Vi har klamme dager her i Bergen, slike dager hvor man blir våt i klærne uavhengig av om man blir truffet av regnet eller ikke. Jeg er ikke så glad i å bli klam, men jeg liker regnværet. Jeg liker lyden av sildrende vann nedover husveggene og den rene luften. Jeg liker også å komme hjem med våte klær for så å kunne skifte til noe lunt og mykt.
Jeg fikk en forsmak på vestlandsværet det lille året jeg bodde i Molde, men det forberedte meg likevel ikke helt på det som skulle møte meg i Bergen. Det tok godt og vel et år før jeg følte meg komfortabel med bergensværet - og nå ville jeg ikke vært det foruten. Det er faktisk blitt slik at jeg får tørrkløe når jeg er på besøk i Oslo.
Denne «omvendelsen» har fått meg til å lure på om det måtte det bli slik: Er jeg blitt glad i regnvær fordi jeg hadde valget mellom å omfavne det eller være miserabel store deler av året? Eller kanskje hadde jeg allerede en latent forkjærlighet for regn?
Vi har vel alle hørt at det ikke er «hvordan vi har det, men hvordan vi tar det» som avgjør hvorvidt vi er lykkelige eller ikke. Med en slik tankegang blir lykken et spørsmål om valg, og regnvær er derfor blitt meg kjært fordi det måtte være slik. Likevel er det flere elementer i livet mitt jeg ikke helt har klart å omfavne – så hva er det som egentlig bestemmer «hvordan vi tar det»?
Jeg antar at det bunner i vår egen evne og vilje til å gå bakenfor vårt eget ego og erkjenne at det eneste vi har kontroll over, er måten vi forholder oss til tilværelsen. Det høres rimelig enkelt ut, sånn egentlig. Men er jeg for eksempel virkelig nødt til å omfavne all den lyden mine naboer klarer å produsere? Er det i det hele tatt mulig? Jeg har mine tvil, og holder en knapp på den latente forkjærligheten for regn som årsaksforklaring til «omvendelsen».
Ønsker alle en fortsatt våt sommer!
22.07.2010, 01:00 | 
Erkjennelser | 
RSS
| 
Legg igjen en kommentar | 
Tilbaketråkk
22.07.2010 at 11:53
Veldig bra at du omfavner regnet på den måten. Når man bor i Bergen er man jo klar over at det er sånn, men jeg kan ensten tenke meg at det er værre en man tror? Selv synes jeg det kan være litt koselig med regn, men bare litt. I natt feks våknet jeg av at regnet dryppet og trommet ned, den tryppinga utenfor vinduet er noe av det mest iirriterende som finnes…
Jeg blir også litt halvdeprimert hvis det er for mye dårlig vær over for lang tid. Er nok mest solavhengig.
Ellers takk for filmtips, skal sjekke ut de filmene og se om jeg får tak i dem
22.07.2010 at 22:53
Ja, én ting er å vite at det kommer til å regne mye, men det er noe annet å bo på et sted hvor det kan regne daglig i ukesvis. Men slik du har det med regn, har jeg det med sol – sterkt sollys gjør meg veldig sliten, særlig når det er slik sol daglig.
23.07.2010 at 14:59
Så enig, så enig, angående solen. Blir satt ut og irritabel av stekende sol dag ut og dag inn. For mye sol i Oslo! Florø-været var herlig for meg da jeg bodde der – friskt og vått, og ikke for varmt.
23.07.2010 at 17:20
Det er litt rart hvor forskjellige mennesker er. I min familie er de fleste solelskere, men heldigvis er ikke Tommy slik, For meg er noe av det verste å måtte spise ute i solsteken; da blir jeg skikkelig gretten, men prøver å skjule det så godt jeg kan når jeg er på familiebesøk, for de er utespisere.