Husk, du skal dø

Jeg tror skuffelsene blir færre, og velsignelsene lettere å oppdage, når vi midt i vår overflod gjør det til et poeng å huske på at livet er sårbart og forgjengelig.

Det er lett å forvente mer når en allerede har mye. Det er i grunnen lett å bli vant til det meste, for vi mennesker er tilpasningsdyktige, men tilvenningen til velstand går nok ekstra raskt. Man blir vant til et visst volum av eiendeler og til et mangfold av tjenester og tilbud. Ønsker omdannes til opplevde behov, og etter hvert blir det som for kort tid siden var utenkelig luksus i vårt eget land – og fortsatt er det mange andre steder i verden – noe dagligdags.

Vonde på avstand

Forventningene til livet stiger, og vi fortsetter å ta mer og mer for gitt. Sjenerøse velferdsordninger, matsikkerhet og medisinske fremskritt holder det vonde på avstand. Visst får vi daglig servert historier om vold, død og annen elendighet fra avisene, men den generelle opplevelsen av trygghet er likevel høy i Norge.

Og godt er det, må jeg skyte inn, men det har også sine skyggesider. Vi kan risikere å bli utakknemlige, og jo mer vi forventer fra samfunnet og livet generelt, desto lettere er det å bli nedbrutt, for gleden over det man har, må stadig konkurrere med sorgen over det som mangler.

«Se bak deg, husk du er bare et menneske. Husk at du skal dø», ble det hvisket i øret til romerske hærførere når de vendte tilbake for å feire sine triumfer. Denne festbremsen av en påminnelse er fortsatt ikke gått ut på dato, for egentlig vet vi jo alle at vi en gang skal dø, men bevisstheten rundt det, og at det attpåtil kan skje når som helst, virker ikke å være spesielt høy i vår del av verden. Mitt inntrykk er at de fleste tar et langt liv for gitt.

Kan hende

Det viser seg blant annet i hvordan folk snakker. Mange bruker ordet når der jeg ville sagt om. Når vi blir pensjonister, sier de. Når du blir like gammel som jeg. Sant nok lever vi lenger enn aldri før, men det finnes likevel ingen garantier. Ingen av oss kan vite med sikkerhet om vi fortsatt er her neste uke. Kanskje havner jeg i en ulykke i morgen og dør på flekken. Kanskje rammes jeg av en sykdom som ikke tar knekken på meg umiddelbart, men likevel ikke lar meg oppleve noen form for alderdom. Det kan hende.

Riktignok skal man huske på mer enn bare egen dødelighet, for like gjerne kan det hende en får leve riktig lenge. Man får ta høyde for det også og leve på en måte som er bærekraftig over tid, både for egen del og etterkommernes. Være trofast mot kjæresten, ta utdannelse, unngå forbruksgjeld, få i seg noen grønnsaker og la flyskammen få praktiske konsekvenser. Den typen ting. Men det gjelder å finne balansen, og det er nettopp den jeg påstår vi ikke har funnet i vår kultur. Eller rettere sagt, vi har glemt den.

Om Gud vil

Igjen går tankene til språket og hvordan vi snakker om fremtiden. Det er sjelden jeg hører det nå lenger, og i de tilfellene kommer det utelukkende fra enten muslimske venner eller noen av den eldre garde, nemlig forbeholdet «om Gud vil». Den lille attpåklatten som formidler håp, men ingen visshet. Forbeholdet som lar oss snakke om fremtiden, legge planer og drømme, men uten å glemme at det faktisk ikke finnes noen garantier. Det er til syvende og sist ikke vi som bestemmer.

Jeg erfarer livet som grunnleggende uforutsigbart. Dessverre, får jeg nesten si, for jeg trives med struktur og orden og blir helt svett når jeg for eksempel skal samarbeide med fleksible og avslappede mennesker som stadig sier vi får ta det som det kommer. Presterer de i tillegg å fortelle meg at de stikker innom en gang i løpet av dagen, fremfor å gi meg et konkret klokkeslett, er jeg nær ved å hyperventilere. Da trenger jeg ingen påminnelse om at jeg en gang skal dø, for kaoskreftene virker allerede farlig nær.

Jeg overdriver selvfølgelig, men det er altså ikke slik at jeg tar lett på budskapet om at vi bør avfinne oss med dette uforutsigbare livet uten garantier. Jeg tror bare skuffelsene blir færre, og velsignelsene lettere å oppdage, når vi midt i vår overflod gjør det til et poeng å huske på at livet er sårbart og forgjengelig. Når vi husker at vi skal dø.

