Nyttårsforsett: trofasthet

Tyveseksten ble et venteår. Jeg har ventet på NAV, ventet på en praksisplass, ventet på kroppen min som ikke helt henger med, ventet på at vår engstelige Sonja skal stole på oss nok til ikke å bite, og rett før påske satt jeg en lang ettermiddag og kveld på sykehjemmet sammen med Mamma, Bestemor, onkel og tante og ventet på at Bestefar skulle puste ut. Dèt var en av to begivenheter som stikker seg ut fra året som er gått, den andre er den lykkelige oppdagelsen av småskogmus i hagen.

Inntil helt på tampen av året gikk jeg rundt og trodde jeg ventet tålmodig, før jeg leste artikkelen om dovenskap i magasinet Streks serie om dødssyndene, og jeg gjenkjente meg selv i beskrivelsen av acedia, også kalt middagsdemonen, en misnøye som viser seg i stadig søken etter distraksjoner. Eller søvn – alt som får tiden til å gå med så lite aktiv deltagelse i form av innlevelse som mulig. En form for eksistensiell kjedsomhet med andre ord.

Det var en overraskende oppdagelse, for jeg har nemlig innbilt meg at jeg svært sjelden kjeder meg. Jeg kjenner et par som antagelig kan fortelle meg at dette vil bedres når jeg til slutt får en praksisplass, men jeg kan ikke huske jeg hadde det annerledes da jeg fortsatt var i jobb. Det er ikke et spørsmål om mengde aktiviteter, tvert om kan slikt bli bare nok en distraksjon, som mat for demonen. I Praktikos, munken Evagrius’ veiledning til det asketiske liv, hvor tilstanden først ble beskrevet, er botemiddelet trofasthet:

Forbli i cellen, og cellen skal lære deg alt

Uten å ha klart for meg hva akkurat det innebærer for en dame nokså langt fra ørkenens eremittceller, får det være nyttårsforsettet for tyvesytten. Forbli i cellen.

Godt nytt år!

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *