På lørdag døde Ulf - som dere fikk hilse på i høst - helt uventet. Han var nå blitt en eldre herre, men han virket ikke så skrøpelig at jeg var forberedt på at han skulle forlate oss riktig så snart. Men så pustet han altså ut, og det skjedde så fort at jeg ikke skjønte hva som var skjedd. Kroppen var varm og god da jeg løftet den ut av hengekøya. Det var Ulf sin varme, og jeg ville holde fast ved den så lenge jeg kunne, så jeg holdt kroppen i armene mine til den hadde kjølnet. Jeg pakket inn kroppen og la den bort, men ventet likevel å se Ulf komme tassende bortover gulvet hvert øyeblikk. Først på søndag kveld skjønte jeg det, og da kom storgråten like etter.
Ulf og jeg var bestevenner. Vi tilbragte dagene sammen, noen ganger med hvert vårt i hver vår ende av leiligheten, andre ganger sammen i sofaen. Vi hadde våre små ritualer med delte brødskiver og kos; klødde jeg ham i nakken, vasket han armen min ren. Vel, han gjorde i hvert fall et forsøk, og det var det fineste jeg kunne tenke meg. Men nå er han død, og jeg håndterer det ikke særlig godt.
Jeg var ikke forberedt på at jeg skulle være så sint.
12.01.2010, 11:51 | 
Små venner | 
RSS
| 
Legg igjen en kommentar | 
Tilbaketråkk
12.01.2010 at 15:00
Mange klemmer fra meg! Bare så trist å miste noen man er glad i.
12.01.2010 at 17:20
Sitter og ser på bilder av Ulf på din Flickr-stream. Han var nå innmari søt da – skjønner godt at du ble sterkt knyttet til ham.
12.01.2010 at 17:26
Huff, det er skikkelig vondt å miste noen slik. Jeg er velsignet med lite død (foreløpig) blant dyrene jeg har rundt meg, men jeg fikk jo en smakebit på hvordan jeg vil reagere når det begynner å skje da Remus døde. Jeg skjønner godt at du er sint, særlig når det skjedde såpass brått. Selv om jeg ikke kjente Ulf kjenner jeg at jeg er glad for at han var hos deg. Han var aldeles nydelig.
12.01.2010 at 20:06
Takk, begge to, for fine ord
13.01.2010 at 15:35
Kondolerer. Det var trist. Han var heldig som fikk leve livet sitt hos deg.
Hva er det du ser sint på?
13.01.2010 at 16:02
Takk!
Jeg vet jo egentlig at jeg er heldig som fikk lov til å bo sammen med Ulf og oppleve det vennskapet. Jeg er også heldig som fikk beholde ham såpass lenge, ettersom han levde til over gjennomsnittlig levealder for ei rotte. Samtidig kjennes det urettferdig at han ikke kunne vært her litt lenger. Det er det nok ikke, men det kjennes slik, så da har jeg blitt sint. Sinnet er blitt rettet mot Gud, og jeg har hatt noen øyeblikk hvor jeg ellers ville bedt hvor jeg har latt være eller avbrutt – på trass. Det er både irrasjonelt og barnslig, men det er kanskje en del av sorgprosessen? Jeg har tenkt litt på det, at sinne virker enklere å håndtere enn savn, selv om det kanskje er mer ødeleggende på sikt, og da kanskje egentlig er motsatt. Det blir uansett en distraksjon.
13.01.2010 at 19:40
Såvidt jeg vet, er sinne en helt normal del av sorgprosessen. Du føler at Ulf er tatt fra deg, og det er et stort tap. Ikke rart at du protesterer inni deg! Kan fortelle deg at jeg var rasende på mor da hun døde – følte at hun forlot meg.
14.01.2010 at 14:25
Det forstår jeg godt! Jeg har ikke vært sint på Ulf som sådan, tror jeg, men jeg har hørt mange andre som har mistet noen si at de opplevde sinne rettet mot den som døde.
15.01.2010 at 17:22
Jeg kondolerer. Det var trist. Gruer meg til Pelle dør =(
16.01.2010 at 18:18
Var Ulf en rotte? Jeg forstår at du blir lei deg da, for rotter kan være fine dyr. Jeg hadde selv en rotte som het Nick. Han var oppkalt etter Nick Rhodes i Duran Duran. Nick viste seg å være en jente. Men det var en superfin rotte!
16.01.2010 at 18:58
Martin:
Takk! Håper du får beholde Pelle lenge. Hvor gammel er han? Jeg hadde forresten også en Pelle-undulat da jeg var lita.
Knirk:
Hehe. Ja, Ulf var en rotte. De er utrolig artige vesener synes jeg!
21.01.2010 at 15:56
Uff! Kondolerer så mykje! Det er utruleg tøft å mista dyr ein er knytt til altså.. Me måtte slakta familiens kosesau (!) no i januar, og det var ufatteleg tøft
Ein lærer seg heldigvis å leva med det etter kvart
Og trøyst deg med at han hadde eit fint liv 
21.01.2010 at 16:30
Takk! Ja, det blir vel lettere med tiden; man begynner å fokusere mer på hvor heldig en er som fikk kjenne de som er gått bort, mer enn hvor trist det er at de ikke er her lenger.