Bønn for kristen enhet

Det er godt å møte andre mennesker du har noe til felles med, og jeg blir alltid glad når det viser seg at nye bekjentskaper og jeg deler samme tro. Ensporet som jeg er, er det lite jeg liker bedre enn å snakke om tro. Likevel kan slike samtaler lett ta en vending som inntil få uker siden skremte vettet av meg: Mitt nye bekjentskap kan finne på å spørre hvilken kirke jeg går i.

Lønnkammeret

Lenge kunne jeg ikke vise til noe annet enn mitt eget lønnkammer. Dét og medlemskapet i en kirke jeg ikke har vært til ordinær gudstjeneste i på seks år. Med andre ord en kirketilhørighet på papiret; et fenomen som for øvrig var totalt fremmed for de første kristne, der nettopp det gudstjenestefeirende fellesskapet var selvsagt. Det er i grunnen ganske rart at jeg som blir så glad av å møte andre kristne, såpass lenge skulle holde meg unna det stedet med høyest konsentrasjon av dem, nemlig kirken.

Riktignok har jeg forsøkt meg litt her og der. Jeg ble opprinnelig barnevelsignet i baptistkirken, før jeg i konfirmasjonsalder meldte meg inn i Den norske kirke fordi den lå nærmere – og arrangerte Ten Sing på torsdager! Før jeg en stund delte ut matpakker for Frelsesarmeen, deltok i andakter hos kvekerne og etter hvert jobbet i en katolsk skole med gudstjenester i arbeidstiden. For ikke å glemme en håndfull besøk i synagogen i Oslo underveis. Men jeg slo ikke røtter noen steder, og det har jeg skammet meg over. Derav frykten for spørsmålet om hvilken kirke jeg går i.

Lønnkammeret alene er ikke nok. Mennesker trenger hverandre.

Jeg har selvfølgelig visst det hele tiden – men fornektet det nesten like lenge – at lønnkammeret alene ikke er nok. Mennesker trenger hverandre. Det er en grunn til at vi som art fødes inn i familier, sies det. Men jeg forlot min families kirke, og siden har jeg vært på let, for mens jeg klarte å lure meg selv til å tro at det gudstjenestefeirende fellesskapet ikke var nødvendig, kom jeg uansett ikke unna behovet for teologisk veiledning fra pålitelige kilder.

Det kristne mangfold

Utfordringen ble så å finne min plass i det veldige mangfoldet av valgmuligheter. Ikke bare mellom kristne denominasjoner i seg selv, men også mellom disses indre fraksjoner. Man skulle kanskje trodd en utdannelse i ­religionsvitenskap ville vært til hjelp, men for min del åpenbarte den bare enda flere alternativer.

Jeg har i denne letingen oppdaget utallige måter å ære og tjene Gud på, men jeg har også tidvis blitt så oppslukt av selve søket at min egen relasjon til Gud har kommet i bakgrunnen. Slik det ofte kan være lettere å prate om Gud, enn med Gud. Slik det også kan være lettere å forbli i debattene om de enkelte kirkesamfunns institusjonelle utforming, enn å ta fatt på egen helliggjørelse.

Og mens jeg lette, ble splittelsene blant verdens kristne bare flere. Nå er ikke konflikt noe nytt, for vi kan lese om stridigheter blant de hellige allerede i Pauli brev, men hvem kunne egentlig sett for seg det omfanget vi står overfor i dag?

Kristen enhet

Det er til både fortvilelse og berikelse, dette mangfoldet. En del av meg har heller ikke ønsket å velge, for jeg lengter etter kristen enhet. Jeg lengter etter erfaringen av alle Kristi legemes lemmer i fullt samspill med hverandre. Er det egentlig mulig på denne siden av evigheten?

På tvers av tradisjonene finner jeg riktignok litt rusk, men også mye å være glad i. Hva skulle vi gjort uten det katolske intellekt, metodismens hjerte, Jean Calvins ærefrykt for Gud, den ortodokse fromhet, pinsevennenes inderlighet, Martin Luthers vekt på nåde eller anabatismens fredsommelighet? Vi trenger hverandre.

Når det kom til stykket, var det ikke endeløs grubling som førte meg tilbake inn i et kristent fellesskap. Det var oppslaget som dukket opp helt ut av det blå om tidlige bønnemøter jeg kunne rekke på vei til jobb. Og til min store glede sitter de andre også der og ber om fremgang og velsignelse for alle Bergens menigheter.

 

***

Dette innlegget ble første trykket under spalten Livssyn i Vårt Land 2. november 2018 og ligger også ute på Verdidebatt.

Tro på pauserommet

Når jeg møter noen for første gang, hender det jeg spør om de tror på Gud. Som regel lar jeg det være – spørsmålet kan bli for nær­gående – men noen ganger klarer jeg ikke styre meg. Og om de svarer bekreftende, blir jeg glad og kjenner meg fri til å dele min egen tro.

Gud som selvfølge

En stund jobbet jeg på en kristen arbeidsplass, og selv om vi ikke alltid var synkronisert rent teologisk, delte vi som arbeidskollegium noe grunnleggende: Gud var gitt, enten vi snakket om ham eller ikke. Deiligst var det ved påsketider, da vi kunne hilse hverandre vel tilbake på jobb etter påskeferien med å fortelle at vår frelser er oppstanden. Han er sannelig oppstanden!

I dag har kollegene mine mer ulike livssyn, hvilket fører med seg sine egne gleder, men det ble brått stille under lunsjen i våres da jeg spurte om de andre hadde laget seg noe fasteforsett ennå. Nok en påminnelse om at det som er helt naturlig for meg, kan være helt fremmed for min neste.

Alle menneskers lodd

En viss grad av ensomhet er vel alle menneskers lodd, men noen avstander er større enn andre, og de skyldes ikke alle nødvendigvis
 religion: Finnes det for eksempel en større avgrunn enn mellom dem som vil legge årets jobbtur til utlandet og den ene blant kollegene som ikke har pass (for å unngå å komme i fristelse) av hensyn til klodens ve og vel? Og hvor mange føler jeg meg mindre fremmed overfor enn min ikke-troende livsledsager?

Men det er når livet leves som om Gud ikke finnes – som Magnus Malm formulerer det – at jeg føler meg aller mest utilpass i verden. Jeg kan ikke skryte på meg en tro som ikke vakler, snarere glipper jeg daglig Guds hånd, men lengselen
 etter ham står fast. Kan jeg formidle for den som ikke tror, hvor glad jeg er i Jesus? Hvordan Gud siden jeg var barn har kommet meg i møte hvert eneste øyeblikk og fylt meg med en glede og takknemlighet som ingen av livets vanskeligheter har klart å utslette? Iveren tar lett overhånd.

Fromhetsposering

Jeg strever med å holde balansen her. På den ene siden husker jeg Peters fornektelse av Jesus da det virkelig telte; men jeg husker òg Jesu fordømmelse av fariseerne som gjorde et stort nummer ut av egen fromhet.

Under et intervju i fjor ble den amerikanske pastoren John Piper spurt om hva han gjør for fremdeles å vokse i troen 
på sine eldre dager. Han nølte med å svare, for han mente at han ved å svare risikerte å bryte med Jesu formaning om å lukke døren til sitt lønnkammer når vi ber. Piper sa det ville være en enkel sak å fortelle om eget bønneliv om han bare hadde et rent hjerte, men hvor mange av oss har vel det?

Likevel valgte han å komme med noen råd – fordi det tross alt kunne være til hjelp for lytterne. Jeg nevner dem ikke her, for det interessante for meg i denne omgang er at problemstillingen også gjaldt ham, en verdenskjent forkynner, som den gjelder for meg i mitt lille liv: Når bikker bekjennelse over i fromhetsposering?

 

Når bikker bekjennelse over i fromhetsposering?

 

Takt og tone

Jeg tenker også på Paulus, som i sin forkynnelse spilte på lag med den kulturen han til enhver tid virket i, så ingen skulle avvise evangeliet på grunn av uvesentligheter. Kristnes brudd på god takt og tone kan være en slik 
uvesentlighet.

Så lar vi være å dvele ved at Jesus, hvor enn ydmyk og medfølende han er, ikke var spesielt høflig når han ble utålmodig i møte med disiplenes vantro. Jeg kan ikke tenke meg det ville vekket særlig begeistring den gangen på pauserommet om jeg hadde møtt stillheten med å spørre: «Forstår ikke dere heller noe?»

Og med det er jeg like langt. Alt tatt i betraktning vet jeg ikke hvor mye jeg kan, skal eller bør snakke om Jesus i blandet selskap. Jeg vet bare at jeg kunne tenke meg å gjøre det oftere.

***

Dette innlegget ble første trykket under spalten Livssyn i Vårt Land 5. oktober 2018 og ligger også ute på Verdidebatt.