Skjulte gleder

Det har hendt noe riktig fint, noe jeg har ventet på siden vi flyttet inn i huset vårt for over fire år siden og som jeg nesten hadde forsont meg med at ikke kom til å hende her hos oss, ikke før vi engang flytter til en mer egnet tomt. Jeg delte nyheten med alle jeg kjenner, men meddelelsen fremkalte ikke egentlig den begeistringen jeg hadde håpet, skjønt ikke forventet, å se. Livsledsageren uttrykte noen praktiske bekymringer, hvorpå jeg fnurt fortalte ham at han er akkurat som alle andre.

Vi har nemlig fått en familie med småskogmus i hagen. Først dukket det opp én i jordbingen jeg graver bokashikomposten vår ned i, men hun smatt unna og forble borte i ukesvis, og ikke før på torsdag så jeg noen igjen, da en hel familie som har laget en innholdsrik bolig i bingen. Riktignok er det litt upraktisk for min del, så jeg kommer til å vise dem ut til våren, når det er blitt mildere igjen. I mellomtiden kan de få litt fuglemat, og til neste høst skal jeg vurdere å lage en redekasse. Det er det nemlig flere som gjør i England. Noen i hvert fall.

Tilbake til den nå forløste lengselen. Jeg hadde trodd at bare det å flytte til en enebolig med hage halvveis ute på bygda ville gi rikelig med dyreopplevelser, men det har for det meste vært rikelig med katteopplevelser, ettersom omtrent annenhver husstand i nabolaget har katt. Nå er de Guds skapninger akkurat som alle andre, men jeg kan styre min begeistring for disse vesenene som på full mage klabber ned mine små venner, enten de har vinger eller hale. Eller kanskje riktigere kan jeg styre min begeistring for alle som skaffer seg katt uten å se an kattetettheten i nærmiljøet først, særlig med tanke på fuglelivet, for jeg skjønner at jeg er i kraftig mindretall hva gjelder omsorgsinstinkt for små mus. Dessuten skjønner jeg også at mus kan gjøre skade, men så er det nettopp det: Alle dyr gjør skade, og vi er intet unntak. For å leve, må man forbruke, og man skader når en forbruker. Det er jo ikke slik at smågnagerne setter seg fore å skape trøbbel, men de søker seg det samme som vi alle gjør: mat og et lunt, trygt sted å sove.

Det er så mye man kan like ved mus, foruten at de er vidunderlig søte. De er smarte og ekstremt tilpasningsdyktige. De lever rundt oss på alle kanter, lever sitt liv parallelt med vårt, og når vi først ser dem, eller oppdager spor av dem, ser vi kun toppen av isfjellet. De lever slik jeg også ønsker å leve, skjult og smått. Dog heldigvis ikke bestandig så godt gjemt at jeg ble spart for denne gleden.

Mer å lære

snegleihagen

Det meste av årets grønnsaksavling ser ut til å gå til hagens mange snegler. Til tross for at jeg synes de er pene dyr, hadde jeg helst sett at de spiste på noe annet. På den annen side har vi gjort heller lite for å lede dem mot andre vekster – og skjerme grønnsaksplatene -, så vi har i grunn oss selv å takke. Ikke at det ikke har vært fortvilende å komme til bed med kun uthulte reddiker og maineper, for ikke å snakke om squashplanter som forsvinner over natten, men for å lette litt på gartnerangsten, har jeg besluttet å se på dette året som en generalprøve.

Jeg holder en liste over alle feilene jeg har gjort, for å unngå at jeg glemmer dem og gjentar det hele neste år. Foruten mangelfullt sneglevern, har jeg ført opp disse punktene i listen:

  • Jeg begynte forkultiveringen av tomater for tidlig (i februar), men burde heller ventet en måned eller to. Dessuten glemte jeg å herde plantene før jeg satte dem ut i solveggen.
  • Jeg sådde alle gresskarfrøene i samme boks og ventet altfor lenge med å skille spirene. Da jeg skilte dem, var røttene flettet sammen, og spirene skrantet etter delingen. Nå er alle døde.
  • Jeg dekket ikke til grønnsaksbedene med fiberduk etter såingen og endte opp med larver de fleste reddikene.
  • Jeg burde forkultivert grønnkålen og kålroten for å gi dem et bedre utgangspunkt. Spirene utviklet seg dårlig ute. Det samme gjelder kepaløkspirene.
  • For øvrig prøver jeg meg ikke på vanlig løk igjen, ettersom det er såpass billig i butikken – det er en bedre bruk av den begrensede dyrkeplassen vår å satse på grønnsaker som er vanskelig å få tak i og/eller dyre.
  • Jeg ventet for lenge med å sette opp klatrestøtte til sukkerertene. Jeg burde satt opp støtten i forbindelse med såingen.
  • Jeg sådde alle sukkerertfrøene samtidig. Hadde jeg sådd i flere omganger med en eller to ukers mellomrom, ville jeg fått en lenger sesong.
  • Før jeg sådde frø i grønnsaksbingene, tegnet jeg en oversikt over grønnsaksradene, for å forsikre meg om at jeg sådde med riktig avstand og utnyttet plassen best mulig. Det var lurt, men jeg tegnet ikke inn plass til ekstra rader med grønnsaker som skal sås i flere omganger, som gulerøtter, reddiker og maineper.

Det blir sikkert flere, og jeg øver meg på å synes at det er helt greit.

Fortsatt god sommer!

(Bilde: CC Waferboard)

Om ugress og skadedyr

Det som slår meg ved hagearbeid, er at det minst like mye handler om å klippe, kutte og beskjære som å plante og så frø. Man kunne latt alt bare gro. Latt plantene kjempe om plass, sol og næring på egne premisser, som i en skog. Men hagen er annerledes; den er kultivert og består av en hel rekke valg. Valg om å la leve eller dø, om å la vokse utemmet eller i begrenset omfang. 

Jeg luker i bedene, men jeg sier at jeg luker planter og ikke ugress. Det er noen ord som hyler menneskelig egosentrisitet, og «ugress» er et av disse ordene – sammen med «skadedyr». Ikke at enkelte planter ikke kan være uvelkomne i blomsterbedene mine, og ikke at dyr ikke kan gjøre skade, men å definere andre vesener fullstendig ut fra mitt eget perspektiv, uten noen som helst forståelse for deres rolle i økosystemet for øvrig, det har jeg lite til overs for.

(Bilde: CC Jaamaa)

‘Do not go gentle into that good night’

I formiddag døde vår lille rotte Mateo, nesten to måneder etter broren Levi. De ble begge gamle menn, og mens de døde av de samme alderdomsrelaterte plagene, håndterte de døden ganske så forskjellig. Man kan selvfølgelig aldri vite hva de tenkte eller følte, men da Levi trakk seg rolig tilbake til en mørk og lun sovehule og døde i den, kan det virke som om Mateo hadde en liten Dylan Thomas i seg:

Do not go gentle into that good night,
Old age should burn and rave at close of day;
Rage, rage against the dying of the light.

Though wise men at their end know dark is right,
Because their words had forked no lightning they
Do not go gentle into that good night.

Good men, the last wave by, crying how bright
Their frail deeds might have danced in a green bay,
Rage, rage against the dying of the light.

Wild men who caught and sang the sun in flight,
And learn, too late, they grieved it on its way,
Do not go gentle into that good night.

Grave men, near death, who see with blinding sight
Blind eyes could blaze like meteors and be gay,
Rage, rage against the dying of the light.

And you, my father, there on the sad height,
Curse, bless, me now with your fierce tears, I pray.
Do not go gentle into that good night.
Rage, rage against the dying of the light.

Om kyske mygg og andre gjester

Vi har en muligens overvintrende mygg i stuen vår. Jeg er nesten sikker på at han er enslig, men for alt jeg vet, kan det være en liten gjeng som kommer ut etter tur. Likevel er det kun én jeg forholder meg til av gangen. Vedkommende sitter i vinduskarmen og gjemmer seg i rosmarinplanten – selv når jeg åpner vinduet for å tilby en rømningsvei. Wikipedia forteller meg at det kun er hunnene som suger blod, mens hannene er fredelige og spiser pollen og nektar, og jeg regner derfor med at vår lille gjest er en mann. De skal visstnok også dø etter parring, så jeg antar at vi har å gjøre med en kysk liten fyr. Jeg pleier som regel å la mygg stikke meg når de selv føler for det, men jeg må innrømme at jeg føler meg mest sympatisk innstilt overfor dem som skaffer seg mat fra annet hold. Hannmygg er derved gjester jeg kan sette pris på.

Vi har ellers et rimelig rikt dyreliv her hos oss, for vi bor tross alt i en gammel sokkelleilighet med sprekker i både gulv, tak og vegger. Foruten tamrotter og mennesker, kryr det av edderkopper i alle fasonger i stuen, på soverommet kryper det stadig inn skrukketroll, og på kjøkkenet har vi melbiller og sølvkre. (Med andre ord må vi pakke inn maten vår godt!) Fordi soveromsvinduet er på utsidens bakkenivå, har det dessuten en tendens til å gli inn snegler om sommeren når vi lufter, og de er kanskje de minst velkomne gjestene, ettersom de etterlater seg glinsende striper på flatene de beveger seg over. Nevnte jeg forresten at vi har sengen stående mot veggen rett under vinduet?

(Bilde: CC Kicki)