***

Dette innlegget ble første trykket i Vårt Land 29. juli og ligger også ute på Verdidebatt.

Ønsket om å glede Gud

Små som vi er, er vi ikke for små til at allmektige Gud bryr seg med valgene vi tar.

Jeg sier til Gud at jeg må ha det inn med teskje, ellers er sjansen liten for at jeg oppfatter hva han vil med meg. Det nytter ikke å gi meg et varsomt skubb i rett retning og tro jeg tar ­hintet. Nei, her bes man være så konkret som mulig om jeg skal unngå å havne i ­handlingslammende forvirring.

Jeg forestiller meg stadig at Gud sitter der oppe og himler med øynene, mens han sukker og sier: Nei, men Heidi, driver du fortsatt og suser der borte? Kom nå hit, så går vi gjennom planen vår én gang til.

Tilgi meg

Tilgi meg, ber jeg, men han bare smiler og sier det ikke er nød­vendig. Ikke denne gangen. Så viser han meg ­planen på nytt, og den inneholder selvfølgelig noe skummelt, for Guds planer synes alltid å inneholde noe skummelt. Skjønt er mye skummelt for meg, for jeg har hatt angst så lenge jeg kan huske. Angst både for konkrete farer, små og store, og en generell uro for at noe kan gå galt til enhver tid.

Det er en velsignelse, som så mye ­annet vondt, for den trekker meg mot Gud. Jeg ber ham hjelpe meg, være hos meg og ­holde ordentlig fast i meg. Riktignok ­slipper jeg taket i ham, for er det noen av oss som lett blir distrahert og farer vill, er det jeg, men jeg får alltid komme tilbake. Nok en gang ber jeg ham om å tilgi meg, tilgi meg, og denne gangen stanser han meg ikke.

Guds skuffelse

Mange kristne frykter Guds vrede, men selv om vreden stadig vekk dukker opp i Bibelen, har jeg aldri hatt noe forhold til den. Du kan si jeg kjenner den fra fortellingene, men ikke på kroppen. Kanskje burde jeg kjent ­bedre etter, kan man spørre, men jeg frykter derimot å skuffe Gud.

Når jeg deler disse tankene med andre, får jeg gjerne høre at Gud tåler skuffelsen. Gud skal visst også tåle vårt sinne og alle våre svakheter, og det stemmer nok, men det er likevel svar på feil spørsmål, ­synes jeg, for jeg er ikke like opptatt av hva Gud tåler, som jeg er av hva han fortjener.

Jeg ønsker så gjerne å glede Gud. Ja, slik jeg også ønsker å glede andre jeg er glad i. Selv om jeg håper ønsket ­kommer av ren kjærlighet, ligger det sikkert noe ­hovmod i det fra min side. Det kan være en lengsel etter å være spesiell i Guds øyne, eller enda verre en forestilling om at jeg kan gjøre meg fortjent til Guds ­kjærlighet. Som om nåden er for alle andre, mens jeg i motsetning til dem er god nok til å vinne frelsen ved egen innsats. Slike tanker kan komme smygende innpå. Jeg tar meg i det.

Vennskap

Likevel tror jeg faktisk at Gud ønsker seg noe av oss mennesker og at vi alle har noe å gi ham. Skjønt kan vi ikke gi mer enn det vi selv har fått. Jeg kan ikke fortelle ham noe han ikke alt vet, jeg kan ikke gjøre noe for ham som han ikke kan gjøre bedre selv, og når vi elsker ham, er det som kjent fordi han ­elsket oss først. Men små som vi ­mennesker er, er vi ikke for små til å være gjenstand for Guds kjærlighet, og vi er ikke for små til å leve i gjensidig fellesskap med ham. Ikke fordi han trenger oss, tvert om kan vennskapet aldri være jevnbyrdig så ­lenge mennesket lever ene og alene på Guds nåde, men fordi han finner glede i det.

Led meg

Og små som vi er, er vi heller ikke for små til at Gud kan se oss og hva vi til enhver tid måtte finne på å gjøre – derav frykten jeg har for å skuffe ham! Jeg tror nemlig at valgene vi tar betyr noe. Mennesket har sant nok tendenser til å tenke for høyt om seg selv, men jeg vil påstå at vi like lett undervurderer oss selv og makten hver enkelt besitter. Her skal jeg passe meg for å overdrive, for selvsagt er det forskjell på omfanget av makt mellom de enkelte, og der noen valg når ­historiebøkene, huskes andre ute­lukkende av Gud, men enten ring­virkningene er store eller bittesmå, gjør valgene vi tar en forskjell, og slik bidrar vi alle til å forme verden for hvert øyeblikk.

