Jeg syns det er skummelt å be (og meditere), hvilket nok er grunnen til at jeg ikke gjør det så ofte. Jeg vet at om jeg gjør det fast, kommer jeg til å forandre meg, og det er skummelt. Nå ved utgangen av semesteret satte jeg meg derfor et mål: I sommer skal jeg lære meg å be. Men så slo det meg, at det å skape slike mål bare kjøper meg mer tid til å unngå å være tilstede akkurat nå. Eller med andre ord, når jeg sier at jeg skal lære meg å be i løpet av sommeren, gir jeg meg rikelig med tid til å utsette det, slik at jeg i mellomtiden kan smigre meg selv for at jeg har satt meg dette målet.
Nå utsetter jeg det også, nå som jeg skriver et innlegg om at jeg utsetter å be, i stedet for å be akkurat nå. Om jeg skulle bedt nå hadde jeg måttet slå av teven, klappet sammen datamaskinen, satt bort glasset med saft og vært stille. Folk tror jeg er en rolig person, fordi jeg snakker lavt, ikke kjeder meg på bussen eller slike ting. Jeg kjeder meg ikke fordi jeg har mye å tenke på, jeg har alltid noe å gjøre selv når det ikke synes slik for omverdenen. Jeg kan godt sitte stille og tie uten problemer, men å være stillhet er vanskelig.
Derfor er jeg flink til oppramsningsbønner, av typen “takk for alt, ta vare på Mamma, vis meg hvordan”. Jeg kan gjøre bønner jeg kan uttale, men den stille bønnen er annerledes. Jeg har opplevd den også (jeg sier opplevd, ettersom jeg ikke vet om det egentlig er noe man gjør, ut over det å skape en åpning for den), men som regel avbryter jeg det hele, og finner på noe annet i stedet for.
Det er det som er merkelig. All den tiden jeg bruker på å snakke om Gud og å lengte etter fullendelse, lukker jeg rommet slik at det ikke kan fylles. Jeg tenker på Augustins Bekjennelser, og den lille enkle setningen jeg gikk og gjentok etter å ha lest teksten i vår: “Du var hos meg, men jeg var ikke hos deg” (10.27.38). Jeg har ikke noe mer å tilføye.
06.06.2009, 01:49 | 
Uro | 
RSS
| 
Legg igjen en kommentar | 
Tilbaketråkk
06.06.2009 at 09:39
Ville bare gjøre deg oppmerksom på at du trolig har en lenkefeil på lenkesiden din ettersom du lenker til Animal Rights Library to ganger.
06.06.2009 at 14:28
Det var det visst, takk!
06.06.2009 at 16:20
For meg er ikke bønnen ord, egentlig, mer å ha et åpent sinn for Gud, en tankenes og følelsenes strøm vendt mot ham. Uansett skrøpelig og/eller forferdelig innhold, gode eller dårlige ord. Alt somer og passerer mitt sinn er vendt mot Gud.
06.06.2009 at 16:35
Meditasjon har jeg ikke prøvd… Hm. Tror ikke jeg tør det.
Carolines siste innlegg..Mitt bidrag til fotokonkurransen “Frihet”
06.06.2009 at 23:28
den teksten her minner meg om eat pray love. den boken? meditasjon virker fint om man får det til. jeg har aldri prøvd
07.06.2009 at 00:40
Predikeren, jeg opplever det også slik at bønn egentlig ikke er ord, og ordene blir i så fall bare forsøk på å skildre det som foregår i dypet. Noen ganger lurer jeg på om det i det hele tatt er riktig å kalle “oppramsningsbønnene” for bønner.
Caroline, jeg har hatt perioder hvor jeg har meditert mye, og når man er over kneika er det ikke skummelt lengre, men så må det jo holdes ved like, ellers går man tilbake der hvor man begynte. Jeg tror meditasjon er noe av det mest ufarlige men samtidig det mest skumle som er, fordi man da står overfor seg selv, og må føle på og anerkjenne alle følelser og tanker en måtte ha.
Vutarie, nei, den har jeg ikke lest, men har hørt mye positivt om den boka. (Og litt negativt.) Likte du den?
13.06.2009 at 15:03
Kjære Gud.
Hittil i dag har jeg vært snill pike.
Jeg har ikke sladret på noen eller mistet beherskelsen.
Jeg har ikke vært grådig, sur, egoistisk, eller selvopptatt.
Jeg har heller ikke furtet, sladret, bannet eller spist sjokolade.
Og jeg har ikke overtrukket kontoen min.
Men snart skal jeg stå opp, og da kommer jeg til å trenge hjelp.
Amen.
Balanses siste innlegg..Legg med dyrekort
14.06.2009 at 02:06
Hehe, den var god!
14.06.2009 at 10:50
Jeg valgte meg et mantra selv og forsøkte meg på meditasjon.Jeg hadde lest litt om det og vært på noen info møter holdt av ledere innen transendental meditasjon.
