Om forbruk, flis og bjelker

«Apekatter» var den ikke helt upassende beskrivelsen av de løpende, nesten flaksende menneskene i målrettet jakt på et godt tilbud ved kjøpesenterets åpningstid på Black Friday, fanget på film og delt på Facebook. Det er lett å være kritisk til ekstreme uttrykk for forbrukerkulturen, men jeg må lure på om dette er grunnleggende annerledes fra den forbrukermentaliteten som gjennomsyrer vanlig, gjennomsnittlig middelklasseliv i Norge.

Jeg har merket det selv, hvor lett det er å tro man tar et oppgjør med eget forbruk, mens en i virkeligheten kun erstatter én type forbruk med et annet. En del går bort fra masseforbruket av masseproduserte varer til – et riktignok lavere, men fortsatt unødvendig stort – forbruk av varer som gjør seg godt på bilder og som det går an å bygge identiteten «bevisst forbruker» på i sosiale medier. De legger ikke ut statusoppdateringer om maratonhandling og storbesparende kupp, men heller stilleben som kombinerer engasjement med stil: Klassekampen og en kopp med noe-ganske-annet-enn-Lipton te; et nyoppusset bruktfunn; en bunke biblioteksbøker i et handlenett med logo for en god sak; et antrekk av både nye og brukte klær og mormors gamle perler lagt over sengen; en brun papirpose med mandelboller fra Godt Brød i sykkelkurven. Og så videre.

Alt dette kan godt være en forbedring, for klart er det bedre for kloden med redusert forbruk, selv når reduksjonen ikke er drastisk, men det er her det blir vanskelig, for når er det snakk om engasjement og når er det bare en ny måte å forbruke seg til en identitet på? Antagelig er det litt av begge, og kanskje har flere det som meg at oppgjøret med eget forbruk, forstått som overforbruk eller identitetsskaping gjennom forbruk, stadig må gjentas. Dessuten er det umulig å bli helt av med forbruket, for mennesket er i sitt vesen en forbruker: luft, mat, materialer til klær og bolig, og så videre. Spørsmålet blir heller hvilken plass forbruket skal ha i livet, i kulturen, hvorvidt det er et middel eller selve målet.

De fleste vil riste på hodet av ekstreme uttrykk for forbrukerkulturen, som flakseløping på Black Friday eller for eksempel Luksusfelle-deltagernes handlemønster eller voksnes merkehysteri på vegne av barna sine. Men hvor mange bruker virkelig klærne sine til de er helt utslitt og ikke bare slitte, om enn det? Det er uansett ikke sosialt akseptabelt. Hvor mange venter alltid med å kjøpe ny mobiltelefon til den gamle er ødelagt? I det hele tatt, bare det at samfunnet nå er lagt opp på en måte som forutsetter at alle har disse kortlevde og enormt ressurskrevende dingsene er et problem, men hvor mange protesterer? Joda, mange er urolige for tidsbruken, men færre for selve forbruket av dem. Hvor mange reiste forresten med fly i sommer?

Oppgjøret med forbrukermentaliteten handler ikke så mye om oppgjøret med de usedvanlig vulgære uttrykkene hos noen få, noen få dager i året, men de små og noen ganger store, daglige valgene hos de aller fleste av oss.

Se også:

Helse som frelse

Kroppen min har vært mer medgjørlig enn på lenge, og i fraværet av hemmende plager hvis detaljer jeg ikke skal dele, synes jeg å ha merkbart bedre tid enn jeg hadde i fjor, hvilket bekymrer meg fordi det betyr at jeg antagelig viet mer oppmerksomhet til helsen min enn jeg burde gjort. Da mener jeg ikke å si at helse er uvesentlig, men god helse skal ikke være et mål, snarere er det et mulig middel som tillater meg å strekke lenger i hva det nå enn er jeg er satt til å gjøre dag for dag. Det er med helse som med økonomien, den skal forvaltes godt, men arbeidet kan lett bikke over i grådighet. Jakten på mer enn man trenger, en demonstrasjon av manglende tillit.

Mennesket søker trygghet der det finner det, og når Gud er ute av syne, søkes den i penger og helse. Jeg kunne kanskje også skrevet kjærligheten, men når den nye forelskelsen stadig skildres som viktigere enn de gamle løftene, er det ikke mye trygghet der heller. Forresten, også lovfestede rettigheter, men det får ligge for denne gang.

Helse blir Gud, dietter frelser. Alan Levinovitz har forsket på religion og mat og peker på hvor beroligende det er å kåre enkelte matvarer til de ubestridte årsaker til alle fryktede sykdommer. Når det onde er klart identifisertbart, blir det lett å unngå, og slik blir kontroll over kaoskreftene og eget liv vunnet. Problemet er imidlertid at virkeligheten er mer kompleks enn som så. Han sier:

It’s kind of sad, right, that now the way we confront death is by avoiding Fritos.

Uten flagg og pynt

De første årene vi bodde sammen, tok livsledsageren og jeg den obligatoriske turen ned til sentrum på 17. mai, så på menneskene og kjøpte oss en is, før vi dro hjem igjen, lettet over å unnslippe støy og trengsel. Etterhvert lot vi det bare være, men som i går, hender det vi bes hjem til svigerforeldrene mine. Det blir vi riktignok ved flere anledninger – de er grulig greie -, så til tross for at svigermor hadde pyntet med flagg og slikt på bordet, glemte jeg at det var 17. mai.

