03.08.2010
Alle kjenner vel Disney-versjonen av Historien om Ferdinand, om oksen som heller ville sitte og lukte på blomster enn å slåss, men ikke like mange har faktisk lest boken. Jeg var så heldig å få være med i Cappelen Damms bokbloggturné, og fikk boken tilsendt mot å skrive en omtale av den. Turneen startet i går hos Silje, og i morgen er det Ginas tur.
Historien om Ferdinand er skrevet av Munro Leaf, og ble første gang utgitt i 1936 – bare noen måneder før den spanske borgerkrigen. Fordi boken ble sett på som et forsvar for pasifisme, ble den forbudt i en rekke land. Til gjengjeld er det nok nettopp dette budskapet som har gjort historien så populær, da det er vanskelig ikke å like en okse som heller vil sitte og nyte livet enn å slåss – enten det er mot brødrene eller en matador. Små stikk til den usiviliserte tradisjonen med tyrefektning finner vi også, hvor den selvgode matadoren som “trodde han var veldig kjekk” ydmykes foran tilskuerne da Ferdinand ikke lar seg provosere. Likevel får historien en bitter bismak da jeg leser at Ferdinands brødre presenteres som noen skikkelige slåsskjemper med en drøm om å få lov til å delta i tyrefektning. For ikke å snakke om presentasjonen av Ferdinands mor som “en forstandig mor, enda hun var en ku”…
Det er nok å pirke på, men jeg tar meg i å tenke at bokens alder kan unnskylde mine ankepunkter, for det vil kanskje være urettferdig å vurdere en eldre boks moralske innhold ut fra moderne standarder. Og jeg kan ikke legge skjul på at jeg virkelig liker denne boken. Den er skrevet med humor og varme, og Robert Lawsons sort-hvitt-illustrasjoner er fantastiske. Det er derfor også en fin bok bare å sitte og bla i.
Karakter: A
Bøker og lesning, Små venner | 
7 kommentarer »
16.06.2010
For første gang på flere uker sitter jeg helt stille, uten distraksjoner. Jeg har skrevet om det før, hvor skummelt det kan være å sette seg ned og være helt stille i bønn eller meditasjon. I det siste har jeg vegret meg ekstra mye, og har derfor holdt meg opptatt med plikter, eller diktet opp grunner for hvorfor jeg ikke har anledning til å bare sitte (uten TV).
Jeg hadde ingen planer om å gjøre det i dag heller, men plutselig var den der: roen. Den kom nok med Nataniel, vår kjære, lille, menneskesky natalmus. Han er blitt syk, og natten brukte jeg på å gå mellom min seng og hans bur, for å se til ham. Noen ganger var det greit at jeg kom, andre ganger ble han brydd. Utfordringen med å bo med smågnagere, er at deres liv er enda kortere enn vårt, og bor man med flere, vil en med jevne mellomrom bli minnet om livets forgjengelighet. Noen ganger er det ikke annet å gjøre enn å bare våke, være og sitte med ro hos den lille. (Jeg sier med, for man kan godt sitte i ro med et kaotisk sinn, men slikt smitter og gjør vondt verre.) Da finnes det ingen unnskyldninger.
Små venner, Uro | 4 kommentarer »
12.01.2010
På lørdag døde Ulf - som dere fikk hilse på i høst - helt uventet. Han var nå blitt en eldre herre, men han virket ikke så skrøpelig at jeg var forberedt på at han skulle forlate oss riktig så snart. Men så pustet han altså ut, og det skjedde så fort at jeg ikke skjønte hva som var skjedd. Kroppen var varm og god da jeg løftet den ut av hengekøya. Det var Ulf sin varme, og jeg ville holde fast ved den så lenge jeg kunne, så jeg holdt kroppen i armene mine til den hadde kjølnet. Jeg pakket inn kroppen og la den bort, men ventet likevel å se Ulf komme tassende bortover gulvet hvert øyeblikk. Først på søndag kveld skjønte jeg det, og da kom storgråten like etter.
Ulf og jeg var bestevenner. Vi tilbragte dagene sammen, noen ganger med hvert vårt i hver vår ende av leiligheten, andre ganger sammen i sofaen. Vi hadde våre små ritualer med delte brødskiver og kos; klødde jeg ham i nakken, vasket han armen min ren. Vel, han gjorde i hvert fall et forsøk, og det var det fineste jeg kunne tenke meg. Men nå er han død, og jeg håndterer det ikke særlig godt.
Jeg var ikke forberedt på at jeg skulle være så sint.
Små venner | 13 kommentarer »
19.12.2009
I dag kom jeg i julestemning for første gang i år. Det var nok en kombinasjon av årets første skikkelige snøfall, peppermyntete og kakemenn som gjorde det. Leiligheten pyntet jeg for en uke siden, og pakkene ligger klare til å dra på julebesøk. Julen kommer nok likevel ikke helt før på mandag, da skal jeg bake småkaker og krysse fingrene for at rottene tåler å høre Kari Bremnes synge julesanger mens T. er på jobb. (Han tåler det nemlig ikke.)
Bilde av Lisa Brüllinger
Her er forresten to av hengekøyene jeg har laget til rottene. (Mateo og Levi gjemmer seg i hjørnet.)
Små venner, Småplukk | 5 kommentarer »
08.10.2009
Det kjennes fortsatt rart, at det ikke er Ulf og Alvin lenger, bare Ulf. De kom til oss for halvannet år siden, allerede voksne, og særlig moren min (som var på besøk på det tidspunktet) var forskrekket over hvor store de var. En favn med rotteparet var halvannen kilo med rotte. De bodde sammen, men slåss etter hvert så fælt at de måtte bo hver for seg, noe de levde rimelig godt med selv om rotter er flokkdyr, men i sommer døde altså Alvin av nyresvikt hjemme hos oss. Ulf ble eneste rotte i boligen, og det likte han nok godt, ettersom han plutselig fikk dobbelt så mye oppmerksomhet og tid til utforskning.
Nå er jeg alltid litt engstelig for at noe skal skje med småtrollene, men jeg ble ekstra engstelig da, og lurte på hvor lenge det ville ta før også Ulf ble syk, siden han hadde et av Alvins symptomer. Eller det var det jeg trodde, for Alvin hadde hudforandringer som jeg ble fortalt var knyttet til begynnende nyresvikt, men i går fikk jeg vite at det var feil. Hudforandringene til guttene kom av høye testosteronnivåer, noe vi jo alt visste de hadde på grunn av all slåssingen deres. Ulfemann er altså ikke syk (bank i bordet!), og om han eventuelt vil få nyreproblemer som broren, er han fortsatt helt symptomfri. Men han må likevel bade. (Usj!)
Lat er han riktignok blitt, men det er lov for en to år gammel rotte.
Små venner | 18 kommentarer »