Jeg ville ikke ha deres “gamle gude”mantraer, så jeg brukte noe tid på å “smake på” ord, for å finne ett jeg kunne bruke.
Ordet humle snudd til humel var det ordet som la seg til ro i hodet mitt, og fylte funksjonen som mantra for meg.Jeg holdt på en tid, men for meg ble det mer som en mental øvelse. Kanskje var det positive effekter av det, uten at jeg så dem akkurat da. Husker godt at jeg likte det!
14.06.2009 at 13:54
Det var igrunn ganske lurt, å finne seg et ord som ikke betyr så mye. Jeg har lest om en meditativ øvelse, hvor man kan snu et hvilket som helst bilde på bodet, og tegne etter det, da vil det være vanskeligere for tankene å henge med når man tegner, ettersom man bare tegner etter linker og farger.
Da jeg mediterte aktivt, ble jeg vennligere og roligere, men likte også godt at jeg mista følelsen av at en dag er begrenset i tid, og fikk dermed gjort mye mer på en dag enn før.
17.06.2009 at 10:34
Jeg tenker at også det du gjør når du legger merke til motstanden mot stillhet er en form for bønn.
Og at det er dette du kan ta tak i.
Bønn er ikke minst å anerkjenne deg selv, hvem du er, hvor du er, og vite at der er Gud med deg. Det er i det rommet Gud er. Alt annet er en slags flukt, eller en forsøk på å nå noe som ikke kan nåes, for Gud er her og nå. Der du er nå. Ikke dit du tenker deg du bør komme.
Beates siste innlegg..Hvor jeg er på nett om dagen – og om hva som er definisjonen på en kristen
17.06.2009 at 12:43
Å, vet du? Det har jeg ikke tenkt på før, men det er jo helt sant. Jeg gikk i samme fella som jeg allerede trodde jeg hadde avslørt meg selv i å gå i…
17.06.2009 at 16:25
Det gjør vi alle, gang på gang. Derfor tror jeg det er lurt å ha en veileder, jeg vet ikke om du har forsøkt det? Eller retreater med veiledning?
Anbefales!
18.06.2009 at 01:12
Jeg har ikke prøvd den type veiledning. Jeg så den lille BBC-serien, The Monastery, om ei gruppe menn (uten tilknytning til den katolske kirke) som bor i et kloster over noen uker, og får veiledning der, og etter det har jeg hatt veldig lyst til å dra på et retreat i et kloster, men det er kanskje ikke så mye slikt i Norge?
Går du til veiledning fast?
18.06.2009 at 07:23
Når man går ute i naturen, hva er “riktigst”:
Å lukte på blomstene? Å jogge forbi dem? Å telle støvbærerne? Å plukke dem til mor?
Jeg tror at du vil få ulike svar fra ulike veiledere. Jeg tror alle “har” rett. Men å be joggeren telle støvbærerne, kan bli irriterende for joggeren. Noen kan ha kapasitet til allt.
Dette kan være nyttige aspekter om man tar seg en veileder.
18.06.2009 at 17:04
Det er det jeg har vært litt skeptisk til ift. veiledning; Det er klart at ubehagelige, irriterende og uventede råd kan være nyttige og egentlig akkurat hva man trenger, men noen ganger er det ikke slik – noen ganger er irriterende råd bare irriterende, når man ser det ift. hvem de gis til.
18.06.2009 at 08:30
Det er mange retretter med veiledning i Norge. Du finner en oversikt her: http://www.retreater.no/
På Johannesgården tror jeg du kan få veiledning daglig. Ellers er det Ignatianske retreater hvor man får veiledning daglig. De andre retreatene har kanskje rom for en samtale, men ikke det man tenker på som veiledning.
Ellers er det alle de katolske klostrene, der er det spesielt St. Josefsøstrene som driver med veiledning, men det er etter et litt strengt “regime”. Jeg har vært på flere 8-dagers Ignatiansk, og anbefaler det på det varmeste. Johannesgården, Lia gård og Sandom har innimellom slike 8-dagers retreater. Kanskje også Thomasgården?
Det spesielle med disse er at man unngår fella som predikeren hinter litt om her – at man bare blir irritert over hva man blir bedt om å “se opp for”, da man i felleskap leter etter sin egen spiritualitet, og hva man selv har behov for og finner.
I Sverige er det også noen retreatsentre.
Det er også mulig å gå til veiledning en gang i uka hos Johannessøstrene i Oslo.
Selv har jeg forsøkt det en liten periode, jeg har bodd i kloster over 4 måneder, og jeg har hatt veiledning i forbindelse med slike 8-dagers tause retreater.
18.06.2009 at 17:07
Oi, det var mye mer enn jeg var klar over! Takk for tips, jeg skal se nærmere på dette (når jeg får råd)!
Fire måneder i kloster var lenge, sånn om man er der uten tanke på å skulle bli boende altså. Hvordan var det?
18.06.2009 at 18:14
Her er en link til noe jeg skrev om tiden i kloster:
http://beatesrasteplass.wordpress.com/2006/06/21/4-maneder-i-kloster/