Om husmødre og meningen med livet

Jeg har fulgt ivrig med på debatten om barnehager og kontantstøtte, hjemmearbeidende mødre og det nye husmoridealet de siste månedene, og jeg har mange tanker om denne problematikken, men kanskje enda flere spørsmål: Jeg lurer på hvorfor mange av kvinnene med spalteplass i aviser og tidsskrifter bare virker å være opptatt av kvinnen som selvstendig individ med evne til å ta egne beslutninger om alle disse velger karriere. Jeg lurer på hva som ligger bak nedvurderingen av hjemmearbeid og hvorfor kvinner som jobber helt eller delvis hjemme, blir beskyldt for å være late eller for ikke å ville bidra til fellesskapet. I den anledning lurer jeg også på hvorfor familien ikke regnes som en del av dette fellesskapet vi jo skal bidra til. Jeg stusser over at ambisjoner beskrives som noe som nødvendigvis må være knyttet til stillingstitler og høye lønninger. Og her er vi kanskje inne på den eksistensielle delen av debatten, for dypest sett handler den om hva en lever for, hva en vier seg selv til, og hva en anser som verdt å strekke seg etter.

Det må riktignok sies at selv jeg er kritisk til deler av det nye husmoridealet, og spesielt fordi det i bloggosfæren i stor grad handler om husmorens estetikk og ikke hennes verdier – det legges ofte mer vekt på oppussingsprosjekter, gamle kjoler og avansert kakepynt enn omsorg og tilstedeværelse i hverdagen. Og der den tradisjonelle husmoren arbeidet for sin familie, arbeider den moderne husmoren kanskje i større grad for sin egen selvrealisering (merk at jeg setter dette på spissen!), og slik er det dypest sett ikke lang vei fra “karrierekvinnen” til “den nye husmoren”. De er begge uttrykk for et paradigme der kvinnen oppfordres til å sette seg selv i sentrum.

Kanskje vil ikke mine lesere mene det er noe galt i det, men jeg er som nevnt kritisk. Jeg savner større oppmerksomhet rundt tjeneste: Et skifte fra hva man ønsker, til hva en kan bidra med; en erkjennelse av at ingen lever for seg selv. For den som vil være stor, skal være alles tjener, som det heter.

57 tanker om “Om husmødre og meningen med livet

  1. Hei. Jeg lurer jo ofte på hvor barna blir av i disse debattene. En kan ikke bare diskutere voksenliv og kvinne-/manns-roller. En må også se på hva slags barndom og familieliv vi skaper av disse valgene. Mitt hjemmeværende frilansliv handler mye om hva slags ro og tilstedeværelse jeg ønsker at det skal være for ungene mine – mindre om hva slags dekorasjoner jeg skal ha på døra!

    1. Helt enig. Det er barna det handler om. Trist at det ikke er fokus i disse debattene om mann/kvinne/likestilling.

  2. JA!
    Det har vært så godt å finne stemmene deres (Heidi og underveis) i forbindelse med “cupkakes”-debatten. Jeg kjenner igjen tanker som jeg har balt med helt siden jeg fikk mitt første barn for 12 år siden. – Gleder meg til å følge med videre på dette som jeg håper kan bli en større verdidebatt. (Se gjerne kommentaren min til “Den nye husmorskolen”.) Men nå må jeg gå og hjelpe barna mine med leksene 🙂

    1. Takk for en hyggelig kommentar! Det er alltid så godt å treffe på likesinnede 🙂

  3. Jeg har selv vært hjemme med mine, og det var flere årsaker til det. Og den debatten som foregår, vel, dersom flere kunne fokusere på sine egne liv og leve godt med egne valg istedet for å hakke på andre som velger å leve annerledes, da blir det kanskje fred her i Norge også.. Og idealer i magasinene: de vet det selger, som prinsessehistorier.. Vi får bare boikotte alle de bladene, så kanskje de kommer med mer realistisk stoff..

    1. Hehe, jeg har sånne rett under innlegget, men jeg har dem ikke på forsiden, så man må klikke seg inn på selve innlegget. Kanskje jeg bør gjøre noe med det?

    1. Takk for det!

      Ja, jeg tror vi alle faller i fellen for å glemme å stille oss slike spørsmål. Særlig lett er det å glemme det når slikt nettopp ikke vies så mye oppmerksomhet i samfunnet i dag.

