Håp i reprise

Noen filmer må jeg se gjentatte ganger, kanskje hver dag i ukesvis, før jeg får dem ut av systemet og igjen kan samle tankene til fulle om andre saker. Merkelig nok dreier det seg om den typen filmer folk sier man bare ser én gang fordi opplevelsen er så ubehagelig, såkalte «feel-bad»-filmer, som Expired, Of Mice and Men, The Road, House of Sand and Fog og nå Tyrannosaur. Den er vond, trist og fæl, og jeg må stadig gjemme ansiktet mitt, men når jeg ser filmen, er jeg likevel uendelig takknemlig for at noen, Paddy Considine, har skrevet den. Historien er sant nok ubehagelig, men den er også fylt av håp og medfølelse. Og én ting er at han har skapt filmen, slik at jeg får se den, men det som først og fremst gjør meg glad, er at verden ikke er så vond, trist og fæl at det ikke finnes mennesker som ser muligheter for forsoning. 

Ellers kan jeg bare innrømme at jeg aldri har vært så god på å skille fiksjon fra virkelighet. På et rasjonelt nivå er det uproblematisk, men rent følelsesmessig er det verre: Jeg gråter for filmer slik jeg også gråter for virkelige menneskers historier. På den annen side er film og litteratur gjerne virkelige menneskers historier, for med unntak av flyvende drager og denslags, er det lite som skildres som nettopp ikke er blitt erfart av noen. Omstendigheter og detaljer kan variere, men lidelsen – eller gleden – er ikke original. Og derfor, når jeg ser de fiktive menneskene erfare hva det nå enn er som får meg til å gråte med dem, tenker jeg på alle jeg ikke vet hvem er, men som erfarer det samme. Og det er det gode filmer om fiktive mennesker gjør, de bringer en nærmere de virkelige.

Den første dagen

Jeg har vært glad i ham lenge, tenkte jeg på togturen inn til byen, med livsledsageren i setet ved siden av meg.

Det er et par år siden jeg først la merke til hvor annerledes han ser ut i dag enn den dagen for drøye syv år siden på Oslo S, dagen vi traff hverandre. Den dagen vi var fysisk til stede på samme sted, vel å merke, for vi hadde allerede snakket sammen over noen uker, og jeg hadde alt blitt glad i ham.

Jeg husker ham som lavere enn i dag, litt smalere over skuldrene og uten skjegg. Jeg lurer på om jeg har forandret meg like mye – det er så vanskelig å se slikt på seg selv. Bredere over hoftene er jeg i hvert fall blitt, og med flere av de små snirklete rynkene rundt øynene.

Jeg lurer på hvor mange slike øyeblikk farmor og farfar har hatt, for de har virkelig vært glad i hverandre lenge. Jeg lurer på hvor mange ganger de stopper opp og tenker at den andre har forandret seg enda litt til. Eller kanskje er det annerledes når man er eldre, at man heller fester seg ved det som ikke har forandret seg? Det som også var der den første dagen.

Gledens søndag

Tredje søndag i advent er en annerledes søndag; det er nemlig gledens søndag. Mens advent tradisjonelt er en tid for forberedelse og bot, er den tredje søndagen dagen vi kan hvile i gleden over at ventetiden snart er over. Symbolikken er særlig tydelig i katolske adventsstaker, hvor det tredje lyset er rosa i stedet for lilla som de øvrige tre.

Nå virker muligens en slik dag litt merkelig i dagens Norge, hvor advent ofte bærer preg av en smugstart på julefeiringen og slettes ikke fremstår som noen ventetid. Hvorfor det er blitt slik, er det nok flere svar på, og ett av disse tror jeg er det grunnleggende ubehaget knyttet til venting, et ubehag som bare blir større i en kultur som forteller oss at den som venter, selv på noe godt, er ineffektiv.

I slike tider er min glede på den tredje søndag i advent ikke så mye knyttet til ventetidens slutt, men til privilegiet i å få vente. Vente på det høyeste gode.

Ting å oppleve før man dør

Lenge hadde jeg en følelse av at jeg ikke kom til å leve et spesielt langt liv. Nå for tiden er jeg ikke så sikker hverken fra eller til, men i perioden jeg tenkte slik, ble jeg av og til stresset av alt jeg så måtte klemme inn i det korte livet jeg tenkte jeg ville få. For over alt kommuniseres det en nødvendighet av å samle seg et visst antall opplevelser før man dør – alle skal visstnok ha en bucket list

Gjengangere er ting som å stifte familie, utgi en bok, ta dykkerkurs, se alle filmene fra boken 1001 filmer du må se før du dør eller besøke alle verdens kontinenter. En salig blanding, med andre ord. Og med unntak av reisingen (antagelig regner man med å dø av naturlige årsaker før konsekvensene av all denne reisingen rammer menneskeheten for alvor), er målene gjerne ikke så ille i seg selv. Problemet er helst at alle opplevelsene banaliseres fullstendig når de reduseres til bare nok et punkt i en lang sjekkliste.

Som en motvekt skriver Ann Voskamp at man, i stedet for å ha en liste over de opplevelsene en håper å få, bør ha en liste over alt en kan takke Gud for allerede å ha opplevd. Temaet takknemlighet er ikke nytt her på bloggen, men den siste tiden har jeg hatt noen tvil rundt min egen praksis på dette området. Utgangspunktet var en ettermiddag hvor jeg satt og skrev. Jeg førte ned mye den dagen, men da jeg var ferdig og leste gjennom listen, kjente jeg meg uvel og kastet den i papirkurven. Jeg spurte meg så om hva som egentlig skiller mine lister fra bøttelistene og lignende nedføringer over fine ting og hendelser.  

Svaret dukket opp først noen dager senere: Forskjellen er Gud. Takknemlighetslistene handler om Gud, Gud som skaper, Gud som giver, Gud som opprettholder, Gud som livets mening. Hver takk peker på ham og derved også ut over meg selv og mitt eget liv, mens punktene i de øvrige listene simpelthen ikke er mer enn det de er, notater om forgjengelige ting og flyktige hendelser. Ingen varighet, ingen mening, ingen transcendens.

Gleden ved å kunne vente

Jeg sitter og venter og gleder meg over at jeg kan vente. Den siste måneden har jeg gått rundt med et tungt bryst og følelsen av at jeg henger etter med det aller meste, men nå har det endelig begynt å løsne. Så jeg sitter altså ved skrivebordet mitt og venter på at samboeren min skal komme hjem fra jobb. Jeg har ting jeg kunne gjort, men ingenting som må gjøres, og om jeg vil, kan jeg sitte stille hele kvelden uten å gjøre noe annet enn å være stille. Spesielt godt er det å være stille når jeg kan lytte til trekkfuglene som er begynt å vende tilbake fra sydenferien. Men antagelig kommer jeg ikke til bare å sitte stille, for jeg har veldig lyst på müslibarer til kvelds, og dessuten har jeg begynt å sy på en ny posepølse til kjøkkenet. Det viktigste er å vite at om jeg vil, eller om jeg trenger det, kan jeg velge å være stille. I dag er jeg derfor takknemlig for at jeg bare kan sitte og vente.

(Bilde: CC  Derek Bridges)