Slik Gud ser meg

Når jeg som voksen ser tilbake på kroppen min slik den var den gang jeg begynte å tvinge den mindre, skjønner jeg ikke hva som gikk av meg.

Jeg må smile litt av Paulus når han skal fortelle mennene i Efesus hvordan de skal elske sin kone og han sier de skal elske henne som de elsker seg selv, fordi ingen noen gang har hatet sin egen kropp. Jeg stopper opp og vrir ansiktet i en grimase av uforstand, men han skriver faktisk det, og fortsetter: «Nei, man gir kroppen næring og pleier den på samme måte som Kristus gjør med kirken» (Ef 4,28-29). Vel, spol nå frem to tusen år til vår tid der kvinner – og selvsagt også menn – opplever sult som en fiende og får dårlig samvittighet når vi spiser for å stille den. I dag er det ganske mange som hater sin egen kropp.

Et liv som slanker

Jeg tenker på all den tiden jeg har brukt gjennom livet på å bekymre meg for vekten min, en vekt som hele tiden har vært over idealet. I dag er jeg ikke på mitt tyngste, men jeg er større enn da jeg i tenårene slanket meg for første gang. Det første av utallige forsøk siden.

Når jeg som voksen ser tilbake på kroppen min slik den var da jeg begynte å tvinge den mindre, skjønner jeg ikke hva som gikk av meg, for den var helt fin som den var, og jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har hørt andre kvinner si akkurat det samme om seg selv. Lærdommen her er åpenbar: Det er på tide å slutte fred med kroppen min slik den er akkurat nå.

Djevelsk overvekt

Som alltid når jeg skal lære eller utforske noe nytt, leter jeg frem bøker om temaet, men det var sannelig ikke lett å finne veiledning i det å bli venn med egen kropp fra et kristent perspektiv. Fra buddhistisk hold er det massevis, der noen bøker er eksplisitt religiøse, mens andre seiler på den mer nedtonede mindfulnessbølgen. Det utgis også rikelig med slike bøker fra et sekulært perspektiv, og da med varierende grad av identitetspolitikk og banning. Dessuten er det flust med alternativer for kristne som vil kombinere den daglige andakten med slanking. Hva med God’s Weight Loss Secret eller The Jesus Diet?

Her kan man lett få inntrykk av at kroppsfett er av djevelen og at den eneste kroppsfasongen som i sannhet ærer Gud, er den slanke. En større kropp vitner om synd – om dødssyndene fråtseri og latskap – og om svikt i forvalteransvaret, for en vel ivaretatt kropp skal da også være en slank kropp?

Overvekt er blitt både en religiøs og sekulær synd. Jeg får derfor legge godviljen til og tro at folk mener de er til hjelp når de forteller meg at jeg er tjukk. Men jeg er altså klar over det allerede. Hadde noen stukket av med brillene mine, ville jeg likevel hørt lyden av lår som gnisser mot hverandre når jeg går.

Min synd, min skam

Jeg kan gå med på én ting. Min gjennomgående synd er forsøket på å finne trøst og sann hvile andre steder enn hos Gud, og det vitner kroppen min om. Den er ærlig slik. Det er ganger der det føles som om en Snickers kan fylle tomrommet i hjertet raskere enn Gud. Og skammen over å spise den første, gjør terskelen lavere for å spise den neste.

Skam kan være nyttig, og min har vært trofast i påminnelsene om at forsøket på å spise bort følelsene mine ikke har vært av det gode, men heller ikke var løsningen skammen drev meg mot god. Jakten på en smalere kropp ble bare nok en avgud, og selvforakten skapte en større avstand mellom meg og Gud enn det all verdens sjokolader kan gjøre. Ironisk nok har jeg gått litt ned i vekt etter at jeg nedla et personlig forbud mot slanking og matregler, men det får være som det er.

Slik Gud ser meg

Dette er ikke et budskap om at alt er like greit og at Gud ikke bryr seg om hva vi gjør med kroppen vår eller hvor vi søker tilfredsstillelse. Jeg skal ikke hylle usunnhet eller fremme overvekt som ideal, og jeg fremsetter på ingen måte et krav om at alle nå må begjære min brede bak. Nei, jeg bare øver meg på å være litt greiere med meg selv. Jeg øver meg på å se det som Gud ser når han ser på meg.

Guds favn er bred nok til å nå rundt enhver.

 

***

Dette innlegget ble første trykket under spalten Livssyn i Vårt Land 7. juni og ligger også ute på Verdidebatt.