  4. En kommentar til siste del av første avsnitt i artikkelen. Du har etter min mening valgt rett. Å sette hensynet til egne barn og ektefelle foran hensynet til andre mennesker vitner om rett ansvar. Det er to ulike verdivalg.

    Det andre verdivalget vil jeg beskrive slik: Meningen med livet regnes som materialisme og profesjonalisme. Det siste er selvrealisering gjennom yrkesutøving. I den sfæren regnes menneskeverd etter yrkesstatus. De som mangler slik status, synker flere meter ned i aktelse.

    Kommentar til andre avsnitt: Enig. Når husmoren tilvælse skal få det skjeve preget du beskriver, gjøres hennes valg til et egovalg, en slags prostituert med bare en kunde. Veldig ekkelt.

    Artikkelen din fortjener applaus. 🙂

    1. og hva så med ditt (som ‘en mann) ansvar ovenfor DINE barn og DIN ektefelle? detta handler ikke om husmor vs karrierekvinne. denne debatten handler om hvorfor det er så ‘naturlig’ at kvinnen er den som må velge mellom jobb og familie.

      dere sier dere savner barna i denne debatten. vel jeg savner fokus på MANNEN.

      hvor bli han av egentlig? hvorfor har ikke mannen noe ansvar for denne familien han har?

  5. Du skriver: “Jeg lurer på hvorfor mange av kvinnene med spalteplass i aviser og tidsskrifter bare virker å være opptatt av kvinnen som selvstendig individ med evne til å ta egne beslutninger, der alle disse velger karriere.”

    Min hypotese er at hovedsaken er at det er selve forholdet mellom staten og dens innbyggere som har forandret seg. Et samfunn har behov for både individer (som arbeidstakere f.eks) og familier (oppdragelsen av nye arbeidstakere), men det har vært en klar dreining mot at statens hovedrelasjon til innbyggerne skal være til dem som individer. Dette reflekteres f.eks i ekteskapsloven, der det har kommet et større fokus på hvordan alle skal regnes som (mer og mer) selvforsørgende, og mindre fokus på den gjensidige forsørgerplikten mellom ektefeller. Altså at statens relasjon til befolkningen, gjennom institusjonalisering av deres liv, blir et en-til-en-forhold, og ikke et en-til-mange-forhold (familien) slik som var vanligere før.

    Hypotese satt til side: jeg, i mitt privatliv, er en velger på ytterste venstre fløy, som synes familiepolitikken til venstresiden begynner å bli uholdbar. Men høyresidens familiepolitikk synes jeg er like uholdbar. Jeg vil har en tredje vei! I min drømmestat skulle det vært fødselspermisjon for mødre og fedre samtidig, slik at familien som helhet var sammen om den første tiden i barnenes liv. Det skulle (som en norm) ikke vært valgfritt om man ville ha permisjon sammen eller ei. Det skulle også vært muligheter for lengre betalt permisjon enn det er i dag – med tilhørende skattetrykk (når noen nevner 2 års betalt permisjon tenker jeg “hvorfor ikke?” – spørsmålet er selvsagt finansieringen). Staten skulle lagt føringer for innbyggernes liv på et makroplan (muligens også mesoplan, avhengig av defineringen), men holdt seg unna mikroplanet – altså ikke detaljstyrt absolutt hele hverdagen for folk.

    Til slutt må jeg nevne min forundring over hvordan kvinner i det offentlige ordskiftet så raskt blir kalt egoister og blir beskyldt for å mene at “far ikke er en god omsorgsperson”, hvis de ymter frampå at de ikke liker familiepolitikken som føres av regjeringen. Igjen er det kanskje tilbake til min hypotese: siden folk først og fremst skal være individer, er det umulig at det de sier ikke betyr vinning for kun dem selv.

    1. Takk for et veldig fint tillegg til mitt innlegg!

      Jeg synes det er interessant dette du skriver om dreining fra familie til individ overfor staten. Det er ikke noe jeg har tenkt på før, men det ringte noen bjeller da jeg leste det nå.

      Ellers har jeg tenkte en del på felles/samtidig fødselspermisjon, og det mener jeg er et veldig godt forslag.

  6. Det er våre politikere som er skyld i nedvurderingen av innsatsen til landets “husmødre”.

    Meningen med livet for våre politikere, finnes kun i sosiale sammenhenger utenfor hjemmet. Drømmen er en fremskutt post i politikken eller offentlig byråkrati.

