi kan ikke velge den bort uten å velge bort livet selv, og når vi velger bort livet velger vi også bort all den glede og godhet livet kan romme. Når man tar livet av noen for å “la dem slippe”, kan vi spørre om de går glipp av mer enn de “slipper”? Hadde jeg avlivet Alvin den fredagen, hadde han ikke fått oppleve de gledesutbruddene han hadde dagen han døde. Hadde jeg tatt livet hans for å la ham slippe smerte, hadde jeg også frarøvet ham glede.
“Det er best å være på den sikre siden”
Vi har selvfølgelig en enorm utfordring når det gjelder vår omgang med syke dyr, da vi ikke kan spørre dem rett ut hva de selv ønsker, men vi må nøye oss med å tolke deres kroppsspråk så godt vi kan. Fordi vi har et kommunikasjonsproblem, er det mange som hevder at det er bedre å være på “den sikre siden”. Her antar man at alle dyr har en større interesse i å få deres smerte lindret enn å leve, noe jeg er uenig i, og vil forklare det nærmere under, men la oss for argumentets skyld her si at avlivning kan være den beste avgjørelsen. Stilt overfor en slik situasjon må vi spørre oss, er det en større synd å drepe noen (ut av gode hensikter) som fortsatt har en interesse i å leve, enn det er å avstå fra å drepe noen som på grunn av smerter ikke lenger vil leve? Jeg vil si at førstnevnte er verre, fordi døden er ugjenkallelig, men også uunngåelig, slik at det hypotetiske dyret som ønsker å dø, vil dø med tiden uansett. Nå kan det at man vil dø uansett være et argument for hvorfor det ikke vil være så ille å avlive et dyr som ikke vil dø, men om det skal være holdbart, kan vi ikke lenger sanksjonere noen drap – fordi døden da bare er et spørsmål om tid. Det blir plutselig et veldig farlig samfunn å leve i.
“Dyr opplever ikke døden på samme måte som oss mennesker”
En vanlig oppfatning er at dyr i mindre grad enn oss mennesker er knyttet til eget liv. Akkurat hvordan andre dyr tenker om eget liv vet vi lite om, men vi vet at de har en interesse i å beholde det. Man kjemper ikke i møte med fare om man ikke har en interesse av å overleve. Her vil mange innvende at denne kampen for livet er rene instinkter, og ikke har noe å gjøre med en utstrakt tankeprosess. Til det har jeg to svar; for det første er også menneskets kamp for livet i møte med fare gjerne instinktbasert, noe som likevel ikke utelukker at vi ellers også har tanke- og følelsesmessige bindinger til livet. (Uten at jeg her nødvendigvis hevder at disse bindingene er av det gode.) For det andre vil en manglende vilje til å leve også i ikkemenneskelige dyr svekke overlevelsesinstinktet, noe som er vist gang på gang ved at deprimerte dyr spiser mindre, ikke tar vare på egen hygiene samt unnlater å kjempe om de kommer i livstruende situasjoner. Likevel er det en overvekt av individer med skader og sykdommer (som vi kan anta er svært smertefulle), som likevel kjemper med nebb og klør for å beholde eget liv. Det kan ikke forklares med instinkter alene. Også ikkemenneskelige dyr ønsker å beholde livet.
“Alternativet til avlivning er langvarig smerte”
I visse tilfeller er ikke behandling en mulighet, og vi står overfor en situasjon hvor dyret antagelig vil være i smerter resten av livet, og hvor dette livet kan vare i en god stund fremover. Dette er ikke en situasjon man ønsker for noen, og i vår kultur vil det gjerne fremstilles som hjerterått å ikke avlive. Jeg er uenig i dette, og mener at når man tar et liv på grunn av smerte, utelukker man muligheten for at man også kan oppleve glede selv når en opplever store smerter. Alvin viste meg at det er mulig, og han viste meg at han verdsatte sitt eget liv, selv under store smerter og ubehag.
Det slutter aldri å forbløffe meg hvor godt ikkemenneskelige dyr generelt håndterer smerte. Jeg har rukket å bo med en del syke dyr, og har sett livsmot og tapperhet jeg sjelden ser i andre mennesker. Selv i smerter som ikke kan være noe annet enn grufulle, leker de, hopper, koser, smiler og i det hele tatt lever. Likevel oppfører vi mennesker oss som om smerte er en større belastning for de dyrene vi holder som kjæledyr enn for oss selv. Klarest viser vi dette ved at vi avliver ikkemenneskelige dyr rett som det er, men ikke har legalisert aktiv dødshjelp for mennesker; vi sanksjonerer drap av mennesker som faktisk har et ønske om å dø, og med det sier vi at det er uetisk å ta et liv selv når den som besitter dette livet ønsker det bort, fordi livet er ukrenkelig.
