Det er ikke så veldig lenge siden jeg “oppdaget” Star Trek (og da særligThe Next Generation), men jeg ble fort en tilhenger. Nå er det selvfølgelig fryktelig fornøyelig med romskip, fremmede arter, stilige frisyrer, klingon og alt det som hører med, men det som virkelig fenger meg er de gjennomgående moralske temaene for serien.
God science fiction klarer å sette vårt eget liv i perspektiv ved å sette problemstillinger som angår oss, i en ny kontekst. Om det ikke alltid er et menneske som spiller hovedrollen, er likevel mellommenneskelige problemer og fenomener et gjennomgående tema, men mest av alt kampen mellom godt og ondt, rett og galt. Vi møter vesener som tør å ta et standpunkt og kjempe for det - de er ikke redde for å bli tatt for å være moralister eller prektige, men tillater seg å ha prinsipper og integritet, og akkurat dét klarer ikke jeg å motstå.
Min favoritt blant besetningen må være androiden Data som alltid streber etter å bli mer enn han er. Ut fra rasjonelle målestokker er han på mange måter overlegen mennesket, men likevel er det et menneske han mest ønsker å være. Slik Spock (en annen favoritt) gjorde i den originale serien, representerer Data en annerledeshet i besetningen, og hans mange spørsmål om menneskelige reaksjoner, normer og adferd bidrar til at de rundt ham (og seerne) ser disse fenomenene i et nytt perspektiv. Alle de små tingene vi tar for gitt, kan virke svært så fremmede for andre – noe de fleste av oss kanskje har opplevd på feriereiser i andre land.
Når bestemoren min har skåret ferdig brød til frokost, børster hun smulene fra skjærebrettet over i en liten skål som alltid står på kjøkkenbenken. Når skålen er full av tørre smuler, blir de fuglemat. Jeg synes det ligger noe nydelig hverdagsvakkert i ikke engang å kaste smuler, og med dem glede noen andre. Smuler.
Jeg har mel på nesen; jeg har bakt bagels, kokossjokoladekjeks og en salt paibunn som senere skal fylles. Om litt skal jeg vaske gulvet mens jeg aper etter en veldig munter (er det lov til å si irriterende?) jente som sitter inne i stereoanlegget og vil lære meg tysk.
Nå satte jeg meg riktignok ikke ned for å skrive akkurat dét, men jeg ville tipse om den korte serien The Monastery som ligger ute på YouTube i atten deler. Det er en veldig snill virkelighetsserie som handler om en gruppe menn som skal leve i et kloster i tre måneder - under veiledning av munkene som bor der. Jeg er nesten i ferd med å etablere en slags tradisjon, for dette blir den tredje sommeren jeg ser serien. Her er første del:
I begynnelsen av uken fikk jeg den siste eksamenskarakteren jeg har ventet på, og endelig kunne jeg slappe av med vissheten om et vel gjennomført vårsemester. Jeg har alltid vært en bekymrer, og må gjerne lese gjennom eksamensbesvarelsen flere ganger i venteperioden, bare for å bekrefte at jeg ikke har gjort noen store blundere. Selv om dette noen ganger er betryggende, blir jeg også påminnet om småfeil og utelatte detaljer som kunne løftet oppgaven - og som jeg derfor blir gående å ergre meg over: “Hvorfor nevnte jeg ikke gurdwaraen da jeg beskrev sikhenes ritualer?” Men med bekymringene ute av veien, er det nå lettere å fordype meg i de av vårsemesterets religioner som fenget meg mest, nemlig den nevnte sikhismen samt hinduisme. Jeg gleder meg til å lese mer om disse to, og da uten å måtte tenke på alt jeg kunne nevnt på eksamen, for det gikk fint.
De siste to dagene har jeg vært nesten-alene hjemme – alene med halene. Jeg liker godt å være alene på dagtid, men det kjennes uvant å være det på kvelden, særlig når natten nærmer seg. Jeg er blitt vant til å sovne til lyden av Tommys pust, og blir lett urolig når den ikke er der. (Han sovner som regel før meg.) For å kompensere har jeg derfor sovnet til Brandenburg-konsertene, og det har egentlig vært ganske fint i seg selv.