    Disse ekstremt selvopptatte og ambisiøse politiker- og offentlig byråkratitypene er ofte gift med hverandre, og omgås både yrkesmessig og sosialt kun med lignende ektepar.

    Våre politikere (med noen få hederlige unntak) ser derfor ned på for mennesker som ikke har andre ambisjoner enn ønsket om å skape et godt hjem for seg og sine.

    1. Jeg vet ikke om de nødvendigvis ser ned på andre, og jeg deler nok ikke din skepsis mot politikere generelt, men fra utviklingen i venstresidens familiepolitikk å dømme, ser det ut til at enkelte politikere føler et ubehag overfor dem som velger annerledes enn det sporet politikken oppfordrer oss inn i.

  7. Så flott skrevet. Synes du har mange fine poenger.

    Selv er jeg en høyt utdannet nå stolt hjemmeværende husmor som får barn nr 3 i januar. Jeg har skrevet langt brev til barne-, familie- og likestillingsdepartementet ang kontatstøtten og deres oppfatning av hvordan norske familier skal leve. Oppfordrer alle som er missfornøyde om å gjøre det samme.

    Det er lite valgmuligheter for de som vil være hjemme med sine småbarn, og nå tar de bort mye av kontantstøtten også. Tenk hva min familie på snart fem ville koste samfunnet i bare subsidier til barnehage, dersom alle tre skulle gå der. Det blir ihvertfall ikke dekt opp med den skatten jeg ville betalt dersom jeg jobb. Føler at vi skal straffes fordi vi vil ha barna hjemme. Men en ting har vi som ingen kan ta fra oss og det er masse tid sammen, og blide barn.

    1. Jeg har ikke barn selv, men er hjemme nå som jeg er arbeidsledig og leter etter en jobb, så for meg er dette helst en prinsippsak og ikke noe som berører meg direkte.

      Det er godt du vet å sette pris på tiden dere får sammen 🙂

  8. Jeg synes det er så inspirerende at noen tenker slike tanker – bra skrevet!!! 🙂 Jeg kjemper for husmor-verdier! 😀 Å ta seg av familien – på heltid 😉

  9. Veldig godt innlegg, Heidi. Jeg må si jeg setter stor pris på bloggen din og kommentarene dine. Du får meg alltid til å tenke nytt og setter i perspektiv. Takk!

    1. Takk! Jeg blir veldig glad for slike kommentarer. Ellers var det jo du som fikk tankene mine til å gå denne gang 🙂

  10. Jeg er helt enig med innlegget ditt, selv er jeg sykepleier og er hjemme med barn, mens mannen min jobber, men må oxo si at Nordmenn er bortskjemte, bor i USA, og her er dett ikke lange fødseøspermisjon, 8 uker tror jeg, men det jeg ser her er at MANGE er hjemme med barna sine og det finnes ikke mange barnehager, her er det helt normalt å leve på en lønn, og mange som gjør det har ikke hus, bil båt etc, men prioriterer å oppdra sine egne barn, og ikke la andre gjøre det.

    1. Jo, du har nok mye rett i det. Samtidig kommer spørsmålet om det er nordmenn som er bortskjemte eller amerikanerne som ikke får et godt nok tilbud? Ellers er jo USA ganske forskjellig fra Norge på en rekke områder, og vi har nok et mer egalitært samfunn på godt og vondt. Det vonde består vel helst i at vi gjerne takler annerledeshet dårlig, og slik oppfatter mange det som problematisk når ikke alle sender barna til barnehagen osv.

  11. Joda, vel og bra at husmor verdier blir satt pris på og framhevet.. MEN og det er ett stort MEN! Ikke alle har MULIGHET til å være hjemme med barna. Jeg hadde ikke mulighet og skulle ønske jeg hadde. Og tro nå ikke jeg har hus/bil/båt/hytte og fet jobb med fet lønn, for det har jeg ikke. Jeg måtte bare rett og slett ut i jobb så fort permisjonen var over fordi ingen betaler regningene mine. Det må jeg faktisk gjøre selv. Og det må jeg faktisk fortsette med. Og tro meg når jeg sier at jeg prioriterer mitt barn selv om jeg må jobbe. Jeg må bare ta det igjen når jeg har fri. Tror ikke mitt barn har hatt det noe verre i barnehage enn de som har fått være hjemme med mor. Har en mer harmonisk unge enn temmelig mange barn ungen min leker med.. og de har vært hjemme med mor på heltid fram til de begynte på skolen.. såååh det er vel ikke bare fryd og gammen det heller 😉 Ellers setter jeg pris på en nyansert debatt om det å være hjemme kontra det å jobbe og ha barna i barnehagen. Det er nok ikke alltid snakk om at foreldre er egoistiske. Det er ofte snakk om at man ikke har noe annet valg også.

