Akkurat det med renslighet som en slags livsvern hadde jeg ikke tenkt på før, det høres klokt ut. I det hele tatt dette med å forebygge framfor å bekjempe konsekvensene.

Jainismen går langt i ikkevoldsetikken, de er forpliktet til å leve vegetarisk og unngår også så langt de klarer å drepe insekter, mikroorganismer og planter. Den praksisen har eksistert i indisk kultur i tusener av år, så de har sikker mye erfaring med å måndtere “skadedyr” på ikkevoldsvis. Og det er sikkert en større utfordring enn det er for oss i vesten, siden vi har flere ressurser og midler. For de dreper ikke dyr og småkryp de finner i hjemmet, men bærer dem ut. Og de er svært renslige og hygieniske, bruker mye tid på å holde husholdningen ren og isolert for å unngå i tiltrekke seg “skadedyr”. De vil også unngå at det danner seg bakterier for det er også liv, og en bør ikke foråsake at liv blomstrer på steder hvor det ikke hører hjemme og risikerer å bli drept.

Endel jainister forbyr også barmhjertighetsdrap. Men hvis folk vil avslutte livet sitt på grunn av sykdom eller alderdom, er det et ærefullt dødsrituale å sulte seg i hjel under meditasjon.

Jeg beundrer den.

Det med renslighet bør vi lære av. Når det var alt det mediahysteriet om brunsneglene, var det en biolog som gikk ut å sa at det å drepe dem ofte var lite effektivt for å fjerne dem og at bare det å holde hagen ren og ikke la hageavfall ligge å rundt om kring ville får sneglene til å forsvinne av seg selv.

Ved en middag hos besteforeldrene mine, snakket Bestemor om at hun syns det var kommet så mange insekter inn i huset, og jeg svarte med at jeg ikke la merke til det, siden vi har så mange hos oss (vi slipper ut flyvedyr, men eddekoppene liker seg inne), og jeg kan jo ikke drepe dem. Hun spurte meg om jeg ikke engang dreper fluer, siden de er skadedyr. Da jeg svarte med at det kun er en oppfatning vi mennesker har av dem, ble det pinlig stille.

Jeg er, som jeg har nevnt for deg på bloggen din, redd for ville rotter, men ser absolutt på dem som like mye verdt som de dyrene som bor hjemme hos meg. Det har vært en del som har spurt meg om hva jeg mener vi skal gjøre med den voksende rottepopulasjonen i Bergen, hvis vi ikke kan drepe dem, og det er i grunnen rimelig enkelt syns jeg, siden rottepopulasjonen er økende fordi vi ikke har en så god avfallshåndtering som vi burde, mange bygg står tomme og mange hus kunne med fordel hatt en bedre isolering.

Jeg dreper heller ikke insekter om jeg kan unngå det, og når jeg nevner det er det ofte noen som spør om jeg ikke engang mener vi kan drepe malariamygg, og det er riktig, men også der er forbygging i form av medisiner og myggnetting/isolasjon mye mer effektivt enn å drepe mygg. Noen ganger syns jeg mennesker virker så ekstra blodtørstige – og litt tafatte – når de blir stilt overfor muligheten av å løse problemer vi har med andre arter på andre måter enn å drepe dem

Da jeg fortsatt var opptatt av vern pleide jeg å se på alle disse dyrepolitiprogrammene på Animal Planet. Det var ganske ofte at de kom over dyr som ikke var “adopterbare” etter deres bedømmelse, og det ble fremstilt som noe trist (og jeg gråt som regel), men det ble også fremstilt som så naturlig at jeg ikke tenkte over at det måtte være noen andre alternativer enn avlivning. Jeg tror det er slik for de fleste andre også, det er ingenting som oppfordrer dem til å sette spørsmålstegn ved det, og særlig når det også er en utbredt oppfatning om at “døde dyr ikke lider”. Nå var jo du en slik stemme i DB.

Ellers er det et vanlig argument fra kjæledyrsfolk, knyttet til dette med å “la dem slippe”, at man må sette dyrets behov framfor sine egne, og avlive selv om det er vanskelig for en selv. Det er altså en oppfatning om at alle som velger bort avlivning gjør det for sin egen del, fordi de selv ikke takler å skulle miste dyret. (Nå vet jeg det er noen slike også, som unnlater å gå til veterinær for å få en diagnose og eventuell behanding når de mistenker sykdom, fordi de ikke vil ha dårlige nyheter.)

En annen ting jeg tenker på er, hvis vi sier at det i en bestemt situasjon er best å avslutte en annens liv fordi det vil være uutholdelig å leve for vedkommende, hva gjør det med den som må utføre handlingen? Går det an å ta et liv, uavhengig av hensikt, uten at det gjør noen skade på en selv?

I tenårene vurderte jeg også selvmord, og det er ikke slik at jeg klandrer de som faktisk tar selvmord, eller forsøker, men jeg mener likevel det er galt. Samtidig blir det noe med grenser her også. I Østen finnes det flere tradisjoner der eldre mennesker som ser seg mett på livet går ut til en plass for å dø. Ikke fordi de har bindinger til døden, eller aversjon mot livet, de er bare ferdige her, og det ser jeg ikke noe galt i. Så kanskje det er sinnelaget sammen med hensikten for å avslutte livet – sitt eget eller andres – som setter grensen mellom rett og galt rundt det å ta liv.

Så jeg kan åpne meg for at det kan finnes unntak, men jeg tror rammene rundt disse – altså, det som kan gjøre det rett – er såpass fjernt fra måten å tenke på i vår egodrevne kultur, at jeg for nå vil holde meg til å mene at avlivning er galt.