02.08.2009, 16:42 | 
Politikk og samfunn | 
RSS
| 
Legg igjen en kommentar | 
Tilbaketråkk
03.08.2009 at 18:00
Flere gode argumenter mot avliving her. Jeg har tenkt at jeg er tilhengere av eutanasi – avliving av dyr, mennesker og ikkemennesker – når det er i deres interesse å slippe overveldende lidelser. Men det er svært vanskelig å vite når det er det og når det ikke er det. Har personlig erfaring med det selv siden jeg har vurdert selvmord i perioder (ikke nå). Det er også mulig å tenke som du er inne på at døden kanskje aldri kan sies å være i noens interesser, uansett hvor lidelsesesfylt og svart livet deres ser ut. Men jeg tror jeg heller til å forsvare eutanasi i enkelte alvorlige tilfeller (selv om jeg ikke vet hvaslags, hvor en skal sette grensen).
Er glad for din og Alvins positive erfaring med den siste tiden:)
03.08.2009 at 21:19
Jeg er tilbøyelig til å si at det ikke finnes noen regel uten unntak, fordi man kan komme i situasjoner hvor man må måle ulike verdier opp mot hverandre, men jeg har vanskelig for å se en verdi som er større enn livet. Samtidig er jeg jo religiøs, og tror sjelen vår går videre (hvor eller til hva vet jeg ikke) når kroppen vår dør, slik at man kan snakke om to nivåer av liv, som henger sammen, men hvor det kun finnes død på det ene, men det blir kanskje litt på siden her.
En annen ting jeg tenker på er, hvis vi sier at det i en bestemt situasjon er best å avslutte en annens liv fordi det vil være uutholdelig å leve for vedkommende, hva gjør det med den som må utføre handlingen? Går det an å ta et liv, uavhengig av hensikt, uten at det gjør noen skade på en selv?
I tenårene vurderte jeg også selvmord, og det er ikke slik at jeg klandrer de som faktisk tar selvmord, eller forsøker, men jeg mener likevel det er galt. Samtidig blir det noe med grenser her også. I Østen finnes det flere tradisjoner der eldre mennesker som ser seg mett på livet går ut til en plass for å dø. Ikke fordi de har bindinger til døden, eller aversjon mot livet, de er bare ferdige her, og det ser jeg ikke noe galt i. Så kanskje det er sinnelaget sammen med hensikten for å avslutte livet – sitt eget eller andres – som setter grensen mellom rett og galt rundt det å ta liv.
Så jeg kan åpne meg for at det kan finnes unntak, men jeg tror rammene rundt disse – altså, det som kan gjøre det rett – er såpass fjernt fra måten å tenke på i vår egodrevne kultur, at jeg for nå vil holde meg til å mene at avlivning er galt.
03.08.2009 at 18:32
Det var et tilfelle hvor katten til en venninne ble syk, og det var mye usikkerhet rundt om avliving var det beste. Det var en slags hjertefeil som førte med seg uberegelige anfall og smerter. Det var en annen person tilstede der og, og det var stemning for å “la han slippe”. Jeg var usikker å kom med noen innvendinger for å vente litt. Da fikk jeg en krass tilbakemelding om at jeg måtte tenke på “kattemoren”, at jeg ikke måtte gi henne dårlig samvittighet, og tenker på hvor bekymret hun var og at det alle ville få fred ved en avliving. Det ble også sagt at jeg “teoretisk”. Jeg syns det var en veldig ufin og frekk tilbakemelding til meg , samtidig som jeg ikke så det frekke i det jeg sa, det var bare et spørsmål eller en innvending, det var ikke noen kritikk.
Det ene er den ureflekterte antagelsen om at lidelse er det verste som kan skje med et ikkemenneskelig individ, det andre er at “smerten” til den som lider på en måte glir over i smerte til betrakteren, og at det ofte er enklere for vår egen del å ta et lidende liv fordi det lindrer våre egne ubehagelige følelser når vi bevitner den.
Tror det er som du er inne på noe med kulturen vår, at den er smertefiendtlig, så mye fokus på smertelindring. Liten forståelse for at smerte er en del om livet og at det kan være sundt.
03.08.2009 at 21:27
Angående dette med å avlive for å slippe å være vitne til lidelse; Jeg tror det er noe i det. For min del var min opplevelse med Alvin mye mer utmattende enn de opplevelsene jeg har hatt med individene jeg har tatt med til dyrlegen for avlivning. Det er vanskelig å se på at noen har det vondt, og jeg tror det også farger vår dømmekraft når vi så skal bedømme hvor store smerter det faktisk er snakk om – sånn for de som da vil avlive.
