erkjennelser

Tidligere i (v)år fikk jeg tilsendt en ny bok å anmelde fra Aschehoug. Jeg “lovte” en anmeldelse av denne i løpet av mai, men fordi jeg hadde problemer med å la meg fenge da jeg først satte meg ned med boken, ble den stadig skjøvet nedover i lesebunken min. I helgen bestemte jeg meg endelig for å for å få jobben gjort, og det viste seg at boken var helt grei.

Det dreier seg altså om Morgen i Jenin av Susan Abulhawa (oversatt av Ragnhild Eikli), og dette er hva forlaget har å fortelle om boken:

Palestina, 1941. I den lille landsbyen Ein Hod fører en patriark sitt følge med familiemedlemmer og arbeidere gjennom olivenlundene. Mens de går mellom trærne, faller de grønne fruktene til marken og velsigner folket med årets bugnende grøde.

1948. Abulheja-slekten jages fra forfedrenes land i Ein Hod og blir tvangssendt til en flyktningleir i Jenin. Det er Amal, patriarkens sønnedatter, som forteller om lillebroren som blir stjålet i kaoset som oppstår og hvordan han vokser opp hos et israelsk ektepar, mens den andre broren allerede som ung er villig til å ofre livet for palestinernes sak. En dag står brødrene ansikt til ansikt.

Amals historie er både vakker og grusom. Den handler om stjålet barndom, om å være mor under umenneskelige forhold, om knuste drømmer og om tap – men mest av alt om forsoning og kjærlighet.

Noen ganger kan en bok forandre folks måte å tenke på. “Morgen i Jenin” er en slik bok. 

Jeg kan ikke akkurat påstå at boken endret min måte å tenke på, men det er kanskje fordi jeg allerede har lett for å ta til meg og reflektere over de nyhetsssakene som dukker opp i mediene. Å se Israel-Palestina-konflikten fra flere sider og erkjenne at mennesker lider på begge sider er derfor ikke noe nytt for meg.

Handlingsmessig representerer vel de færreste av bøkene jeg leser noe nytt, men så leser jeg først og fremst for å la meg røre av språket og teksten heller enn historien – selv om jeg selvfølgelig ønsker meg en god kombinasjon. Abulhawas språk er imidlertid likefremt og litt kjedelig. Hun skriver med medfølelse, det skal hun ha, men hun fører likevel en journalists språk, og jeg venter meg mer fra en skjønnlitterær forfatter. Hun skriver en form for litteratur jeg ærlig nok må innrømme at jeg ikke har så stor interesse av å lese, men jeg kan godt tenke meg at mange andre har det: Alle som ønsker nyhetssakene satt i et mer mellommenneskelig perspektiv kan nyte godt av boken, og den vil sikkert også gjøre seg godt som ferielektyre for dem som ikke degenererer helt i sommervarmen.

Fordi jeg fikk et ukorrigert leseeksemplar, kan jeg ikke kommentere selve oversettelsen.

Jeg gir boken karakteren C.