Leseutfordring 2017

Moren min delte en leseutfordring med meg i tro på at den ville være lett å ta. Det er den nok hva gjelder antall, men noen av kategoriene var likevel såpass vanskelige at jeg bestemte meg for å endre et par. Blant annet er jeg skeptisk til hvorvidt jeg ville klare å finne en god selvpublisert bok. De finnes nok, men sjansen for at jeg ville valgt nettopp en av dem, er mindre, og jeg er ingen risikoleser, så da forsvant dét målet. Av samme grunn velger jeg ikke å tolke nummer atten normativt.

Her følger lesemålene:

1. En bok noen har lest høyt for meg.
2. En bok jeg selv leste som barn.
3. En bok om noen som heter det samme som jeg.
4. En bok om en person jeg beundrer.
5. En bok noen har anbefalt meg.
6. En bok på over 500 sider.
7. En bok som kan leses på en dag.
8. En bok skrevet for over 100 år siden.
9. En bok publisert i det tyvende århundre.
10. En bok publisert i fjor.
11. En oversatt bok.
12. En bok som som har vært forbudt.
13. En prisvinnende bok.
14. En sakprosabok.
15. En biografi eller dagbok.
16. En bok av en mannlig forfatter.
17. En bok av en kvinnelig forfatter.
18. En bok av en person som ikke er forfatter.
19. En bok av en person som er yngre enn jeg.
20. En bok som ble film.
21. En bok hvis handling foregår i Norge.
22. En bok hvis handling foregår et sted jeg kunne likt å besøke.
23. En bok med noens navn i tittelen.
24. En bok med et tall i tittelen.
25. En bok med tittel på kun ett ord.
26. En bok som vil forbedre noe i livet mitt.

Forresten finnes den opprinnelige listen i en utvidet versjon med 52 bøker i det samme innlegget hos Hannah Braime.

Om å tyde bokhyller

bokhyller

Nå er det ikke så fryktelig ofte jeg er på besøk hos andre, men når jeg er det, liker jeg å luske i bokhyllene deres. Både hvilke bøker som er der og hvordan de er organisert, sier noe om eieren.

Denne uken har jeg organisert samlingen min på Bokelskere. Jeg hadde ikke oppdatert den på fire-fem år, så først måtte jeg slette halvparten, før jeg la inn enda flere nye. Riktignok fikk jeg ikke registrert tegneseriene mine, for de står på kvisten, og der er det gørrkaldt.

Noen sparer på alle leste bøker uavhengig av hva de synes om dem, men jeg holder ikke ut å ha bøker jeg ikke liker i samlingen min. De forstyrrer bare. Noen bøker misliker jeg så sterkt at det ikke er nok å plassere dem i Fretex-kassen, men må ut av huset øyeblikkelig. Om det ikke er mulig, havner de i peisen. Mang en norsk samtidsroman har møtt en slik skjebne. Dette er for øvrig grunnen til at jeg har gitt et uforholdsmessig høyt antall terningkast seks, for jeg må altså minst like en bok for å beholde den, men mange er jeg glad i.

Selv om de kommer i tings form, kan jeg ikke hjelpe for å betrakte bøker som venner. Det er vel gjerne slik for de av oss som ikke har så mange av den levende sorten. Likevel er gode bøker betryggende nettopp fordi de ikke må behandles som venner. De har ikke et eget liv; de kan hentes frem når det passer, alltid tilgjengelig, alltid tålmodig. De kan sorteres. Lukes ut. Ingen hyl fra flammene.

Bildet så jeg først på bloggen Aroundbooks.

Trofasthet i lesningen

Sosiale medier opptar mye tid i menneskers liv fordi det tar så kort tid. Det samme med nettavisene, for de gode langlesningsartiklene er i mindretall, og når jeg her hjemme ikke engang har abonnement hos noen av dem, består turene innom mer av overskrifter enn artikler. Det hender det står noe interessant, enten en konkret opplysning eller noe verdt å tenke på, kanskje til og med noe som inspirerer til handling, men de færreste besøk er slik.

For det første er det grenser for hvor mye som hender i verden mellom hvert besøk, og dernest er det grenser for hvor raskt journalistene rekker å skrive noe fornuftig om det, om de da velger å skrive noe fornuftig i det hele tatt. Dette vet jeg, og jeg tenker det under besøkene, likevel klikker jeg meg inn flere ganger om dagen. Rastløst.

Den åpenbare løsningen må være at jeg simpelthen slutter å klikke meg inn. Kanskje lese en delt artikkel. Heller velge tidsskrifter som ikke spiller på lag med rastløsheten, for ikke å snakke om bøker. Muligens et par hederlige unntak blant avisene.

