Nyttårsforsett: trofasthet

Tyveseksten ble et venteår. Jeg har ventet på NAV, ventet på en praksisplass, ventet på kroppen min som ikke helt henger med, ventet på at vår engstelige Sonja skal stole på oss nok til ikke å bite, og rett før påske satt jeg en lang ettermiddag og kveld på sykehjemmet sammen med Mamma, Bestemor, onkel og tante og ventet på at Bestefar skulle puste ut. Dèt var en av to begivenheter som stikker seg ut fra året som er gått, den andre er den lykkelige oppdagelsen av småskogmus i hagen.

Inntil helt på tampen av året gikk jeg rundt og trodde jeg ventet tålmodig, før jeg leste artikkelen om dovenskap i magasinet Streks serie om dødssyndene, og jeg gjenkjente meg selv i beskrivelsen av acedia, også kalt middagsdemonen, en misnøye som viser seg i stadig søken etter distraksjoner. Eller søvn – alt som får tiden til å gå med så lite aktiv deltagelse i form av innlevelse som mulig. En form for eksistensiell kjedsomhet med andre ord.

Det var en overraskende oppdagelse, for jeg har nemlig innbilt meg at jeg svært sjelden kjeder meg. Jeg kjenner et par som antagelig kan fortelle meg at dette vil bedres når jeg til slutt får en praksisplass, men jeg kan ikke huske jeg hadde det annerledes da jeg fortsatt var i jobb. Det er ikke et spørsmål om mengde aktiviteter, tvert om kan slikt bli bare nok en distraksjon, som mat for demonen. I Praktikos, munken Evagrius’ veiledning til det asketiske liv, hvor tilstanden først ble beskrevet, er botemiddelet trofasthet:

Forbli i cellen, og cellen skal lære deg alt

Uten å ha klart for meg hva akkurat det innebærer for en dame nokså langt fra ørkenens eremittceller, får det være nyttårsforsettet for tyvesytten. Forbli i cellen.

Godt nytt år!

Brutt brød og skjenket vin

Bibelen og kirkehistorien er full av mennesker som fester all sin lit til Gud. Mennesker som fryktløst ber «skje din vilje», sikre på at Gud er med dem i alt. Jeg har ønsket å være som dem og har behandlet min angst for både stort og smått som tegn på min manglende tillit til Gud.

I ‘My Utmost for His Highest’, i andakten for siste septemberdag, skriver Oswald Chambers om kall og det å bli omdannet til brutt brød og skjenket vin for sin neste. Han kaller det dèt. Han skriver:

«God can never make us wine if we object to the fingers He uses to crush us with. […] If we ever are going to be made into wine, we have to be crushed, you cannot drink grapes.»

Jeg tenkte ikke videre på teksten før leggetid den kvelden, hvor jeg som vanlig ba Gud hjelpe meg å stole på ham, og jeg ba om tilgivelse for at jeg stadig viser min tvil gjennom frykt. Før det hele ble snudd på hodet – for hva om angsten er fingrene jeg eltes med? Hva om angsten nettopp er det som nødvendiggjør min klamring til ham? Det som syner min avhengighet til ham. Riktignok er alle mennesker avhengige, men det er så lett å glemme. Kanskje angsten er min påminner om å be om Guds nærvær – snarere enn angstens fravær. Kanskje jeg kan bli brutt brød gjennom angsten, ikke på tross av den.

Hverdagslig hellighet

Det er så lite jeg forstår av samfunnet, hva som driver folk, hva som underholder dem, hvorfor alle visstnok snakker om Skam. Sist jeg besøkte familien på Østlandet, snakket mormoren min om at det ikke lenger er noe særlig å se på på fjernsynet. Det er alltids nyheter og britiske serier, men underholdningsprogrammene forstår hun ikke. Ikke jeg heller. Hva er norsk humor nå til dags annet enn banning og hyling?

Jeg så en serie på Netflix forleden. Amerikansk krim, det spiller ingen rolle hvilken. Allerede ved første episode visste jeg at jeg ikke likte den, men jeg endte likevel opp med å se hele første sesong over de neste to-tre dagene. Historien var for så vidt spennende, og jeg fortsatte å se på fordi jeg ønsket løsningen på det hele, men da det var over hadde jeg følelsen av å ha drukket brakkvann.

Stadig oftere lengter jeg etter det vakre. Da mener jeg ikke pene ting, pene mennesker, pene overflater, men grenseoverstigende skjønnhet. Historier om nåde. Historier som viser oss hvem Gud er, enten det i utgangspunktet var tenkt slik eller ikke. Hverdagslig hellighet.

Over flere år har jeg strebet etter å eie mindre. Jeg har mange bøker og filmer, og jeg har sjelden klart å luke ut mer enn et par titler om gangen under rundene mine, men i går fjernet jeg i underkant av hundre bøker og filmer. De er alle egentlig godt håndtverk, for det virkelig dårlige har jeg plukket ut for lengst, men de er ikke historier som hjelper på lengselen. Det gode i dem har jeg tatt med meg; jeg trenger ikke oppleve dem igjen. Vanligvis liker jeg repriser. Liker jeg en film, kan jeg se den igjen med det samme. Riktignok har jeg ennå ikke slått den ti år gamle rekorden for å se samme film seks ganger etter hverandre. Da var jeg mettet for den gang. Fortsatt er det en del bøker i hyllene jeg ikke har lest, og derfor har jeg innført bokkjøpestopp for i år, i håp om å få lest dem. Dessuten vil jeg lese bøkene jeg alt har lest om igjen.