    1. I debatten kan mitt innlegg oppfattes som en slags forsvarstale for husmoren, og det er det for så vidt også, men i den forstand at jeg ser på det tradisjonelle husmoridealet som et som dreier seg om å jobbe for noe større (og ikke minst annet) enn en selv. Jeg taler for å gi ønsket om å være til tjeneste en oppblomstring, og slik jeg ser det, kan man tjene på mange måter. Ikke alle trenger å være hjemme, og jeg er selv arbeidssøkende (nyutdannet).

  12. jeg har følt meg ganske alene i mine holdninger…
    jeg har den holdningen at jeg vil mine barn det beste, jeg ønsker at de første årene skal de ha den trygghet og kjærlighet som du ALDRI kan få fra en barnehage ansatt. jeg ønsker at mine barn skal slippe, de første årene, å ha det slik at mandag til fredag så har de maks 1 time sammen med meg, før de skal på barnehage i 9 timer i barnehage, så komme hjem til en mamma som stresser +-1 times tid med middagen, før 30 min. spising, så vaske opp, så 1 time med lekser på eldste mann før jeg legger yngste og rett etterpå begynner kvelds stellet på eldste…

    for hvor i den timeplanen der får barna den oppmerksomheten som de trenger fra mamma?
    hvor i den timeplanen får de den roen og kosen som et barn trenger?
    vel kos er det sikkert i barnehagen, og oppmerksomhet også, og forhåpentligvis kjærlighet fra de ansatte. men hva med behovet de har for foreldre(ne)?

    jeg dømmer ikke de som har lyst ut i jobb så fort som mulig. om andre familier helst ville hatt 4mnd foreldreperm så er det greit det, for DEN familien. men jeg som har lyst å være hjemme med barna mine istedenfor å la fremmede ta seg av dem, jo jeg blir skult på.

    -latsabb
    -snylter
    -egoist (forstår enda ikke hvordan jeg kan være egoist når jeg setter tilside både jobb og skolegang for å ta vare på barna mine, men, men)

    men jeg har forstått at jeg er i dagens samfunn mindre verdt enn de karriere mødrene, enkelt og greit fordi jeg vil være hjemme lenger.
    og ta det med ro; jeg vil ikke være hjemme for å blogge, pusse opp og hva nå enn annet det var snakk om over her. enkelt og greit for det har jeg ikke råd til her jeg sitter med mine brukte og mange arva møbler og klær…
    jeg har lyst å være hjemme for å lese til mine barn, for å gå turer i fjell og fjøre, for å vaske klær og gulv, for å gi dem kjærlighet og skjenn, for å bake boller og lage hvit saus fra bunnen, for å lære dem å spikke med kniv, bruke skrujern og hammer og alt det andre som min mor lærte meg i alle de årene hun var hjemme med meg…
    så egentlig så er det selvrealisering på høyeste plan…

    og en morsom kommentar jeg har fått fra mange kvinner og menn når jeg forteller hvor gammeldags jeg er: jeg er vist kvalm og tror jeg er bedre enn alle andre!
    så jeg som ikke dømmer de som skriver side opp og side ned ang hvorfor kvinner MÅ ha kort permisjon slik at de kan få en karriere og mannfolk kan få være hjemme lenger, jo jeg blir dømt nord og ned…

  13. SÅ godt å se at det finnes flere som meg, som liker å være hjemme, ta seg av barn og familie, lage middag, og minske stresset som finnes i hverdagen og ta tiden tilbake fra tidsklemmen.