I noen forvirrede uker for et par år siden, forsøkte jeg meg på hurtiglesning. Jeg leser nemlig ikke spesielt raskt. Kanskje gjennomsnittlig, jeg vet ikke, men sakte nok til å registrere at andre kommer gjennom langt flere bøker enn jeg. Det finnes gratisprogrammer laget for å trene opp lesehastigheten. Deriblant et hvor jeg kunne lime inn teksten jeg skulle lese, som jeg så fikk servert i form av ett raskt blinkende ord om gangen. Det var mulig å justere hastigheten, og jeg klarte etterhvert å lese dobbelt så raskt som jeg var vant til, men ikke uten at det gikk ut over forståelsen, så jeg tok heldigvis til fornuft og avfant meg med mitt eget tempo.

På et vis, for jeg sluttet ikke å skumlese. Det meste som leses på nettet, skumleses, og skumlesning har sin plass. Jeg skulle til å skrive at det ikke er nødvendig å finlese oppskrifter eller bruksanvisninger, før jeg tok meg i det, for mang en middagskatastrofe kunne vært avverget om oppskriften ble viet større oppmerksomhet i forkant. Likevel, eksempler på tilfeller der skumlesning har sin plass, finnes nok, men jeg vil ha mindre av den. Da handler det ikke om farten på lesningen som sådan, men hva den sier om det jeg leser. Om teksten ikke er verdt min fulle oppmerksomhet, er den engang verdt en del av den? Eller omvendt, hva sier lesningen om leseren?

Kanskje sammenligningen er vel drøy om jeg skriver at skumlesning er lesningens svar på såkalte uforpliktende forhold. Da må i så fall lectio divina være ekteskapet. Jeg hørte om en munk som i timen avsatt til åndelig lesning skulle lese seg gjennom salmene. Ikke på én dag, selvfølgelig, men over tid. Det var bare det at verset han begynte med hadde så mange lag at han ikke kunne rikke seg, så han leste kun dette verset igjen og igjen. Etter mange år hadde han ikke kommet lenger. På et vis, i rastløshetens tidsalder, stod han stille, men jeg kan ikke tenke meg at han opplevde det slik.

“Further up and further in”

Jeg leser Gilbert Meilaenders bok Neither Beast nor God – The Dignity of the Human Person, hvilket for øvrig er skikkelig god, og festet med ved et par avsnitt som så godt illustrerer hvordan et liv som fra utsiden kan virke lite – for ikke å snakke om stillestående -, kan være alt annet:

“All genuine goods have a kind of open horizon; there never comes a point at which we cannot enter into them yet more deeply. C.S. Lewis captures this beautifully at the end of The Last Battle. When all the faithful Narnians and the children from our world are drawn into Aslan’s world, the refrain becomes: ‘further up and further in.’ It strikes them that Aslan’s world is much larger than it had seemed when they were still outside it, and Lucy puzzles over this with Tumnus the Faun.

‘I see,’ she said at last, thoughtfully. ‘I see now. This garden is like the stable. It is far bigger inside than it was outside.’
‘Of course, Daughter of Eve,’ said the Faun. ‘The further up and the further in you go, the bigger everything gets. The inside is larger than the outside.'” (s. 71-72)

Metablogging: en liten nyorientering

Sjelden vet jeg hva jeg virkelig mener om en sak før jeg har skrevet om det. Disse tekstene forblir som regel private, men innimellom tenker jeg høyt her på bloggen, enten det er fordi jeg innbiller meg at andre også kan ha interesse av resonnementene eller fordi selve offentliggjøringen forplikter meg til å følge opp det jeg skriver om. I år har jeg som nevnt bestemt meg for å dele enda mer av det jeg skriver, og ellers skrive mer for å dele, og det har fått meg til å tenke mer aktivt over hva denne bloggen skal være fremover.

Jeg har hatt hjemmesider, nettbasert dagbøker og blogger siden jeg først begynte å bruke Internett aktivt i midten av tenårene. Temaene har vært varierende, men da jeg opprettet denne bloggen, hadde jeg ikke andre planer for den enn at den skulle være en samling av erkjennelser fått gjennom tenketekstene. Naturlig nok har troen og Gud vært en rød tråd, men etterhvert som min interesse for frivillig enkelthet vokste frem, fikk bloggen en mer avgrenset tematikk, og jeg har delt tankene bak et enklere liv samt oppskrifter og praktiske tips.

Nå er det imidlertid på tide med en nyorientering. Ikke så mye i tematikk, men jeg ønsker å snevre inn og la Erkjennelser være en blogg mer i tråd med hva navnet skulle tilsi: flere tanker, færre tips. Oppskrifter og slikt kan man heller få fra de mange dyktige bloggerne som klarer å leve godt og lage mat mens de samtidig tar fine bilder av det hele. Riktignok er det de praktisk orienterte innleggene som gir meg flest treff, men det er ikke de innleggene jeg liker best å skrive, og noen taktiker har jeg aldri vært. Så vet dere det!