Jeg har tenkt mye på Josef av Cupertino i det siste, helgenen med store lærevansker som ble presteviet mot alle odds fordi biskopen som skulle eksaminere ham valgte å prøve Josef i det ene bibelverset han kunne noe om. Og det kunne han mye om, han kunne snakke om det i timesvis. I vår kultur verdsettes fleksibilitet og bred almenkunnskap – eller snarere: evnen til å slå opp nødvendig informasjon og siden presentere det på en fengslende måte. Jeg har fundert på om jeg kanskje ikke skulle strebe etter å lese så mange nye bøker, men heller forstå dem jeg allerede har lest enda bedre. Det blir nok med tanken, sett bort fra det at jeg ikke lenger kjenner samme nivå av engstelse over alt jeg ikke vet og husker, alle klassikerne jeg aldri kommer til å rekke over, eller det at jeg ved et eller annet punkt alltid faller av i fagteologiske diskusjoner. Slik er det bare. Hver har sitt kall, og det er ikke mitt.

Nå skal jeg gjenlese Ole Brumm.

Langtenkt. Langsom. Langmodig.

Har du sett filmer som plutselig går over i sakte film og hver bevegelse hales ut så hver detalj synes? Det er min dimensjon, det er slik hjernen min fungerer. De fleste andre jeg møter, lever i en annen dimensjon, der alt foregår mye raskere. Der detaljer gjemmes i de hurtige bevegelsene, hendelser uten mellomrom, uten tid til å summe seg før neste steg, før neste øyeblikk inntreffer. Der man må være snartenkt for å henge med.

Det er ikke jeg. I hvert fall ikke til vanlig. Jeg er langsom. Langmodig. For det meste. Jeg liker det ordet, langmodig. Skjønt merker jeg ikke at jeg er det når det bare er meg til stede. Det er når dimensjonene krysser hverandre, og jeg står overfor et annet menneske at jeg merker forskjellen, hvor mye raskere de beveger seg, hvor mye mer de får til på en dag, på et liv. Det suger i magen. Tenker at noe haster, men vet ikke hva. Har jeg glemt noe?

Selvfølgelig har jeg det. Jeg har glemt historien om Marta og Maria, glemt at mennesker er skapt for å utfylle hverandre i vår forskjellighet, glemt at Gud ikke skynder seg – så hvorfor skulle jeg det?

Frykten for det hinsidige?

Hun ringer meg for å fortelle om en felles slektning som døde for noen dager tilbake etter lang tids sykdom. Hun forteller om timene i forkant, om de nærmeste etterlatte og om dødsangsten. Månedsvis med angst. Jeg ville ønsket det annerledes for ham. Hun forklarer at ingen vet hva som venter, for ingen har tross alt rapportert fra det hinsidige. Jeg tenker på Jesus, men holder tanken for meg selv og lar henne fortelle videre.

Hun har så vidt vært innom dette før, frykten for hva som venter. Den gang fortalte hun det med en forventning om at jeg ville forstå fordi jeg vel også kjente på det samme, som om det er almenmenneskelig. Muligens er det det. Nå ser jeg gjerne at det drøyer litt også for meg, men livet fremstår likevel som tusen ganger mer fryktinngytende enn det hinsidige. Det er imidlertid lenge siden jeg ønsket å dø og gikk og ventet på en benådning av et slag, den type håp bare depresjoner kan avle. Derimot har ikke en økt verdsettelse av livet – med erkjennelsen av at det ikke bare har egenverdi, men at det kjennes godt å ta del i det -, øket angsten for å miste det. Ikke mitt eget liv, det er verre med de andres. Jeg sa ikke alt dette, bare at jeg ikke delte frykten for å dø, og hun forstod meg nok like lite som jeg forstod henne. Hun sa jeg ennå er for ung; det kommer med alderen, når det nærmer seg. Jeg lot være å påpeke at man ikke kan ta for gitt at en får leve lenge, og det ligger ingen urettferdighet i å dø ung.

Dog kunne jeg fortalt om mine opplevelser med angst. Sagt det som en forsikring om at jeg ikke er helt uten forståelse, kanskje en trøst, men det kunne i så fall ikke deles som annet enn en syndserkjennelse, for hva er vel frykt annet enn blasfemi i praksis? Eller en demonstrert manglende tillit til at Gud er en som holder sine løfter? Det er sant, men jeg vet ikke om det ville hjulpet, om det ville gjort annet enn å vekke anstøt, om jeg kunne sagt det på en måte som ikke ble oppfattet som en bebreidelse – et «hvorfor kan du ikke bare tro som jeg?» Derfor sier jeg ikke så mye. Kanskje er det best slik, eller kanskje er jeg gjerrig som ikke deler skatten.