Dagen fremstår ikke som viktig for meg å feire. Jeg skjønner at det er det sosiologisk sett, i det at fellesskap trenger slike sammensveisende begivenheter som det store flertall deltar i og har en bevissthet om. Bjørn Stærk skrev på Facebook om 17. mai at «man kler seg opp til å være med på noe vakkert og tullete ingen helt vet hva betyr. Det er sånn det bør være med tradisjoner. Hvis de ikke har noe tullete og litt uforståelig ved seg blir de overtatt av folk som tar tradisjoner helt seriøst. Og de har misforstått alt».

Jeg faller nok i den kategorien, og derfor tilhører dette de områder jeg er glad andre er helt motsatt av meg. Jeg tror jeg likte å feire slikt som liten, men som voksen ble det mest slitsomt. Den angstfylte pragmatikeren overtok. Det som er å feire takker jeg for i meg selv, og da er det gjort, uten behov for flagg og pynt. Skjønt er det alltid godt med kake.

Slik er det med julen også. På et vis er jeg glad i juletradisjonene, men de synes å få stadig mindre relevans for den egentlige julehøytiden jeg, igjen, feirer i meg selv. «Hold selv i oss din julefest», synger man i Det kimer nu til julefest. Det meste av livet mitt leves i det indre. Jeg håper det er nødvendig at noen er nettopp slik, men tror det er en fordel om flertallet ikke er det.

Mennesket som byrde og byrdebærer

Det er vanlig å snakke om det imperfekte som noe utenfor en selv, som noe andre er, men mennesket er begrenset, avhengig og sårbart. Det kan strebe etter noe annet, etter perfeksjon, men i kampen for det perfekte, skjer det en utsortering av imperfeksjon som i siste instans rammer alle, selv dem som i en begrenset periode kunne innbille seg å være unndratt. Om ikke annet, tydeliggjøres avhengigheten ved livets begynnelse og slutt, men for noen synes den godt gjennom hele livet, og deres menneskelighet lyser klarere igjennom. De blir slik symboler på det imperfekte, på byrden mennesker utgjør for hverandre. De er motsatsen til det autonome mennesket som klarer seg selv og forventer det samme av andre. Skjønt er det som nevnt ren innbilning.

Byrden jeg er, er der uten noe jeg selv skulle ha sagt, uløselig knyttet til min menneskelighet, men innrømmelsen av den samt viljen til å bære byrden andre er, kommer ikke av seg selv. De er imidlertid forutsetninger for et godt samfunn, for at mennesker skal kunne leve sammen, for at mennesket i det hele tatt skal kunne leve. Avhengige som vi er.

***

Les også Bygdanytts artikkel om Elias med Downs syndrom

Frø blir til trær

Den nye tolkningen av Lov om svangerskapsavbrudd, med åpning for fosterreduksjon, vekker reaksjoner. Selv ble jeg matt og tenkte: “Ja, så er vi her.” Utviklingen virker uunngåelig fra mitt ståsted, hvorenn fjernt det måtte vært for dem som i sin tid jobbet for og etterhvert vedtok loven. Slik de forstod det, kjempet de frem en sikkerhetsventil, en minste av to onder, og stadfestet derfor i lovens første paragraf, samfunnets ansvar for å holde antallet svangerskapsbrudd lavest mulig. Til tross for det, lå innbakt i loven en relativisering av menneskeverdet – og frø blir til trær. Det er uunngåelig: Når man først har satt ett menneskes frihet over en annens liv, ved lov, har ikke mennesket lenger noen egenverdi i felleskapets øyne, for menneskeverd er noe enten alle har eller ingen, og har ingen det, er det kun de ønskede som har verdi. Da har det heller ikke lenger noen hensikt å si at samfunnet har spesielle forpliktelser overfor hver enkelt, eller i særdeleshet svake og hjelpetrengende. Tvert om – det er de ønskede som skal vernes om. Så lenge det varer. Frø blir til trær. Og så var vi her.

Sorteringssamfunnet utfolder seg ytterligere. Tall fra Medisinsk fødselsregister (2014) viser at flere enn før velger provosert abort ved påvist Downs syndrom under svangerskapet, og til tross for at det møter reaksjoner, er det i dag legitimt å hevde på spalteplass at funksjonshemmede er en såpass stor byrde at de må kunne velges bort av hensyn til familien for øvrig. Det følges av forsikringer, dog tidvis mangler også disse, om at synet på fosterdiagnostikk og provosert abort av barn med påviste funksjonhemninger ikke reflekterer deres syn på dem som alt er født, og det moralske skillet mellom født og ufødt tas for gitt. Dèt til tross for en stadig økende haug med forskningsrapporter (for eksempel denne) som stadfester kontinuiteten i menneskelivet fra unnfangelse til livets slutt. Skjønt er jeg ikke så sikker på om forskningen viser noe mer enn det rent åpenbare.

For lengst er kampen for lovfestet rett til selvbestemt abort erstattet av kampen for den skyld- og skamfrie abort, selv om vi ikke ennå har nådd såkalte amerikanske tilstander. Lovens første paragraf skyves tilside, noe som for alvor kom frem under debatten om reservasjonsadgang for fastleger, og en større debatt om eutanasi står for tur. Treet vokser.

Jeg lurer så på hvor mange år det tar før også tilhengere av infanticid, det som kalles “after-birth abortion”, får spalteplass hos seriøse aviser i Norge. Når kommer de første kampanjene og lovforslagene? Det vil antagelig røske i enda flere, men mange nok? Når er vi der? Når er det nok?

***

Teksten er også publisert på Verdidebatt.