Trofasthet i lesningen

Sosiale medier opptar mye tid i menneskers liv fordi det tar så kort tid. Det samme med nettavisene, for de gode langlesningsartiklene er i mindretall, og når jeg her hjemme ikke engang har abonnement hos noen av dem, består turene innom mer av overskrifter enn artikler. Det hender det står noe interessant, enten en konkret opplysning eller noe verdt å tenke på, kanskje til og med noe som inspirerer til handling, men de færreste besøk er slik.

For det første er det grenser for hvor mye som hender i verden mellom hvert besøk, og dernest er det grenser for hvor raskt journalistene rekker å skrive noe fornuftig om det, om de da velger å skrive noe fornuftig i det hele tatt. Dette vet jeg, og jeg tenker det under besøkene, likevel klikker jeg meg inn flere ganger om dagen. Rastløst.

Den åpenbare løsningen må være at jeg simpelthen slutter å klikke meg inn. Kanskje lese en delt artikkel. Heller velge tidsskrifter som ikke spiller på lag med rastløsheten, for ikke å snakke om bøker. Muligens et par hederlige unntak blant avisene.

I noen forvirrede uker for et par år siden, forsøkte jeg meg på hurtiglesning. Jeg leser nemlig ikke spesielt raskt. Kanskje gjennomsnittlig, jeg vet ikke, men sakte nok til å registrere at andre kommer gjennom langt flere bøker enn jeg. Det finnes gratisprogrammer laget for å trene opp lesehastigheten. Deriblant et hvor jeg kunne lime inn teksten jeg skulle lese, som jeg så fikk servert i form av ett raskt blinkende ord om gangen. Det var mulig å justere hastigheten, og jeg klarte etterhvert å lese dobbelt så raskt som jeg var vant til, men ikke uten at det gikk ut over forståelsen, så jeg tok heldigvis til fornuft og avfant meg med mitt eget tempo.

På et vis, for jeg sluttet ikke å skumlese. Det meste som leses på nettet, skumleses, og skumlesning har sin plass. Jeg skulle til å skrive at det ikke er nødvendig å finlese oppskrifter eller bruksanvisninger, før jeg tok meg i det, for mang en middagskatastrofe kunne vært avverget om oppskriften ble viet større oppmerksomhet i forkant. Likevel, eksempler på tilfeller der skumlesning har sin plass, finnes nok, men jeg vil ha mindre av den. Da handler det ikke om farten på lesningen som sådan, men hva den sier om det jeg leser. Om teksten ikke er verdt min fulle oppmerksomhet, er den engang verdt en del av den? Eller omvendt, hva sier lesningen om leseren?

Kanskje sammenligningen er vel drøy om jeg skriver at skumlesning er lesningens svar på såkalte uforpliktende forhold. Da må i så fall lectio divina være ekteskapet. Jeg hørte om en munk som i timen avsatt til åndelig lesning skulle lese seg gjennom salmene. Ikke på én dag, selvfølgelig, men over tid. Det var bare det at verset han begynte med hadde så mange lag at han ikke kunne rikke seg, så han leste kun dette verset igjen og igjen. Etter mange år hadde han ikke kommet lenger. På et vis, i rastløshetens tidsalder, stod han stille, men jeg kan ikke tenke meg at han opplevde det slik.

2 tanker om “Trofasthet i lesningen

  1. “Kanskje sammenligningen er vel drøy om jeg skriver at skumlesning er lesningens svar på såkalte uforpliktende forhold. Da må i så fall lectio divina være ekteskapet. Jeg hørte om en munk som i timen avsatt til åndelig lesning skulle lese seg gjennom salmene. Ikke på én dag, selvfølgelig, men over tid. Det var bare det at verset han begynte med hadde så mange lag at han ikke kunne rikke seg, så han leste kun dette verset igjen og igjen. Etter mange år hadde han ikke kommet lenger. På et vis, i rastløshetens tidsalder, stod han stille, men jeg kan ikke tenke meg at han opplevde det slik.”

    Godt oppsummert, synes jeg. Vi blir på en måte fanget av all informasjon der ute. Vi vet kanskje mer enn før – litt om alt. Men det er også alt. Å få en dypere forståelse av noe blir hardere i en tid hvor uforpliktende flørtelesing er det vanlige og stadig flere sliter med å lese bøker. Dette kjenner jeg meg igjen i og har snakket med en kompis som kjenner på det samme – og han er ganske intelligent. Så det er liksom tidsånden og det er en stor svakhet med det moderne samfunn. Innenfor kristen historie er det vel et ganske velkjent begrep som heter å “spise ordet”. Drøvtygge det man leser som en ku; la det gå gjennom kroppen og fordøyes, før det kommer ut igjen. Man skaper noe av det man leser – det blir en del av en. Dette er hva jeg ønsker. Hva er ellers poenget med å lære og lese, hvis det ikke endrer en til det bedre?

    1. Takk for kommentar!

      Jeg er enig i det du skriver og likte formuleringen om at vi er fanget av all informasjonen. Det er jo ikke galt å kunne noe, men det blir så forferdelig mye å skulle forholde seg til. Og så er det i tillegg alltid dem som nettopp mestrer det; de sluker bøker og spyr ut reflekterte tekster om det de har lest. (Bra for dem.) Jeg har kjent mye uro knyttet til alt jeg liksom synes jeg burde kunne, men som jeg ikke har overskudd til, for eksempel en bedre oversikt over kirkehistorie og teologiske debatter, men jeg jobber med å akseptere at det ikke er meningen at jeg skal kunne alt. Jeg har mitt avgrensede kall, og det skal være nok.

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *