Smått på nyåret

I går, tyvendedag, pakket jeg sammen julen. Det var fristende å vente helt til kyndelsmessen i februar, men det er grenser for hvor praktisk det er å ha treet stående fremme så lenge. Dessuten brygger vi årets første øl denne helgen, og det tar plass. Jeg er ikke spesielt glad i øl, men jeg liker prosessen, og ellers er det kjekt å gjøre noe sammen. Livsledsageren og jeg tilbringer riktignok tid sammen hver dag. Vi spiser middag, hører på podcaster eller ser fjernsyn sammen, av og til drar vi på kino eller en kjøretur, men det er ikke så ofte vi arbeider sammen. I tillegg er det stadig tilfredsstillende å lage selv noe man ellers bare kjøper. Apropos dèt skulle jeg snart fått ut fingeren og fortsatt øvingen på å strikke. På denne tiden i fjor kom jeg så langt som å strikke noen helt enkle tøfler, men så ble jeg distrahert av frimerkesamlingen min med gnagermotiver, som i sin tur ble nedprioritert for lesning om hamsterernæring. Og så videre. Slik går det. Nå trengs jeg på kjøkkenet.

Utilsiktet lærdom fra værmeldingen

I stedet for å dra rett hjem etter jobb, har jeg begynt å spasere bort til livsledsageren, som jobber på den andre siden av byen. Til tross for at turen over tar litt tid, er det som regel for tidlig for ham å dra hjem da, og jeg venter derfor på ham i bilen – for han kjører til og fra jobb. Han parkerer alltid helt nær bryggekanten, så nærme at jeg må gå inn på førersiden og krabbe inn til passasjersetet. Vel inne åpner jeg døren over bryggekanten og hører på bølgeskvulpet – og duren fra cruiseskipene – mens jeg leser. Det er et fint sted å lese, et fint sted å være, mens jeg venter på at hjernen skal stille seg om fra jobb- til hjemmemodus.

Etterhvert er han også klar for å dra, og vi kjører hjem mens vi hører på radio. Det hender vi sier noe, men ikke mye. Besteforeldrene mine – de på farssiden, som fortsatt er forelsket i hverandre – snakker sammen gjennom hele dagen. Det gjør ikke vi, ikke så mye i hvert fall, og hver gang jeg tenker på det, håper jeg at det nettopp ikke er småskravling som er nøkkelen til livslang kjærlighet. Vi hører på radioen og veksler blikk når noen på radioen sier noe merkelig, noe som skjer ganske ofte. Programlederne er alltid fryktelig opptatt av været og virker å ta regnvær personlig – de har åpenbart ikke hage med tørste planter -, og jeg merker jeg meg at det er et gode at man ikke alltid får det en ønsker seg. Gid jeg husker det neste gang jeg ikke får et ønske oppfylt.

Daglige mil

gåFra alle kanter får man høre at trening er en nødvendig del av en sunn livsstil, men det kan også ses på som symptombehandlende kompensering for en livsstil som er i utakt med kroppens fysiologi. Trening blir på sett og vis en innrømmelse av denne utakten, en utakt de fleste av oss for øvrig deler. For det er ikke trening som er sunt, men bevegelse, og da bevegelse som en integrert del av de daglige gjøremål, hvor det beste eksempelet er gange som transport.

Biomekaniker Katy Bowman mener man bør gå minst en halv mil hver dag for å holde kroppens vev sunne. Det er et godt stykke lenger enn det man når over på de tredve minuttene med aktivitet en ellers blir rådet til som et minimum, og selv om jeg liker å gå, er jeg ikke i nærheten av slike daglige mengder. Nå er imidlertid ikke all mangel på bevegelse en og samme sak, da det jevnt over er bedre å stå enn å sitte. De siste dagene har jeg derfor gjerne stått med dataen på kjøkkenbenken heller enn å sitte med den i sofaen. Det er kanskje en begynnelse.

(Bilde: CC Mikael Wiman)

Jobbintervjusvar om fremtidsplaner

vegg

Et standardspørsmål på jobbintervjuer er det om hvor en ser seg selv om fem år. Jeg har gjerne svart at jeg ikke har et godt jobbintervjusvar på spørsmålet (helst skal man jo ha en plan klar), fordi jeg opplever at ting stort sett ikke hender slik jeg hadde tenkt. Noen ganger er det bedre, noen ganger verre og andre ganger bare annerledes. Jeg legger derfor få planer på lang sikt og veier opp ved å ha det jeg tror er over gjennomsnittlig orden på nåtidige begivenheter og sysler.

Men noen ganger glemmer jeg meg. Jeg hadde for eksempel trodd jeg skulle være i min nåtidige jobb lenger, men rett før palmehelgen fikk jeg beskjed om at stillingen min kuttes med femti prosent – for øvrig av grunner som ikke har med meg å gjøre -, og nå er jeg arbeidssøker.

Det pussige er at fremtiden ikke er noe mer usikker i dag enn om jeg hadde hatt en heltidsjobb også etter 1. mai. Ikke egentlig, for uforutsette uforutsette hendelser ville fortsatt vært en mulighet. Likevel føles det slik; fremtiden føles mer usikker. Dog også mer åpen, og det er både skummelt og godt på samme tid.

(Bilde: CC Tudor)

Helgesysler

Ironisk nok tittet spirene mine først frem mens jeg var på påskebesøk hos moren min, og jeg ikke kunne beglo dem. Dog har jeg visst druknet lavendelfrøene, og chilifrøene er uvillige av grunner jeg ikke kjenner til. Men fremover går det altså. Inne i hvert fall, for etter helgens snøfall er jeg usikker på når det blir varmt nok til å plante dem ut.

Snøen gjorde for øvrig at vi tilbragte absolutt hele helgen innendørs, noe som ikke hender altfor ofte nå om dagen, og det var godt. Jeg ryddet, bakte flettebrød og herdet jerngrytene våre på nytt. Det var samboeren min – den gang vi ennå bare var kjærester og besøkte hverandre annenhver helg – som først fikk meg til å bruke jernpanner fremfor de med slippbelegg. Matlagning i jerngryter og jernpanner krever riktignok litt mer innsats, men de varer lenger, og maten blir virkelig mye bedre. Nå kan man riktignok innvende at det nok er det ekstra fettet man må bruke til stekning i jern som gir den gode smaken, men stekning i velholdte jernpanner krever faktisk ikke så mye mer fett enn i de med slippbelegg. Men så er det dette med å sørge for at de er velholdte, og det var altså det jeg gjorde i helgen, etter instruksjoner fra bloggen Thank Your Body.

God mandag!