Gjennom Golgata til Paradis

Glem valentinsdagen, det er påsken som er årets store kjærlighetshøytid.

Det er langfredag, og vi følger Jesus langs korsveien. Jeg ser ham henge på korset og prøver å ta innover meg to tanker som hver for seg fremstår som like skremmende, nemlig at dette offeret både er en kjærlighetens gave til meg samt et kall til etterfølgelse.

Jesus vår brudgom

Vi mennesker prøver å få grep om det ubegripelige og beskriver Guds kjærlighet gjennom de relasjonene vi kjenner til i den skapte verden. Gud som konge, far eller venn. Jesus som bror eller til og med brudgom. Skal jeg være ærlig, har jeg ikke helt klart å omfavne brudemystikken. Når korset omtales som en brudeseng, eller når Høysangen leses som allegori, blir det litt mye for meg. Det er kategorier jeg helst holder adskilt! Samtidig følger jeg dem som mener at den erotiske kjærligheten kanskje er det beste bildet vi har på menneskets lengsel etter Gud. Og omvendt, ikke minst, er Guds kjærlighet overfor oss den beste veileder i våre relasjoner med andre mennesker.

Når Paulus i Efeserbrevet skal veilede ektefeller, sier han nettopp at mannen skal elske sin kone slik Jesus elsker kirken (Ef 5,25), og Jesus elsker kirken hele veien til Golgata. I vår kultur synes selv turen opp kirkegulvet i overkant lang. Skjønt det holdes fortsatt bryllup, men jeg registrerer at vekten heller ligger på feiring av kjærligheten enn inngåelse av løfter. Forelskelse er sant nok vidunderlig, men hvor mange flere bilder av par i full brudestas på Trolltunga trenger vi egentlig å se?

Behovet for forbilder

Jeg trenger heller flere forbilder i utholdende kjærlighet. Jeg vil ha virkelige eksempler på hvordan man kan leve med motsetninger og de problemene som gjennom et livslangt samliv aldri lar seg løse. Jeg vil se oppgjør med myten om kompatibilitet, den som når forholdet blir strevsomt sier at man bare ikke passer sammen – på tide med en ny kandidat!

Hva om vi heller fikk flere stemmer som Mor Teresa som sa at kjærlighet skal gjøre vondt? Eller G. K. Chesterton som sa at formålet med ekteskap er å kjempe seg gjennom og overleve det øyeblikket der man skjønner at en ikke er kompatible? Jeg skulle så inderlig gjerne ønske at alle som har lovet seg til hverandre, kunne holde det løftet og holde sammen.

Lidelsesveien

Nå er det ikke et poeng å forherliggjøre eller søke lidelsen for sin egen del, og ta ikke mine ord som en bagatellisering av vold eller gjentagende svik i parforhold! Noen typer lidelse skal man ikke måtte tåle, men selv uten den lidelsen vi kan betegne som urettmessig, rommer livet likevel et mangfold av smerte som ikke kan unngås.

Riktignok kan man forsøke å unngå det vonde, men jeg tar parti med Paul Tillich som sa at den som ønsker seg et bedre liv og en Kristus uten den korsfestede, ikke forstår mysteriet om Gud og menneskeheten. For den kristne fortellingen er annerledes. Vår frelser satt i Getsemane og ba en fortvilet bønn om å få slippe, før han dagen etter likevel tok lidelsesveien – for oss.

Det er litt av en kontrast til vår kultur, hvor avisene – dog ikke akkurat denne, takk og lov! – stadig vekk har forbrukerstoff om hvordan man kan sikre seg selv økonomisk ved inngåelse av ekteskap eller samboerskap. Jeg er dessuten blitt overrasket de siste årene over hvor ofte jeg har støtt på holdninger om at kjærester ikke skal belemre hverandre med personlige problemer. For er ikke nettopp det litt av poenget med samliv, at man skal bry og bry seg om hverandre? Det skulle være en glede å bære den andres byrder, tenker jeg.

Paradis

Historien ender ikke ved Golgata. Det synes å være et nødvendig stoppested på veien til den glede som er dyp nok til ikke å rokkes av omstendigheter, eller kjærlighet sterk nok til å tåle grå perioder. «De som sår med tårer, skal høste med jubel», heter det i salmene (Sal 126,5). Jesus tok lidelsesveien helt til Paradis. Slik viste han oss hva kjærlighet er.

 

***

Dette innlegget ble første trykket under spalten Livssyn i Vårt Land 15. april og ligger også ute på Verdidebatt.