Ellers er det et vanlig argument fra kjæledyrsfolk, knyttet til dette med å “la dem slippe”, at man må sette dyrets behov framfor sine egne, og avlive selv om det er vanskelig for en selv. Det er altså en oppfatning om at alle som velger bort avlivning gjør det for sin egen del, fordi de selv ikke takler å skulle miste dyret. (Nå vet jeg det er noen slike også, som unnlater å gå til veterinær for å få en diagnose og eventuell behanding når de mistenker sykdom, fordi de ikke vil ha dårlige nyheter.)
03.08.2009 at 18:33
Synd å høre at dere mistet Alvin, men det var bra at dere hadde fine stunder mot slutten. Man kan jo også spørre seg hvor godt det er å avslutte livet stresset og redd hos en veterinær.
Jeg tenkte på dette i forhold til fuglene som er tilsølt av olje i Langesund. Det var noen som kalte seg eksperter som mente det var helt meningsløst med vasking og rehabiliteringsstasjoner fordi de mente at kun ca 15 % ville overleve. Det er da virkelig ikke meningsløst for de fuglene som da får leve i stedet for å dø tenker jeg. Blir opprørt av viltnemndas utsendte som drar med ut med gevær og skyter, dreper og skremmer vettet av fuglene der nede og sier at de gjør det for fuglenes skyld.
Eller så opplevde jeg noe annet trist i forhold til avlivning nylig. Jeg jobber jo på kattehuset til Dyrebeskyttelsen, og har jo egentlig visst at de avliver de kattene som er for ville til å omplasseres, men har nok satt det vekk fra bevisstheten så godt jeg kan. Men for et par uker siden kom det inn fire katter da jeg var på vakt, en mamma med to unger, og mormoren til kattungene. De var livredde og jeg hadde store problemer med å få satt dem i burene sine fordi de prøvde å flykte vekk fra meg. Jeg fikk dem uansett i burene og tenkte ikke så mye på det. Neste vakt fikk jeg høre at de to voksne var avlivet fordi de ikke var omplasserbare og var ville. Det var et slag i magen. De var så livredde og det hadde de jo all grunn til. Kattungene får en ny sjanse, men jeg kommer ikke til å glemme blikkene til de to andre. Mormoren var heller ikke så veldig vanskelig, hun var mulig å løfte og kose litt på. Det gjør vondt at den eneste verdien andre dyr har er den de har i forhold til oss. Det hadde jo vært mulig å kastrere dem, sette dem ut igjen og fore dem på matstasjoner. Men det gjør visst ikke DB. Synes det er litt vanskelig å jobbe der nå uten å få dårlig samvittighet. Dette var kanskje litt OT, men…
03.08.2009 at 21:38
Det var leit å høre. Jeg skjønner at det er vanskelig for deg å forholde deg til det!
Da jeg fortsatt var opptatt av vern pleide jeg å se på alle disse dyrepolitiprogrammene på Animal Planet. Det var ganske ofte at de kom over dyr som ikke var “adopterbare” etter deres bedømmelse, og det ble fremstilt som noe trist (og jeg gråt som regel), men det ble også fremstilt som så naturlig at jeg ikke tenkte over at det måtte være noen andre alternativer enn avlivning. Jeg tror det er slik for de fleste andre også, det er ingenting som oppfordrer dem til å sette spørsmålstegn ved det, og særlig når det også er en utbredt oppfatning om at “døde dyr ikke lider”. Nå var jo du en slik stemme i DB.
03.08.2009 at 22:34
Jeg var vikar i en 3djeklasse hvor elevene med sterke ord bebreidet en medelev fordi hun hadde tatt en sommerfugl og lagt den i pennalet. Jeg så at klassen la hele trøkket på denne jenta, og jeg var informert om at hun ble mye ertet og utestengt fra klassemiljøet.
Jeg ønsket ikke å øke denne vanskeligheten for henne.
“Ville dere vært like sinte om det var en flue hun puttet i pennalet?” spurte jeg, “eller en mygg?”
“Hæ?” sa de, “frøken det var en sommerfugl!”
“Ja, men nå spør jeg om dere ville være like sinte om det hadde vært en mygg hun hadde fanget?”
Det ble helt stille, lenge.
“Mener dere at sommerfuglens liv er mere verdt enn myggens liv?”
“Ja, for den er penere”, svarte en av jentene.
Og dermed var diskusjonen igang.” Er det bare de pene som er verdt noe?”
“Kan man gjøre hva som helst med de stygge?”
Det ble etterhvert en fin samtale!
Tenkte bare på dette da jeg leste om rotta di.
Jeg beundrer deg som holder rotter for verdifulle vesner, og jeg lurer på, gjelder det alle rotter?
Også rottene i kornlageret, i restaurantkjøkkenet, eller er det kun kjæledyrrotter?
Og hvor langt “ned” i mikrofloraen gjelder etikken?
Jeg mener at alt liv er like mye verdt, men jeg er ikke uten musefeeller i matkjelleren. Derfor spør jeg.
