Jeg hørte for litt siden på Ed Bacons julepreken (anbefales!) om tilgivelse. Han sier at vi må tilgi og elske dem som har gjort oss vondt, men vi trenger ikke like dem. Jeg stusset litt over dette, men samtidig passer dette svært godt med mitt eget forhold til andre mennesker, som jeg har tenkt mye på:
Mitt forhold til andre mennesker har alltid vært rimelig ambivalent. Jeg liker å lære om mine medmennesker, observere dem, lytte til historier fra livet deres, og jeg blir fort glad i dem. Men det er de færreste jeg faktisk ønsker å tilbringe tid sammen med – om det gir noen mening.
Det er likevel ett menneske jeg kan være sammen med hele dagen, hver dag uten å oppleve en intens trang til ro og isolasjon, og det er samboeren min. Hans tilstedeværelse gir meg større ro enn jeg får på egenhånd, og det er sjelden kost for min del. Nå er det ikke slik at jeg ikke kan glede meg over å treffe mennesker jeg er glad i, trives på en arbeidsplass eller like å gå på spennende møter, for det kan jeg, men behovet for å være alene melder seg alltid. Jeg føler meg ikke skapt for å prate, for støy, for det rollespillet som preger sosial omgang. Jeg liker hverken fester, gruppeseminarer, festivaler eller telefonsamtaler. Det ligger ikke for meg, og det føles kvelende.
«Det blir bedre om du øver deg», sier mange, men hvorfor skal jeg det? Det forventes at jeg skal sykeliggjøre meg selv ved å gjøre mine preferanser til et problem jeg kan jobbe meg ut av. Man antar at jeg vil få det bedre om jeg retter meg etter dagens ideal om de store – men nære! – omgangskretsene. Men jeg trives best og bidrar mest, når jeg får leve i takt med min natur – slik vi nok alle gjør. Jeg trives best alene, eller sammen med min ene, men er fortsatt glad i mange.
12.03.2010, 14:55 | 
Erkjennelser | 
RSS
| 
Legg igjen en kommentar | 
Tilbaketråkk
12.03.2010 at 20:48
Kloke tanker, Heidi! – og jeg kjenner meg igjen i dem.
13.03.2010 at 23:53
Takk!
15.03.2010 at 23:56
Ja, kloke tanker!
Man bryr seg om medmenneskene, men er ikke derfor enig i alt de gjør, eller liker å delta i alle deres sosiale ytringer og omgangsformer.
16.03.2010 at 21:12
Nettopp
17.03.2010 at 12:59
Jeg kjenner meg veldig igjen i det du skriver…dvs jeg liker jo å være med noen mennesker, men ikke for ofte. Å treffe de samme menneskene hver dag på skolen f.eks er for mye for meg.
Jeg elsker mennesker, og er også veldig nysjerrig som du, men jeg er ikke en av de som klarer å sprudle og jatte hele veien. Derfor blir jeg f.eks alltid mer sosial i begynnelsen av et studie eller før på skolen, enn med tiden. Det er bare sånn en del av oss er, antar jeg? Kanskje vi må akseptere det?
Det som imidlertid er litt frustrerende er når man er den sprudlende morsomme personen hjemme, men har problemer med å slippe den personen ut blant folk.Det kan være annerledes når man er alene med en person og blir kjent etterhvert.
Men så viser vi jo ulike sider ved oss selv med forskjellige personer. Folk som f.eks er veldig glade, har jeg en tendens til å bli veldig alvorlig rundt. Jeg foretrekker rolige mennesker, som ikke forventer for mye. Og så for min egen del, når det kommer til det å si morsomme ting, har jeg skjønt for lenge siden at jeg er artigst når jeg slapper av og ikke når jeg desperat prøver å si noe morsomt fordi jeg VIL ha kjemi med folk. Kjemien er der, eller så er den der ikke.
Men en greie med Norge, er jo at vi skal helst ikke bli for kjent på fester f.eks. Jo mer mystisk (og overfladisk) man klarer å være, jo mer lykkes man. Det hadde vært greit å leve på et sted der det faktisk ble sett på som viktig for alle å tenke, filosofere og stille de store spørsmålene. Derfor blir jeg lettet når jeg blir kjent med sånne personer. Det er for mye idioti rundt om kring, så det er lett å mislike mennesker fra tid til annen.
Men for all del, jeg er glad i dem. Stort sett
18.03.2010 at 22:13
Jeg har inntrykk av at det mange er lei av, når de sier de kan bli lei av å være sammen med andre, er nettopp det med å spille et spill og fravær av autentisitet. Som du sier med at det gjerne forventes at man skal være blid og morsom, småprate om en lett blanding i sosiale tilstelninger og så videre.