    Jeg er glad vi har fått de barna vi vil ha i denne familien, for jeg vil ikke presses ut i jobb slik man blir nå etter fødselspermisjon…

  14. Godt at det ikke er du/dere som bestemmer da, og at vi selv kan velge hvordan vi vil fordele permisjonen vår.
    Er nok best at folk får ta egne valg selv, for vi har alle forskjellige behov.
    Så hvis noen vil pynte hjemmet eller ha cupcakes som hobby, så vær så god!!
    Kvinnene bruker i dag så mye tid (all tid) på jobb og familie at det er flott om hun kan få presse inn litt tid til selg selv, og egne hobbyer!
    En har godt av litt selvrealisering!
    ALT med måte!

    1. Jeg føler meg litt usikker på hvordan jeg skal gripe tak i kommentaren din, for jeg har ikke skrevet noe om permisjonen her og jeg har heller ikke tatt til orde for å ta andres valg for dem. Jeg kommer med min mening, og min mening er altså at den store oppmerksomheten som vies selvrealisering, er skadelig for fellesskapet på lang sikt – og for oss som enkeltindivider. Og for å gjøre synspunktet mitt litt mer komplisert, mener jeg at det først og fremst er når man er villig til å ofre seg selv, at en finner seg selv. Selvrealisering er slik mulig, men ikke om denne settes som mål i utgangspunktet.

  15. “i stor grad handler om husmorens estetikk og ikke hennes verdier – det legges ofte mer vekt på oppussingsprosjekter, gamle kjoler og avansert kakepynt”

    Det er mye jeg kunne kommentert her, men jeg tror jeg sparer meg til dette.

    Selv om det selvfølgelig tar mye energi og tid å ta vare på barn så fyller det ikke en hel arbeidsdag, det har det aldri gjort. I de gamle dagene folk liker å romantisk tenke tilbake på var det ingen swiffermopper, støvsugere og vaskemaskiner. Ikke noe toro posesupper heller for den saks skyld og i den grad husmoren faktisk fantes så jobbet hun mer med vasking, vedlikehold og matlaging enn hun koset med barna. Prøv å finn et eneste eksempel fra 1800 tallet i litteraturen som beskriver foreldre som bruker tid på ungene bortsett fra å gi dem deng.

    Så vi lever i en ganske overdådig luksus i norge i dag. Ikke bare kan vi med fellesskapets velsignelse bruke timesvis på å dulle med barna, men vi har også timesvis til over etter at ungene er leie og vil leke med andre barn eller kanskje ha litt tid for seg selv(dataen). Skal folk bare sitte der da og føle at livet er fullkomment nå som de har vist litt moderlig omsorg? Mødre er da mennesker de også, og mennesker liker å utmerke seg og utvikle ferdigheter. Mennesker liker å ha noe som er “for dem selv” like mye som de liker å dyrke fellesskapet.

    Og sånn apropos, forestill deg om husmødrene kunne blogget på 1800 tallet da. Det ville nok blitt en del briefing med avanserte heklemønstre og trinnvis instrukser for kompliserte kaker.

    Og apropos apropos, vi lever i en ny priviligert virkelighet i norge i dag, og den er ganske unik historisk sett. Kanskje vi alle kan prøve å ha litt forståelse for at det finnes like lite presedens for hvordan den nye kvinnerollen skal være som det finnes for den nye mannsrollen. Og så kan vi kanskje prøve å være litt romslige ovenfor hverandre?

    1. Jeg har en følelse av at kanskje ikke alt du skriver i din kommentar er rettet mot meg og mitt innlegg, for du argumenterer mot noen perspektiver som ikke er mine … Men:

      Om hus- og barnestell ikke fyller en hel arbeidsdag, hvordan har så barnehageansatte noe å fylle sin arbeidsdag med? Omsorg og tilstedeværelse er riktignok ikke arbeid som sådant, men det er oppgaver (eller verdier?) som må fylles av noen. Hvorfor disse noen ikke kan være dem som allerede står en nærmest, forstår jeg ikke. Det må også sies at jeg tilhører en slags gryende bevegelse av mennesker som søker å forenkle livet. Det tar ikke hele dagen å varme opp posesupper eller vaske badet med en eller annen etsende baderomsspray, men det tar betraktelig mer med tid å lage all maten som spises fra bunnen av og vaske badet med eddik. Ikke for det, jeg idealiserer ikke helheten av husmortilværelsen (som nevnt flere steder er jeg arbeidssøker), for jeg er ikke blant dem som innbiller seg at alt var bedre før, men jeg er åpen for at noe var bedre før og at vi har forkastet mer enn vi har godt av. Det er vel ikke veldig kontroversielt å hevde at kallsetikken mer eller mindre er forsvunnet fra samfunnet? I hvert fall fra mediene. Og det er først og fremst det innlegget mitt handler om – ønsket om å tjene, og tjene kan man gjøre både hjemme og ute, alt etter situasjonen en befinner seg i.

