Om å være et helt menneske
I tiden som arbeidssøkende har jeg lest rikelig med artikler om hvordan et godt jobbintervju gjennomføres. Noe som går igjen, er viktigheten av å “selge seg selv” som arbeidstager. Dette får meg til å grøsse hver gang. Også i artikler og kommentarer til sosiale medier dukker dette rådet opp, og særlig skrives det om “personlig merkvarebygging”: Gjennom planlegging og refleksjon skal vi velge Facebook-oppdateringer, tweets og blogginnlegg etter hva som best passer med den identiteten vi ønsker å formidle.
Nå er jeg den første til å påpeke at brukere av sosiale medier kan ha godt av litt selvsensur, slik vi ellers ikke alltid trenger å si absolutt alt vi tenker på. Men dette er likevel noe annet, for med uttrykk som “personlig merkevarebygging” fører man nok en gang økonomiske modeller inn i den mellommenneskelige sfære. Jeg er ikke lenger bare mennesket Heidi med summen av mine tanker, opplevelser og ønsker for eget liv, men jeg er produktet Heidi. Jeg er noe jeg skal overbevise dere om å kjøpe. Og det er dehumaniserende.
Det samme ser vi med uttrykk som “nettverksbygging”. Dette er visstnok noe vi alle bør bedrive. Ikke fordi vi lærer og utvikler oss i møte med mennesker med andre opplevelser enn våre egne, ikke fordi det ligger et poeng i å virke positivt inn på så mange liv som mulig. Nei, vi skal ha store nettverk fordi vi slik har flere mennesker å dra nytte av i både arbeidsliv og i det private. Mennesker er slik ressurser mer enn medskapninger. Kristoffer Rønneberg skrev i gårsdagens Aftenpost om Klout.com, en netttjeneste som gir brukerne en poengsum for hvor stor innflytelse de har i sosiale medier. Det er ikke første gang enkeltmennesker reduseres til et tall.
Disse tendensene virker bare å bli mer og mer vanlige. Beslektet kunne vi i går også lese at vi bruker stadig mer penger på kosmetikk. Jeg sier det er beslektet fordi det igjen er snakk om overflate, igjen er det snakk om en rangering som ikke tar hele mennesket i betraktning. Og da lurer jeg på: Er det virkelig slik vi vil ha det?
Jeg vil ikke ha det slik. Og derfor blir jeg også så glad når jeg leser bloggen til forfatterinnen Penelope Wilcock. Damen som forlater et forlag fordi de er mer interessert i boken som produkt, enn i boken som en historie. Damen som noen få dager etter et frisørbesøk klipper av noen hårtuster her og der fordi hun ikke liker å ha en “frisyre”, for med en frisyre ser hun ikke ut som en person, sier hun.
Vi trenger flere som våger å være et menneske. Ikke en merkevare, ikke et produkt, ikke en gjennomregissert identitet, men et helt og sant menneske.
Så fint innlegg!
Hei! Takk for det
Jeg plages også litt av denne “selge seg selv”-mentaliteten som liksom kreves av deg når du er jobbsøker. Særlig når dette er så utslagsgivende hos arbeidsgiver at de ser ut til å glemme at en jobbsøkerprosess er ikke bare en prosess der arbeidstakerne skal vise seg verdig, men at arbeidsgiverne skal vise seg som verdige og gode arbeidsgivere også.
Ja, det har du rett i!
Takk for innspill inne hos meg. Jeg tror du har rett i at takknemmelighet kan være oppskriften på lykke. Jeg er ihvertfall så mye lykkeligere når jeg virkelig klarer å sette pris på og være takknemmelig for det jeg har og opplever.
Likte bloggen din utrolig godt og dette innlegget fikk meg til å tygge, nikke og kjenne – det liker jeg! Takk
Takk for en veldig hyggelig kommentar!
Takk for fine tanker til ettertanke!
Den gamle Kierkegaard sa det omtrent slik at: for å bli en kristen måtte man først bli et menneske..
Det er kanhende slik at vi alltid må¨etterstreve det å være tro mot oss selv.
Ja, det kan hende. Jeg har tenkt en del på dette med “menneske først, kristen så” – jeg tror vi må anerkjenne oss som skapninger aller først.
Da jeg fortsatt jobbet hadde jeg av og til ansvaret for å intervjue mennesker som søkte jobb. Jeg tenkte alltid at de som torde være seg selv. Uten pynt. Var de som var mest spennende å intervjue. Det var også dem jeg husket best. Ofte var det de som fikk jobb. Jeg tror på ærlighet i en intervju situasjon. Da slipper man også å oppdage at man har ansatt noen som ikke er kompetent likevel.
Huff..lang kommentar..beklager,jeg synes du hadde et et spennende innlegg!
Det er bare hyggelig med lange kommentarer
Jeg bestemte meg for å være ærlig i jobbsøkningsprosessen, og jeg merker meg at det blir mottatt ganske forskjellig intervjuere imellom.
Kommentar til første del av artikkelen:
Bruk av Facebook og andre sosiale medier til “Personlig merkevarebygging” vekker sterk aversjon hos meg. Det høres ut som forsøk på å kjøpe seg innflytelse, påvirkning, popularitet, vennskap og fordeler i stort omfang uten vilje til virkelige personlige relasjoner til dem som regnes som venner. Det ligner for mye på samme aktivitet som prostituerte bruker, bortsett fra at det ikke er salg av seksuelle tjenester.
Hvorfor skal man gi bort sitt privatliv for nær sagt alle og enhver? La privat informasjon brukes i markedsanalyser til enda sterkere kjøpepress? La mer eller mindre ukjente mennesker få privat informasjon som du ikke aner hvordan kan bli brukt senere? Vet ikke folk at det finnes programmer som kan passere sikkerhetsbeskyttelsen? At bildene og teksten ikke er din eiendom lenger når du legger det igjen på en server i et annet land?
Hvorfor bruker kvinner sminke? For å etterligne menneskelige templates? Sterkere identifikasjon med idoler? For å pynte sitt selvbilde? Synes de ikke at de er pene nok fra naturens side? Tror de virkelig ikke at sminking ikke betyr stilltiende/ubevisst nedvurdering av deres eget selvbilde? Hvorfor skal de gå med på sånt?
Bruker kvinner sminke for å gjøre seg mer attraktive for menn? Sikker på at menn synes sånt er ok? Hva synes kjæreste/ektemann? Mitt eget syn: Det er frastøtende, virker urenslig, unødvendig tetting av hudens porer, bortkastede penger, vil heller kose med ei som er helt ren. Du er ikke mindre kvinne fordi du ikke lar deg manipulere av reklamens budskap om å være mer pyntedukke og kopi av et eller annet tragisk idol enn å være ekte.