Jeg har fått tilsendt ei ny bok fra Aschehoug, kriminalromanen Fasandreperne av den danske forfatteren Jussi Adler-Olsen. Den norske oversettelsen kommer ut i slutten av januar.
I boka møter vi etterforsker Carl Mørck som etterforsker et dobbeltdrap fra 1987. De mistenkte for drapet var en gruppe kostskoleelever, men det var ingen bevis rettet mot dem, og saken ble derfor henlangt. Ni år senere melder ett av medlemmene seg, som nå fortsatt sitter fengslet. De øvrige er nå blant samfunnstoppene i Danmark og fortsetter å utøve overgrep mot både mennesker og andre dyr. Alle med unntak av Kimmie, som er brutt ut og lever i skjul på gata i København. Nå leter både Mørck og hennes tidligere kamerater etter henne.
Vi vet altså fra bokas begynnelse hvem som er de skyldige, og det sentrale spørsmålet i romanen er hvorfor Kimmie ikke lenger tilhører “fasandreperne”. Akkurat dette var jeg under hele lesningen interessert i å få rede på, men det var andre elementer ved historien som gjorde at jeg aller helst ønsket å legge boka inn i vedovnen, nemlig de svært så eksplisitte skildringene av overgrepene utført av fasandreperne. Jeg fortsatte likevel å lese, både fordi jeg hadde forpliktet meg til det, men også fordi jeg hadde et lite håp om at forfatteren gjennom disse voldsskildringene ville berette noe mer. Kanskje han ville fortelle sine lesere noe om ondskapens natur, eller om de årsaker og omstendigheter som skaper vold, men den gang ei. Karakterene var endimensjonale og forutsigbare, og volden var der som en mer eller mindre naturlig del av en roman uten andre ambisjoner enn å tilby lett underholdning.
Nå er det på sin plass at jeg understreker at jeg - med unntak av Agatha Christies bøker - ikke er en krimentusiast, og er derfor ikke i stand til å si noe om hvorvidt denne romanens kvaliteter skiller seg fra de øvrige kriminalromanene på markedet i dag. Jeg stiller meg likevel kritisk til at vold fortsatt betraktes som underholdning i vårt samfunn.
***
Sånn helt på tampen vil jeg gjerne takke Aschehoug, som fortsatt sender meg bøker til tross for dårlige anmeldelser.
01.01.2010, 16:32 | 
Bøker og lesning | 
RSS
| 
Legg igjen en kommentar | 
Tilbaketråkk
04.01.2010 at 23:21
Åh! Spennande å lesa andre sine anmeldelsar
Har ikkje kome noko særleg i gang med boka sjølv enda, men er litt spent for å sei det sånn 
04.01.2010 at 23:33
Jeg liker også å lese andre sine anmeldelser; De jeg har lest for denne boka så langt har vært rimelig gode, så jeg er litt spent på om jeg blir den eneste som gir en negativ omtale…
11.01.2010 at 17:12
Hehe, no har eg omsider klort ned min anmeldelse, så eg kan vel trygt sei at du ikkje er den einaste med negativ omtale om boka..
12.01.2010 at 11:38
Så spennende! Da haster jeg bort til bloggen din.
21.01.2010 at 21:53
Jeg var heller ikke overbegeistra for denne boka. Er nok enig i mye av det du skriver. Jeg har også blogget om 2 bøker fra Aschehoug, men håper ikke de kutter ut de som stiller seg kritisk. Det tror jeg heller ikke, for jo flere ganger boka nevnes jo mer omtale… jeg tror det lønner seg uansett.
21.01.2010 at 22:14
Jeg liker egentlig ikke å gi dårlige anmeldelser, selv om det kanskje virker slik, men det føles ikke like ille når jeg vet at bøkene ellers er ganske godt mottatt. Da blir det mest jeg som er sær, og det kan jeg leve med
Men håper som du at vi fortsatt får være med.