På kjøret
” … the only people for me are the mad ones, the ones who are mad to live, mad to talk, mad to be saved, desirous of everything at the same time, the ones who never yawn or say a commonplace thing, but burn, burn, burn like fabulous yellow roman candles exploding like spiders across the stars.” – Jack Kerouac
I høst kommer filmatiseringen av Jack Kerouacs On the Road på kino. Jeg leste boken i tenårene, sammen med Catcher in the Rye og annen litteratur av og om fremmedgjorte mennesker. Slik mange ungdommer gjør - slik jeg fortsatt gjør.
Mange romantiserer Kerouac og hans liv, men jeg er ikke blant dem. Det er ikke uten grunn at On the Road ofte er lest som en slags forsvarstale for fyll og promiskuitet, og akkurat det er milevis fra livet jeg lever. I lys av det overrasker det gjerne når man peker på at boken ifølge Kerouac slettes ikke handler om lettsindig jakt på moro, men om søken etter frelse - for han identifiserte seg nemlig som katolikk. Så kan man innvende at han muligens lette etter frelse på helt feil steder, men det er en annen sak. Det er dette jeg kjenner igjen, og når jeg leser hans bøker, handler det derfor ikke om beundring eller et ønske om etterfølgelse, men om min lettelse over å finne en beslektet sjel. Nok menneske som ikke finner seg helt til rette her i menneskenes verden. Nok et menneske som uavlatelig strekker seg etter Gud tross ens egen imperfeksjon. Vi er flere.
Kjære Heidi -
Vet ikke om henvisningen er litt på siden av ditt emne, men jeg anbefaler (min tidligere nevropsykolog) Einar Lungas blogg:
http://einarlunga.wordpress.com/author/lungarius/
Mange varierte og interessante emner tar han opp. Og så er han er vandrer i ordets egentlige forstand!