Derfor fortsetter jeg å klamre meg til Gud og be: Tilgi meg, tilgi meg, hold fast i meg, led meg!

***

Dette innlegget ble første trykket under spalten Livssyn i Vårt Land 25. januar 2019 og ligger også ute på Verdidebatt.

Gud med oss

Jeg insisterer på å markere julen så lenge den varer. Skjønt er det ikke sikkert vi tenker på det samme når jeg skriver jul, og kanskje er vi også uenige om hvor lang julen egentlig er. Dessuten er det i mitt hode oppstått et skille mellom julen som en slags familiehøytid og julen som religiøs høytid. De er som to høytider som feires parallelt, og som av og til går over i hverandre, men uten at det ligger noen nødvendighet i det.

Sårbarhet

Det gjør meg ingenting om festlighetene er over ved det nye årets begynnelse og oktavens slutt (de tradisjonelle åtte dagene med julefest). Misforstå meg rett, det er godt med slike anledninger til å treffe på, eller bare utveksle en liten hilsen med, familiemedlemmer jeg ellers ikke ser så ofte, og jeg kjenner fortsatt en barnslig glede over engleformede pepperkaker, presanger og små musefigurer med nisselue på. Særlig det siste! Men gleden over julehøytiden er heller ikke udelt.

Som barn både gledet og gruet jeg meg til hver jul. Foreldrene mine skilte tidlig lag og vekslet på hvem som fikk feire jul med meg. En ganske vanlig ordning, men likevel vanskelig, for jeg visste at den som ikke fikk ha meg i julen, savnet meg. Mange er ensomme i julen; min byrde var ikke ensomheten, men vissheten om at jeg ikke strakk til og ikke kunne være til stede for begge samtidig. Selv som voksen, og heldigvis med endrede omstendigheter, sitter uroen ved julen som familiehøytid fortsatt i meg. Jeg husker altfor godt den sårbarheten julen blottstiller.

Magi eller mirakel

Under årets advent leste jeg en serie andakter av Carol McLeod om å finne gleden ved julen. Hun poengterte at mange lar seg distrahere av magien ved julefeiringen, fremfor å konsentrere seg om mirakelet. Heller enn å dvele ved julen som himmelens inntrengen i vårt liv, henger vi oss opp i lengselen etter snø, gaver og familie.

Det dreier seg om lengselen etter den fortryllende julen av fordums tid, og for å gjenskape den, må julefeiringen være lik hvert eneste år. Alltid de samme matrettene på bordet, de samme TV-programmene, og så videre.

Det er imidlertid mirakelet jeg ønsker å klamre meg fast i ved å markere julen tiden ut. Jeg ønsker å hvile med den hellige familie i stallen (eller grotten, hvis vi skal være korrekte), mens alt fortsatt er nytt. Jeg vil sitte i glede og beundring sammen med gjeterne og vismennene foran det lille barnet. Den lille som skal bli den største.

Vel vet Maria og Josef at vanskelighetene kommer, men der og da, der inne, er det bare velsignelse. Flukten til Egypt for å slippe unna barnemorderen Herodes kommer senere, og lidelsen på Golgata er ennå tre tiår frem i tid.

Enn så lenge hviler vi her, og det er nå man virkelig må insistere om en skal forbli i julen, for høyhastighetssamfunnet har for lengst vendt oppmerksomheten mot nye anledninger for forbruk.

Immanuel

Så går dagene. Gradvis erstattes høytid med hverdag, og julens rekvisitter pakkes ned. Først juletreet og de nevnte musene med nisselue på. De forsvinner etter julens trettende dag, eller kanskje får de stå i enda en uke: Tyvende dag Knut feier julen ut, som det heter. Dog får ikke Knut lov til å feie over absolutt alle flater, for julekrybben forblir i vinduskarmen med stjernen hengende over i hele juletidens førti dager. Helt til kyndelsmessen 2. februar, ved festen for Herrens fremstilling i tempelet. Etter et langt liv med venting på den frelser som profeten Jesaja kalte Immanuel, får presten Simeon endelig møte ham. Han ser Jesus og kunngjør at han er den som skal lyse for folkeslagene.

Men julen skal heller ikke ende der. Muligens sentimentalt, men like fullt sant, sies det at julen varer evig for alle som ønsker å tilhøre Kristus. Julenatt omfavner Gud sitt skaperverk ved selv å tre inn i det som en av oss, for oss. Ugjenkallelig forblir Jesus den etterlengtede Immanuel – Gud med oss. Hele året.

***

Dette innlegget ble første trykket under spalten Livssyn i Vårt Land 28. desember 2018 og ligger også ute på Verdidebatt.