20.03.2010 at 18:59
Oisann. Det du skrev her traff så det sang, gitt. Det er som å lese noe jeg definitivt kunne ha skrevet selv. Nesten skummelt. Hehe.
20.03.2010 at 22:05
Takk for en hyggelig kommentar! Og fint at du kommenterte, for jeg hadde ikke vært innom bloggen din før, og likte den veldig godt
28.03.2010 at 16:32
Før hadde jeg problemer med å forstå det store poenget med kjærlighet slik det forsvares i den kristne religion. Jeg fikk et kynisk syn på det, siden de fleste kristne jeg så var folk som ikke var spesielt sympatiske. Derfor tenkte jeg at alt pratet om kjærlighet kun var svada, pene men innholdsløse og hykleriske ord. Jeg tenkte at kjærlighet og hat var to sider av samme sak, og begge deler negativt. At kjærlighet skaper hat og hat skaper kjærlighet.
Jeg så på buddhismen og asketiske religioner som bedre fordi de advarte mot begjæret, de advarer både mot å føle sympati og antipati, både mot hat og kjærlighet slik jeg oppfattet det. Nå er det vanlig at også asketiske religioner forsvarer kjælighet som en slag universell og betingelsesløs greie, men det har jeg hatt problemer med å forstå. Jeg kan forstå kjærlighet som en motsetning til hat, men som noe som transenderer det? Det har jeg hatt problemer med å forstå. Går det an å prate om universelt og betingelsesløst hat? Og hva er forskjellen på det og den universelle/betingelsesløse kjærligheten?
Jeg tror noe av mitt problem med å forstå det med kjærlighet kanskje var resultat av emosjonell umodenhet fra min side. Men jeg har fortsatt litt problemer med å forstå det, rent logisk. Jeg merker jo at kjærlighetslignende følelser virker oppbyggende på min kropp og sjel, og at hat og aggresivitet gjør meg deprimert.
Jeg merker også at jeg lettere kan få kjærlighetslignende følelser for andre mennesker nå. Litt sånn jeg føler for aggressive hunder, en evne til å ikke møte aggresivitet med aggresivitet, men heller en slag overbærende følelse, med forsøk på omsorg.
28.03.2010 at 17:13
Jeg kan forstå at det er lett å få et litt kynisk syn på kristne som snakker om kjærlighet, når de færreste egentlig handler ut ifra kjærlighet hele tiden. Det er jo et ideal som krever mye trening, og jeg klarer i hvert fall ikke å holde på den følelsen av kjærlighet overfor medmennesker hele tiden, selv om jeg merker at jeg klarer å holde på den lenger enn før, så jeg tror du er inne på det når du snakker om modning. Underveis ser man sikkert da ut som en hykler for omverdenen, og jeg kan vel også legge til at jeg også har møtt kristne med et uttalt kjærlighetsbegrep som jeg ikke finner særlig kjærlig. Det er kanskje også et ledd i modningsprosessen, om første steg er en forståelse av kjærlighet som et mål, så kan forståelsen av kjærlighet utvides inntil man ikke bare klarer å forstå kjærlighetens natur (eventuelt artikulere det) men også praktisere det?
For meg blir kjærlighetsforståelsen uløselig knyttet til min forståelse av det guddommelige, hvor kjærlighet som en slags manifestasjon av det gode er noe som er gitt av Gud, og Gud er evig og universell. Ondskap er etter mitt syn en mangel eller uvitenhet, og hatet blir kanskje ondskapens ytterste manifestasjon. Kjærlighet er dypest sett ikke forgjengelig, men menneskets praktisering av kjærlighet kan være det. Det er i hvert fall dit jeg er kommet i min forståelse av det hele.
For min del har jeg lettere klart å forsone det kristne kjærlighetsbudskapet om jeg ser på det som noe knyttet til ro eller ikke-handling innenfor asiatiske religioner. Har du lest Bhagavad Gita? Der snakkes det jo om et mål om å handle uten å ha bindinger til handlingens frukter, jeg tror det er kjærlighet i sin reneste form.
12.04.2010 at 16:59
Mennesker er oftast finast i mindre dosar:) Aleinetid er herligt!
Veldig fint skrive
(og jau, no spammer eg kommentarfeltet ditt òg. Men når eg fyrst byrjer klarer eg ikkje å stoppa:P)
12.04.2010 at 17:14
Takk! Det er jo veldig koselig med kommentarer da