28.08.2010
Fordi jeg skriver en del om takknemlighet her på bloggen, ville jeg tipse om filosof Lars Fr. H. Svendsens kronikk “Dyden takknemlighet forvitrer” fra fredagens Aftenpost. Her er et utdrag:
Vi tenker i dag at vi har rett til lykke, og ikke bare retten til å søke den slik vi selv måtte finne det tjenlig. Denne lykken er gjerne en så idealisert størrelse at den alltid vil være utenfor rekkevidde. Som filosofen Pascal Bruckner har formulert det, lever vi antagelig i det første samfunnet der mennesker føler seg ulykkelige fordi de ikke føler seg fullstendig lykkelige. Snarere enn å være takknemlig for alt som er gitt oss, retter vi oppmerksomheten mot alt det vi tror skiller oss fra en fullkommen lykke. Og vi tenker lett at enhver byrde eller motgang er en urett. Som det heter i Aldous Huxleys Vidunderlige nye verden: «Det er virkelig ikke påkrevd for et sivilisert menneske å tåle noe som er ubehagelig.»
Erkjennelser | 
4 kommentarer »
22.07.2010
Vi har klamme dager her i Bergen, slike dager hvor man blir våt i klærne uavhengig av om man blir truffet av regnet eller ikke. Jeg er ikke så glad i å bli klam, men jeg liker regnværet. Jeg liker lyden av sildrende vann nedover husveggene og den rene luften. Jeg liker også å komme hjem med våte klær for så å kunne skifte til noe lunt og mykt.
Jeg fikk en forsmak på vestlandsværet det lille året jeg bodde i Molde, men det forberedte meg likevel ikke helt på det som skulle møte meg i Bergen. Det tok godt og vel et år før jeg følte meg komfortabel med bergensværet - og nå ville jeg ikke vært det foruten. Det er faktisk blitt slik at jeg får tørrkløe når jeg er på besøk i Oslo.
Denne «omvendelsen» har fått meg til å lure på om det måtte det bli slik: Er jeg blitt glad i regnvær fordi jeg hadde valget mellom å omfavne det eller være miserabel store deler av året? Eller kanskje hadde jeg allerede en latent forkjærlighet for regn?
Vi har vel alle hørt at det ikke er «hvordan vi har det, men hvordan vi tar det» som avgjør hvorvidt vi er lykkelige eller ikke. Med en slik tankegang blir lykken et spørsmål om valg, og regnvær er derfor blitt meg kjært fordi det måtte være slik. Likevel er det flere elementer i livet mitt jeg ikke helt har klart å omfavne – så hva er det som egentlig bestemmer «hvordan vi tar det»?
Jeg antar at det bunner i vår egen evne og vilje til å gå bakenfor vårt eget ego og erkjenne at det eneste vi har kontroll over, er måten vi forholder oss til tilværelsen. Det høres rimelig enkelt ut, sånn egentlig. Men er jeg for eksempel virkelig nødt til å omfavne all den lyden mine naboer klarer å produsere? Er det i det hele tatt mulig? Jeg har mine tvil, og holder en knapp på den latente forkjærligheten for regn som årsaksforklaring til «omvendelsen».
Ønsker alle en fortsatt våt sommer!
(Bilde: 1, 2, 3, 4, 5, 6)
Erkjennelser | 4 kommentarer »
09.06.2010
Min sommerferie begynte på mandag formiddag, som ble innledet med en liten høneblund og nok en storrengjøring. Jeg er en smule forskrekket over at jeg er blitt så ivrig på disse rengjøringsrundene. Kan jeg virkelig like å vaske? Det hele er utenkelig, og derfor har jeg besluttet å se på situasjonen med et mer eksistensielt blikk, og det gjør man altså slik:
Livet handler på sett og vis om å ta oppvasken. Livet begynner med skapelsen, men skaperverket må opprettholdes. Vi kan også skape – forhold, familie, tekst, tanker – men alt må til syvende og sist vedlikeholdes for ikke å forsvinne. Dyrker man frem en plante, må en huske på å vanne vedkommende regelmessig, det sier seg selv!