      1. Når dette (heldigvis!) har blitt en debatt som går så livlig på flere ulike blogger, er nok mange som blander litt 😉

        Jeg er enig med deg, Heidi Terese, når det gjelder spørsmålet om MENING. Alle bør få respekt for måten de velger å leve og innrette seg så lenge deres valg ikke kan skade noen, men jeg tror også at det ville være bra om det generelt hadde vært mer snakk om hva det er folk egentlig regner som meningsfullt og verdifullt. De fleste svarer at familien og nære verdier når de får spørsmål om slikt. Vi kan kan kanskje skylde på sterke kommersielle krefter gjennom alle slags medier når det ser ut for at mange ofte handler i strid med sine egne grunnleggende verdier. I kampen mellom tid og penger er det for ofte pengene som vinner, selv om mange klager over tidsklemme.

        Tenk om vi kunne fått mer hjelp via tv, aviser og blader til å finne en bedre balanse! – Både når det gjelder hvilket arbeid vi velger (trivsel og mening fremfor lønnsnivå) og hvor mye vi jobber (redusert stilling for å få mer tid til nærhet i familien kan kanskje svare seg øknomisk hvis man f.eks kan klare seg uten bil, – man må jobbe noen timer for å finansiere bil og bruken av den!)

        Bloggen zenhabits.net tar for seg slike spørsmål. Leo Babauta som skriver den har foretatt en radikal forenkling av livet sitt, og han formidler (og praktiserer) viktige tanker om å dele (kanskje en variant av dine tanker om tjeneste).

        Jeg er selv glad for at jeg torde si opp min faste stilling og heller jobbe freelance hjemmefra med arbeid som er svært givende både faglig og personlig (jeg får holde på med det jeg selv synes er mest interssant), samtidig som jeg får mye tid til barna mine. Når jeg får spørsmål om jeg ikke vil noe MER, trøster jeg meg med at jeg gjør det jeg synes er mest VIKTIG. Og når det gjelder penger, gleder jeg meg over alt jeg kan gjøre selv som jeg måtte ha jobbet lenge for å betale andre for å gjøre for meg. Den eldste gutten min vil f.eks. gjerne at jeg klipper håret hans. Det tar meg 5-10 minutter med klippe-maskin og sparer meg for hvor mange hundre kroner som jeg måtte ha jobbet hvor mange timer for å tjene og skatte av)?

        Fellesskapet trenger selvfølgelig skattepengene mine, og jeg betaler med glede av det jeg tjener. Men jeg håper også inderlig at vi her hjemme vil få en god helsegevinst av å spise sunt og ha tid til å holde oss i form, slik at vi i hvert fall ikke vil trenge helsetjenester på grunn av livsstilslidelser.

        Nå snakker jeg meg visst langt av gårde her… Poenget er egentlig at jeg synes det er viktige tanker du formidler angående kall og tjeneste. – Som dessuten kan gi den største glede …

        1. For å si det litt flåsete: Hadde jeg hatt blekk i printeren, ville denne kommentaren havnet på kjøleskapet! Jeg ser vi deler et likt perspektiv (selv om min “mening” først og fremst er religiøs).

          1. Takk for det!
            Jeg kommer nok til å følge bloggen din videre. Da vil jeg kanskje få svar på hvordan mening defineres i forhold til religion vs. en mer generell opplevelse av mening. – Hvis dette i det hele tatt kan avgrenses? Kanskje det er noe du har skrevet om tidligere?

          2. Takk for at du vil “slå følge”. Jeg formulerte meg litt raskt og uklart … Jeg oppfattet av det du skrev at du knyttet mening til familien din, og da mente jeg bare å si at jeg først og fremst knytter det til Gud (videoen i innlegget på allehelgensdag utfyller det litt, om du er interessert). Ellers mener jeg det finnes nivåer av mening, men det var i utgangspunktet bare en tilleggskommentar fra min side.

