Rips, rips, rips
Den siste uken har livet mitt sentrert rundt ripsbuskene våre. Det var for øvrig første uke på jobb etter ferien også, så jeg har nå ikke bare tenkt på rips, men fritiden har gått til plukking, rensing, safting og sylting. I går hadde vi siste plukkeinnspurt, og i alt har vi laget ripsgelé, rips- og stikkelsbærgelé (samme fremgangsmåte), ripssaft, blandingssaft og ripschutney.
Jeg har laget plommechutney en gang før, men ellers var alt ganske nytt for meg, og jeg skal ikke nekte for at jeg var nær sammenbruddets rand et par ganger under flaskingen, men det skyldtes heller min lave stressterskel enn vanskelighetsgraden i det hele. Jeg hadde en tanke om at safting og sylting skulle være forferdelig vanskelig, men jeg lærte at det faktisk er ganske enkelt. Dog er det tidkrevende, men likevel fint.
Av og til, mens jeg stod langt inn i en av våre store ripsbusker og plukket bær med røde hender og snegler i håret, tenkte jeg at nå, nå kommer jeg ikke nærmere. Altså, ikke nærmere bærene, men nærmere livet. For om sommeren når avisene er fulle av agurknyheter og alt handler om det såkalt fine været – som om det finnes dårlig vær, foruten dårlige klær – kjenner jeg stadig oftere på følelsen av ikke å høre hjemme, og jeg lengter etter mening. Men så står jeg altså midt i en busk og høster bær som jeg om litt skal lage noe av, og hvor dette noe skal lagres i kjelleren for å kunne spises og nære oss flere måneder fra i dag, og da er det ikke lenger rom for fremmedgjøring.
(Bilde: CC Kat)
Så flott – nå kan du være fornøyd over å ha årets grøde i hus..
Jeg plukket bringebær i går. Skulle gjerne hatt litt rips å blande inn for mer syrlig smak, men brukte noe sitronsaft i stedet – sammen med sukker selvsagt. Frøs inn som rårørt, da jeg ikke har nok bær til safting.
Mormoren min lager alltid blandingssyltetøy av bringebær og rips, og det er noe av det beste jeg vet, så hver for seg synes jeg gjerne at bærene mangler det lille ekstra. Men rårørte bringebær er jo også fryktelig godt!