Vi mennesker krever enda mer, for vi er i det hele tatt noen skikkelige vedlikeholdsprosjekter, og det tar tid. Så mye tid at det kanskje er rimelig å si at variasjoner av vedlikehold opptar det meste av livet vårt, og derav slutter jeg at livet ikke bare er avhengig av vedlikehold, det er vedlikehold. Livet er altså å ta oppvasken – for en selv og/eller andre man vedlikeholder sammen med. Eller noe sånt.
Nå trekker jeg meg tilbake for å sørge over en mislykket eplekake.
Erkjennelser | 12 kommentarer »
12.03.2010
Jeg hørte for litt siden på Ed Bacons julepreken (anbefales!) om tilgivelse. Han sier at vi må tilgi og elske dem som har gjort oss vondt, men vi trenger ikke like dem. Jeg stusset litt over dette, men samtidig passer dette svært godt med mitt eget forhold til andre mennesker, som jeg har tenkt mye på:
Mitt forhold til andre mennesker har alltid vært rimelig ambivalent. Jeg liker å lære om mine medmennesker, observere dem, lytte til historier fra livet deres, og jeg blir fort glad i dem. Men det er de færreste jeg faktisk ønsker å tilbringe tid sammen med – om det gir noen mening.
Det er likevel ett menneske jeg kan være sammen med hele dagen, hver dag uten å oppleve en intens trang til ro og isolasjon, og det er samboeren min. Hans tilstedeværelse gir meg større ro enn jeg får på egenhånd, og det er sjelden kost for min del. Nå er det ikke slik at jeg ikke kan glede meg over å treffe mennesker jeg er glad i, trives på en arbeidsplass eller like å gå på spennende møter, for det kan jeg, men behovet for å være alene melder seg alltid. Jeg føler meg ikke skapt for å prate, for støy, for det rollespillet som preger sosial omgang. Jeg liker hverken fester, gruppeseminarer, festivaler eller telefonsamtaler. Det ligger ikke for meg, og det føles kvelende.
«Det blir bedre om du øver deg», sier mange, men hvorfor skal jeg det? Det forventes at jeg skal sykeliggjøre meg selv ved å gjøre mine preferanser til et problem jeg kan jobbe meg ut av. Man antar at jeg vil få det bedre om jeg retter meg etter dagens ideal om de store – men nære! – omgangskretsene. Men jeg trives best og bidrar mest, når jeg får leve i takt med min natur – slik vi nok alle gjør. Jeg trives best alene, eller sammen med min ene, men er fortsatt glad i mange.
Erkjennelser | 12 kommentarer »
07.11.2009
I de årene jeg har kjent kjæresten min, har han aldri gitt uttrykk for å mislike noen. Han har vært irritert, misfornøyd og kanskje litt sint, men å mislike de som skulle vekke slike følelser gjør han ikke. Når sant skal sies er det ikke så ofte han blir sint heller. Jeg derimot opplever med jevne mellomrom at jeg misliker noen, og det er fortsatt sjelden jeg får suksess i å endre min oppfatning av dem ved å bevisst prøve å finne positive sider ved nettopp disse.
Kanskje jeg tar meg i det oftere enn før. I går skrev jeg et innlegg om hvor en dårlig dag jeg hadde hatt etter et gruppeseminar hvor jeg ikke følte meg rettferdig behandlet. Jeg skal spare dere for detaljene, dere som heldigvis rakk å ikke lese dette innlegget! Likevel, det er fortsatt én person fra seminaret jeg ikke helt klarte å legge fra meg, en person jeg brukte tiden før jeg sovnet til å diskutere med inne i hodet mitt. Jeg kom stadig på nye argumenter jeg skulle ønske jeg hadde tenkt på å fremme under seminaret.
Diskusjonen pågår inne i hodet mitt også nå mens jeg skriver, men min misnøye med den blir gradvis større enn de negative følelsene jeg har overfor denne personen. Det er slitsomt å mislike noen. Det tærer på så mye at når jeg sitter i det virker det så altfor fornuftig når enkelte sier at det å mislike andre mennesker egentlig bunner i at en egentlig ikke liker seg selv. For hvordan ellers kan jeg utsette meg for disse nytteløse diskusjonene i hodet mitt som aldri fører til noe annet enn økt frustrasjon? Gruppeseminaret er over nå, og det er så mye annet fint å tenke på i stedet for.
Erkjennelser | 4 kommentarer »