  16. Ja jeg ser at det er fremskritt siden jeg var hjemmeværende husmor. Men husk det at hvis du har en sur mann så vil han kanskje bytte deg ut når barna er blitt større, og da er det greit å ha noe å falle tilbake på! Kanskje lurt å tenke på litt utdannelse og en jobb i en slik situasjon? Og hvor lenge holder du ut en sur fyr før det tar slutt?? Greit du elsket han sikkert i starten men hans grettenhet tok overhånd i alt barnemaset han ikke hadde regnet med da du var ung og attraktiv da?

  17. Barna mine er det aller viktigste jeg har på denne jord.
    Jeg ønsker å sette de foran alt, inkl. meg selv. Meg selv kan jeg bruke nok tid på når barna blir store.
    Jeg er overbevist om at de barna som blir satt først, blir de lykkligste.
    Jeg tror at å komme hjem etter skolen til et hus som lukter av nyvaska gulv og nyopphengt tøy, hjemmelagde kjøttkaker og nystekte boller, skaper lykkelige barn.
    Det jeg gjør som hjemmeværende “husmor”, det gjør jeg for barna mine.
    De som får mark av å gå hjemme med barna og helst vil ut i jobb, eller de som mener at jeg er lat fordi jeg setter barna mine først, jeg skriver IKKE at de er mindre glad i barna sine, men de setter ikke barna først. Og det er nettopp det som blir problemet i denne debaten; barna blir glemt.

    1. Som for de aller, aller flest er også mine 4 barn også viktigst på jord.
      Men i motsetning til deg har jeg valgt å være i arbeid hele tiden. Jeg fikke førstemann da jeg var student og har jobbet siden. Vi, min mann og jeg har delt litt på det, det har variert fra barn til barn, avhengig av vår felles situasjon, har hatt et års permisjon med dem alle. Etter det har de vært i barnehage. Fungert utmerket, MEN, jeg må si at vi har vært nøye med barnehager, og svært nøye med hvor lenge de var der da de var små. Vi var heldige å ha arbeidsgivere som var fleksible med arbeidstiden så en av oss begynte tidlig på jobb og sluttet tidlig (0700 – 1500) mens den andre jobbet 0900 – 1700. På den måten ble dagen kortere i barnehagen og den som hentet tidlig hadde middagen klar, (som ble laget i felesskap med barna) til den som hadde levert sent og kom ditto senere hjem. Jeg har derfor kunnet bruke min lange utdanning på lik linje med min mann.

      Jeg har ikke glemt barna mine, det er en drøy påstand. Jeg kunne påberope meg at jeg har kunnet gi barna mine noe du ikke har gitt dine, men jeg synes man skal ha respekt for hverandres valg uten å erklære at noen er bedre foreldre enn andre. Jeg blir ikke såret av det, fordi jeg vet det ikke medfører riktighet, men jeg syned det er en tanke respektløst. De to eldste mine er i dag studenter, en går på videregående og den velsignede attpåklatten går på bareskolen. Vel tilpassede, omsorgsfulle, morsomme, sterke alle fire.
      Er det noen som har vært “glemt” er det kanskje meg:) men det betyr ikke noe. Mine 22 år med barn og karriere har gjort meg til en djevel til å organisere og jeg har lært at kjøpekake med litt pynt funker like godt på foreldremøte som hjemmlaget.
      Vi tar alle våre valg, og lever våre liv slik vi ser det best for oss og våre.

      Men vi glemmer ikke barna våre fordi om vi ikke er husmødre.

      1. jeg får mer og mer på følelsen at uansett hva vi som kvinner velger å gjøre, så er det feil…
        er vi hjemme med barna lenge så er det feil – vi slipper ikke til pappa, vi gjør det for selvrealisering, vi tenker ikke på samfunnet fordi vi er en byrde for dem.
        vi får også skjeve blikk fra både unge og gamle som mener at vi gjør feil.

        om vi deler den ‘vanlige’ permisjonen 50/50 med mannen så er det feil også, for da følger vi bare normen og våger ikke å tenke ut hva som er rett for vår familie.

        om vi velger å gå ut i arbeid fort, kanskje til og med lar far ta en større del av permen så blir vi beskyldt for å være kalde mennesker som egentlig ikke er glad i barna våre. vi kunne egentlig bare latt vær å få barn om vi ikke vil sette tilside ALT og ofre hele oss for barna… og nærmest få beskyldninger fra venner og slekt ‘VIL du virkelig så fort tilbake i jobb? ja men babyen er jo så liten. hva med amming. babyen trenger mamma’n sin’ osv…

        hvorfor er det ikke slik at hver enkelt familie kan få muligheten til å velge akkurat det som passer dem uten at andre ser ned på dem?