03.08.2009 at 23:01
Den hendelsen i klasserommet beskriver veldig godt hvordan vi i samfunnet ser på dyr; De vi har bestemt at er verdige skal ikke skades, mens de vi har bestemt at er uverdige kan vi gjøre hva vi vil med – mer eller mindre.
Jeg er, som jeg har nevnt for deg på bloggen din, redd for ville rotter, men ser absolutt på dem som like mye verdt som de dyrene som bor hjemme hos meg. Det har vært en del som har spurt meg om hva jeg mener vi skal gjøre med den voksende rottepopulasjonen i Bergen, hvis vi ikke kan drepe dem, og det er i grunnen rimelig enkelt syns jeg, siden rottepopulasjonen er økende fordi vi ikke har en så god avfallshåndtering som vi burde, mange bygg står tomme og mange hus kunne med fordel hatt en bedre isolering.
Jeg dreper heller ikke insekter om jeg kan unngå det, og når jeg nevner det er det ofte noen som spør om jeg ikke engang mener vi kan drepe malariamygg, og det er riktig, men også der er forbygging i form av medisiner og myggnetting/isolasjon mye mer effektivt enn å drepe mygg. Noen ganger syns jeg mennesker virker så ekstra blodtørstige – og litt tafatte – når de blir stilt overfor muligheten av å løse problemer vi har med andre arter på andre måter enn å drepe dem
04.08.2009 at 02:06
Det står det respekt av!
Jeg slår desverre fluer og mygg, og har musefeller! Men jeg tenker at det ikke er OK å gjøre det, samtidig som min “småbruker”sjel vil fjerne/drepe skadedyra! Men gift bruker jeg ikke! Bare lumske knep! Huff, jeg er fææl!
04.08.2009 at 02:20
Jeg var på besøk hos familien min på Østlandet for ett par uker siden, og jeg tror de av og til synes det er litt frustrerende å ha meg på besøk i de tilfellende hvor andre dyr kommer inn i bildet, både på grunn av alt jeg ikke spiser, men også på grunn av alle småkrypene jeg ikke dreper.
Ved en middag hos besteforeldrene mine, snakket Bestemor om at hun syns det var kommet så mange insekter inn i huset, og jeg svarte med at jeg ikke la merke til det, siden vi har så mange hos oss (vi slipper ut flyvedyr, men eddekoppene liker seg inne), og jeg kan jo ikke drepe dem. Hun spurte meg om jeg ikke engang dreper fluer, siden de er skadedyr. Da jeg svarte med at det kun er en oppfatning vi mennesker har av dem, ble det pinlig stille.
06.08.2009 at 19:23
He, he!
Jeg er egentlig enig med deg! Vi er nok de største skadedyrene! Men jeg fjerner dem som gjør skade på matlageret, eller om noe oppleves som truende mot meg og mine.
06.08.2009 at 20:37
Her kommer jeg og drar opp jainismen igjen, er litt hekta på den religionen for tida.
Jainismen går langt i ikkevoldsetikken, de er forpliktet til å leve vegetarisk og unngår også så langt de klarer å drepe insekter, mikroorganismer og planter. Den praksisen har eksistert i indisk kultur i tusener av år, så de har sikker mye erfaring med å måndtere “skadedyr” på ikkevoldsvis. Og det er sikkert en større utfordring enn det er for oss i vesten, siden vi har flere ressurser og midler. For de dreper ikke dyr og småkryp de finner i hjemmet, men bærer dem ut. Og de er svært renslige og hygieniske, bruker mye tid på å holde husholdningen ren og isolert for å unngå i tiltrekke seg “skadedyr”. De vil også unngå at det danner seg bakterier for det er også liv, og en bør ikke foråsake at liv blomstrer på steder hvor det ikke hører hjemme og risikerer å bli drept.
Endel jainister forbyr også barmhjertighetsdrap. Men hvis folk vil avslutte livet sitt på grunn av sykdom eller alderdom, er det et ærefullt dødsrituale å sulte seg i hjel under meditasjon.
Jeg beundrer den.
Det med renslighet bør vi lære av. Når det var alt det mediahysteriet om brunsneglene, var det en biolog som gikk ut å sa at det å drepe dem ofte var lite effektivt for å fjerne dem og at bare det å holde hagen ren og ikke la hageavfall ligge å rundt om kring ville får sneglene til å forsvinne av seg selv.
08.08.2009 at 15:50
Det er bare fint at du skriver om jainismen, det er en religion jeg også har veldig sansen for. Til neste pensum skal jeg ta et emne om Hinduisme, buddhisme og asiatiske religioner, og da blir det også litt jainisme – gleder meg til det.
Akkurat det med renslighet som en slags livsvern hadde jeg ikke tenkt på før, det høres klokt ut. I det hele tatt dette med å forebygge framfor å bekjempe konsekvensene.