Dårenes tro

Kristnes fremste oppgave er å vitne om en Gud som hjelper og beskytter oss.

Det kinkige med å være kristen, er tilstedeværelsen av alle de andre kristne som rett som det er sier ting som stiller meg i forlegenhet. Når vi allerede har rikelig med trosforestillinger som samfunnet for øvrig oppfatter som tåpelige, slik som jomfrufødsel, engler, kroppslig oppstandelse og spaserturer på vannet, føler jeg ikke særlig for å bli forbundet med utrolige forestillinger selv ikke jeg tror på.

Rett nok er der fornuftige grunner for å tro, men når jeg i svake øyeblikk skjemmes over søstre og brødre i troen, har det ikke å gjøre med en rasjonell vurdering av virkeligheten, men det er ren forfengelighet. Jeg er redd for hva alle andre vil tenke, redd for å bli tatt for en tulling.

Annerledes og rar

Nå er det heldigvis ikke slik at du må være hovmodig for å gå i rette med dårlig teologi. Hvor enn glad jeg er i store deler av det kristne mangfold, er ikke alt kristne forkynner like greit. Selvfølgelig ønsker jeg at det som formidles om troen til verden skal være sant og ikke unødvendig avskrekkende. Det bør ikke være et poeng i seg selv å være rar, men vi kommer heller ikke bort fra nettopp hvor annerledes den kristne tro er.

I sin seneste bok Etterlyst: Bergprekenens Jesus kaller Oskar Skarsaune Jesus for «en annerledes konge i et annerledes kongerike», og han viser hvordan radikaliteten i Jesu liv og lære er nedtonet i takt med fremveksten av folkekirken hvor alle innbyggere var pålagt å bekjenne kristen tro. Se bare på den nær sagt himmelvide avstanden mellom en kirke rik på jordisk gods, som selv ble en del av maktapparatet, og Jesus, en omreisende dommedagspredikant fra den fattige landsbygda, med et så radikalt budskap at han måtte dø for det. Korsfestet, død og begravet.

Men hva er det egentlig som er så annerledes og farlig at de første kristne ble møtt med vold og mistenksomhet – og som fortsatt gjør at søsken i land som Egypt, Pakistan og Kina forfølges på grunn av sin tro?

Levende ikoner

Kanskje kan det være, som Patrik Hagman skriver i sin lille perle av en bok, Om kristen motstand, at målet med det kristne livet ikke er å følge denne verdens ambisjoner eller å vinne status og anerkjennelse, men at målet er helliggjørelse. Vi skal leve som ikoner, som vitner om Guds nåde og kjærlighet. Leve i håp og tillit til at Gud holder verden i sin hånd og fører oss dit vi skal. Det frelste menneske vil derfor ikke kunne kontrolleres av denne verdens makter, og det skal heller ikke søke makt eller tvinge endringer gjennom. Hagman foreslår av den grunn at kristne bør holde seg unna politikken. Ja, jeg bare nevner det!

Eugene H. Peterson er inne på lignende tanker om kristnes oppgave i sin bok om disippelskap, Lang lydighet. Kristne skal være vitner for Guds hjelp. Ikke først og fremst forklare eller forsvare, men vise at Gud er en person du kan stole på. Og i den levde tilliten vokser kristent arbeid «naturlig, uunngåelig og trofast ut fra Guds arbeid», skriver han. Forstå derfor ikke dette budskapet som en oppfordring til å slappe av, men vi skal heller arbeide etter Jesu eksempel.

Følge Jesus. Bli lik ham. Lukte av ham.

Hagman foreslår av den grunn at kristne bør holde seg unna politikken. Ja, jeg bare nevner det!

Hellige dårer

Vi husker at Jesu disipler var nedbrutt etter korsfestelsen. De hadde ventet seg en seierherre av denne verden – ikke en fyr som skulle dø ydmyket hengende på et kors. Så tok det noen dager før de fikk se at det de trodde var slutten, egentlig var en begynnelse som gjorde deres herre større enn alle andre.

For kristne er borgere av et annerledes kongerike. Om kristne flest lever slik, eller om de som prøver, får det til, er en annen sak. Få av oss rommer den graden av tillit til Gud vist av de hellige dårer som virkelig ikke søkte anerkjennelse for sin intellektuelle kapasitet, men heller latet som de var rent tullete og brøt sosiale normer så det monnet. De levde ikke på denne verdens premisser, men ydmyket seg – og ble belønnet for det i form av hellighet.

***

Dette innlegget ble første trykket under spalten Livssyn i Vårt Land 30. november 2018 og ligger også ute på Verdidebatt.

Bønn for kristen enhet

Det er godt å møte andre mennesker du har noe til felles med, og jeg blir alltid glad når det viser seg at nye bekjentskaper og jeg deler samme tro. Ensporet som jeg er, er det lite jeg liker bedre enn å snakke om tro. Likevel kan slike samtaler lett ta en vending som inntil få uker siden skremte vettet av meg: Mitt nye bekjentskap kan finne på å spørre hvilken kirke jeg går i.

Lønnkammeret

Lenge kunne jeg ikke vise til noe annet enn mitt eget lønnkammer. Dét og medlemskapet i en kirke jeg ikke har vært til ordinær gudstjeneste i på seks år. Med andre ord en kirketilhørighet på papiret; et fenomen som for øvrig var totalt fremmed for de første kristne, der nettopp det gudstjenestefeirende fellesskapet var selvsagt. Det er i grunnen ganske rart at jeg som blir så glad av å møte andre kristne, såpass lenge skulle holde meg unna det stedet med høyest konsentrasjon av dem, nemlig kirken.

Riktignok har jeg forsøkt meg litt her og der. Jeg ble opprinnelig barnevelsignet i baptistkirken, før jeg i konfirmasjonsalder meldte meg inn i Den norske kirke fordi den lå nærmere – og arrangerte Ten Sing på torsdager! Før jeg en stund delte ut matpakker for Frelsesarmeen, deltok i andakter hos kvekerne og etter hvert jobbet i en katolsk skole med gudstjenester i arbeidstiden. For ikke å glemme en håndfull besøk i synagogen i Oslo underveis. Men jeg slo ikke røtter noen steder, og det har jeg skammet meg over. Derav frykten for spørsmålet om hvilken kirke jeg går i.

Lønnkammeret alene er ikke nok. Mennesker trenger hverandre.

Jeg har selvfølgelig visst det hele tiden – men fornektet det nesten like lenge – at lønnkammeret alene ikke er nok. Mennesker trenger hverandre. Det er en grunn til at vi som art fødes inn i familier, sies det. Men jeg forlot min families kirke, og siden har jeg vært på let, for mens jeg klarte å lure meg selv til å tro at det gudstjenestefeirende fellesskapet ikke var nødvendig, kom jeg uansett ikke unna behovet for teologisk veiledning fra pålitelige kilder.

Det kristne mangfold

Utfordringen ble så å finne min plass i det veldige mangfoldet av valgmuligheter. Ikke bare mellom kristne denominasjoner i seg selv, men også mellom disses indre fraksjoner. Man skulle kanskje trodd en utdannelse i ­religionsvitenskap ville vært til hjelp, men for min del åpenbarte den bare enda flere alternativer.

Jeg har i denne letingen oppdaget utallige måter å ære og tjene Gud på, men jeg har også tidvis blitt så oppslukt av selve søket at min egen relasjon til Gud har kommet i bakgrunnen. Slik det ofte kan være lettere å prate om Gud, enn med Gud. Slik det også kan være lettere å forbli i debattene om de enkelte kirkesamfunns institusjonelle utforming, enn å ta fatt på egen helliggjørelse.

Og mens jeg lette, ble splittelsene blant verdens kristne bare flere. Nå er ikke konflikt noe nytt, for vi kan lese om stridigheter blant de hellige allerede i Pauli brev, men hvem kunne egentlig sett for seg det omfanget vi står overfor i dag?

Kristen enhet

Det er til både fortvilelse og berikelse, dette mangfoldet. En del av meg har heller ikke ønsket å velge, for jeg lengter etter kristen enhet. Jeg lengter etter erfaringen av alle Kristi legemes lemmer i fullt samspill med hverandre. Er det egentlig mulig på denne siden av evigheten?

På tvers av tradisjonene finner jeg riktignok litt rusk, men også mye å være glad i. Hva skulle vi gjort uten det katolske intellekt, metodismens hjerte, Jean Calvins ærefrykt for Gud, den ortodokse fromhet, pinsevennenes inderlighet, Martin Luthers vekt på nåde eller anabatismens fredsommelighet? Vi trenger hverandre.

Når det kom til stykket, var det ikke endeløs grubling som førte meg tilbake inn i et kristent fellesskap. Det var oppslaget som dukket opp helt ut av det blå om tidlige bønnemøter jeg kunne rekke på vei til jobb. Og til min store glede sitter de andre også der og ber om fremgang og velsignelse for alle Bergens menigheter.

 

***

Dette innlegget ble første trykket under spalten Livssyn i Vårt Land 2. november 2018 og ligger også ute på Verdidebatt.