        jeg får skjeve og til og med stygge blikk og litt VEL personlige spørsmål om jeg er så dum at jeg svarer ærlig spørsmålet om når jeg skal begynne på jobb igjen. for jeg skal ikke tilbake i jobb etter at permisjonen er over.
        at det er pga helsen min har jeg sluttet å fortelle, for jeg har kommet frem til at det har søren ikke alle noe med å gjøre. jeg er nemlig ferdig med å skulle rettferdiggjøre for fremmede/bekjente de valgene som er tatt innad i familien.

        og jeg er slik selv at om en annen familie forteller meg om deres valg ang permisjon og familie, så respekterer jeg deres valg, og er sikker på at det er det beste for dem. så får det bare være med alle de som ikke klarer å respektere meg, for det bryr meg faktisk midt i raua 🙂

  18. Et argument er kvinnenes økonomi. Nei, ikke at de må tenke karriere og jag etter lønninger, men det som eventuelt skjer etter en eventuell skilsmisse.

    Det kan være enkelt nok å få til om mannen jobber og tjener tilstrekkelig, men hva skjer den dagen forholdet ikke lenger fungerer så bra, og han vil skilles, eller hun vil skilles? Da vil kvinner som har valgt å stå utenfor arbeidslivet i kortere eller lengre perioder stille en del svakere økonomisk. Kanskje kvinnen til og med må finne seg i å bli værende i et forhold som hun ikke liker, fordi hun ikke har “råd” til å skille seg.

    Nå er jo i prinsippet dette en sak hver kvinne kan avgjøre selv, og jeg har ikke noe synspunkt hverken for eller imot en enkelt kvinne som velger å være hjemme.

    For samfunnet som helhet, derimot, mener jeg det er fornuftig å legge til rette for at kvinner jobber ute. Da blir flere kvinner mindre avhengige av sine menn. I mine øyne er det ganske god likestillingspolitikk.

    1. Jeg vil legge til at jeg ikke skrev med hensikt om å idyllisere husmorrollen, men jeg ønsket å tale mot vekten som legges på selvrealisering, enten den er ment å finnes i karriere eller hjem. Jeg ønsket å tilby et litt annerledes perspektiv i debatten. Med det sagt, har jeg også et annet perspektiv på din kommentar: I et individualisert samfunn som vårt fordekkes det faktum at vi alle er gjensidig avhengig av hverandre. Selv som arbeidstagere, eller selvstendig næringsdrivende for den saks skyld, kan vi aldri løsrive oss selv fra avhengigheten til andre. Jeg mener vi gjør oss alle en tjeneste om vi igjen erkjenner dette både politisk og eksistensielt.

      1. Jeg synes absolutt at det er en fin ide at man legger stor vekt på å arbeide for sin familie. I en familie er man selvsagt gjensidig avhengige av hverandre.

        MEN, om kvinnen velger å holde seg utenfor arbeidslivet i kortere eller lengre perioder, så blir hun faktisk mer avhengig av sin mann enn mannen blir av henne – økonomisk sett. “Økonomi, alltid økonomi!” svarer noen kanskje. Gjerne for meg. Men den dagen forholdet går i oppløsning har det stor betydning.

        1. Ja, jeg forstår godt poenget ditt. Med tanke på dagens omstendigheter er det klokt å ta slike fremtidsutsikter i betraktning, men på lengre sikt håper jeg på et samfunn der vi i større grad tør å gi oss hen til hverandre. Leste du Suzanne Thobros kommentar et stykke opp? Hun tar opp aspekter ved samfunnsutviklingen som bekymrer meg.

  19. Det handler først og fremst om en mann med stor nok inntekt. Med 3 mill. i lån og 400 000 på en inntekt så nytter det ikke å leke husmor.

    1. Jeg har en slags mistanke om at du (som mange) svarer på det du tror jeg skrev og ikke det jeg skrev, men for å ta din kommentar på alvor: Kanskje huset har en hage man kan dyrke mat i, sånn hvis partene er enige om at en skal arbeide hjemme? http://down—to—earth.blogspot.com 😉

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *