Skjulte gleder

Det har hendt noe riktig fint, noe jeg har ventet på siden vi flyttet inn i huset vårt for over fire år siden og som jeg nesten hadde forsont meg med at ikke kom til å hende her hos oss, ikke før vi engang flytter til en mer egnet tomt. Jeg delte nyheten med alle jeg kjenner, men meddelelsen fremkalte ikke egentlig den begeistringen jeg hadde håpet, skjønt ikke forventet, å se. Livsledsageren uttrykte noen praktiske bekymringer, hvorpå jeg fnurt fortalte ham at han er akkurat som alle andre.

Vi har nemlig fått en familie med småskogmus i hagen. Først dukket det opp én i jordbingen jeg graver bokashikomposten vår ned i, men hun smatt unna og forble borte i ukesvis, og ikke før på torsdag så jeg noen igjen, da en hel familie som har laget en innholdsrik bolig i bingen. Riktignok er det litt upraktisk for min del, så jeg kommer til å vise dem ut til våren, når det er blitt mildere igjen. I mellomtiden kan de få litt fuglemat, og til neste høst skal jeg vurdere å lage en redekasse. Det er det nemlig flere som gjør i England. Noen i hvert fall.

Tilbake til den nå forløste lengselen. Jeg hadde trodd at bare det å flytte til en enebolig med hage halvveis ute på bygda ville gi rikelig med dyreopplevelser, men det har for det meste vært rikelig med katteopplevelser, ettersom omtrent annenhver husstand i nabolaget har katt. Nå er de Guds skapninger akkurat som alle andre, men jeg kan styre min begeistring for disse vesenene som på full mage klabber ned mine små venner, enten de har vinger eller hale. Eller kanskje riktigere kan jeg styre min begeistring for alle som skaffer seg katt uten å se an kattetettheten i nærmiljøet først, særlig med tanke på fuglelivet, for jeg skjønner at jeg er i kraftig mindretall hva gjelder omsorgsinstinkt for små mus. Dessuten skjønner jeg også at mus kan gjøre skade, men så er det nettopp det: Alle dyr gjør skade, og vi er intet unntak. For å leve, må man forbruke, og man skader når en forbruker. Det er jo ikke slik at smågnagerne setter seg fore å skape trøbbel, men de søker seg det samme som vi alle gjør: mat og et lunt, trygt sted å sove.

Det er så mye man kan like ved mus, foruten at de er vidunderlig søte. De er smarte og ekstremt tilpasningsdyktige. De lever rundt oss på alle kanter, lever sitt liv parallelt med vårt, og når vi først ser dem, eller oppdager spor av dem, ser vi kun toppen av isfjellet. De lever slik jeg også ønsker å leve, skjult og smått. Dog heldigvis ikke bestandig så godt gjemt at jeg ble spart for denne gleden.

3 tanker om “Skjulte gleder

  1. Det er nok ikke mange som jubler for små gnagere, andre enn dem som selv har klør eller som kan kjøpe dem for penger.

    På god avstand er de greie nok, men best synes jeg de passer i tegnet utgave – i regi av Disney!

    1. De fleste tenker nok som du gjør. Jeg tror jeg bare kjenner en annen som ville gledet seg over mus på tomten. Jeg synes det er litt rart når de har så mange vinnende trekk.

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *