Nyttårsforsett: trofasthet

Tyveseksten ble et venteår. Jeg har ventet på NAV, ventet på en praksisplass, ventet på kroppen min som ikke helt henger med, ventet på at vår engstelige Sonja skal stole på oss nok til ikke å bite, og rett før påske satt jeg en lang ettermiddag og kveld på sykehjemmet sammen med Mamma, Bestemor, onkel og tante og ventet på at Bestefar skulle puste ut. Dèt var en av to begivenheter som stikker seg ut fra året som er gått, den andre er den lykkelige oppdagelsen av småskogmus i hagen.

Inntil helt på tampen av året gikk jeg rundt og trodde jeg ventet tålmodig, før jeg leste artikkelen om dovenskap i magasinet Streks serie om dødssyndene, og jeg gjenkjente meg selv i beskrivelsen av acedia, også kalt middagsdemonen, en misnøye som viser seg i stadig søken etter distraksjoner. Eller søvn – alt som får tiden til å gå med så lite aktiv deltagelse i form av innlevelse som mulig. En form for eksistensiell kjedsomhet med andre ord.

Det var en overraskende oppdagelse, for jeg har nemlig innbilt meg at jeg svært sjelden kjeder meg. Jeg kjenner et par som antagelig kan fortelle meg at dette vil bedres når jeg til slutt får en praksisplass, men jeg kan ikke huske jeg hadde det annerledes da jeg fortsatt var i jobb. Det er ikke et spørsmål om mengde aktiviteter, tvert om kan slikt bli bare nok en distraksjon, som mat for demonen. I Praktikos, munken Evagrius’ veiledning til det asketiske liv, hvor tilstanden først ble beskrevet, er botemiddelet trofasthet:

Forbli i cellen, og cellen skal lære deg alt

Uten å ha klart for meg hva akkurat det innebærer for en dame nokså langt fra ørkenens eremittceller, får det være nyttårsforsettet for tyvesytten. Forbli i cellen.

Godt nytt år!

“Lad os gå glip af noget mere i 2016”

Jeg liker smågretne, men vittige mennesker. Som oftest er de briter, men danske Svend Brinkmann er også fin. I Politiken i dag skriver han om gleden ved å gå glipp av mer, i et samfunn der alle helst skal rekke over så mye som mulig.

Måske skal vi forstå, at mennesker har en værdi i sig selv, der ikke kan reduceres til, om det giver mig ’en god oplevelse’ at være sammen med dem?

Måske skal vi erkende, at livet i det hele taget ikke bare handler om at opleve så meget som muligt, men også om at leve op til mellemmenneskelige fordringer, og at det sidste forudsætter en villighed til at gå glip af noget.

 

“Further up and further in”

Jeg leser Gilbert Meilaenders bok Neither Beast nor God – The Dignity of the Human Person, hvilket for øvrig er skikkelig god, og festet med ved et par avsnitt som så godt illustrerer hvordan et liv som fra utsiden kan virke lite – for ikke å snakke om stillestående -, kan være alt annet:

“All genuine goods have a kind of open horizon; there never comes a point at which we cannot enter into them yet more deeply. C.S. Lewis captures this beautifully at the end of The Last Battle. When all the faithful Narnians and the children from our world are drawn into Aslan’s world, the refrain becomes: ‘further up and further in.’ It strikes them that Aslan’s world is much larger than it had seemed when they were still outside it, and Lucy puzzles over this with Tumnus the Faun.

‘I see,’ she said at last, thoughtfully. ‘I see now. This garden is like the stable. It is far bigger inside than it was outside.’
‘Of course, Daughter of Eve,’ said the Faun. ‘The further up and the further in you go, the bigger everything gets. The inside is larger than the outside.'” (s. 71-72)

Restemat: julekaker

småkaker

Mange er nok mer glad i tanken på julekaker enn de er i selve smaken. Slik er det også med meg, og når julebesøkene er over, sitter jeg igjen med en restebeholdning som ikke nødvendigvis gir den smaksfornøyelsen sukkerprosenten skulle tilsi. Den åpenbare løsningen på problemet er å bake færre slag og i mindre mengder, eller man kan gi bort mer, men det er lett å være etterpåklok.

Her er mine tips til bruk av julekakene:

Ostekakebunn lages som regel av smuldret kjeks og smør, men de aller fleste småkaker kan erstatte kjeksen. I fjor brukte jeg pepperkaker til å lage denne ostekaken, og det ble ordentlig godt. Småkaker med mye smør kan med fordel blandes med litt havregryn, for å unngå at bunnen blir for fet.

Tilslørte bondepiker lages tradisjonelt med lag av knust kavring, eplemos og pisket krem, men det er ingenting i veien for å bytte ut kavringen med småkaker.

Amarettikjeks er mye brukt i raske tiramisuoppskrifter. Alternativt kan biscotti og cantucci erstatte fingerkjeks i mer tradisjonelle oppskrifter på tiramisu, men disse må i så fall dynkes litt lenger i kaffen.

Er man ikke alt lei av delfiakake, blir grovknuste småkaker blandet med litt tørket frukt godt fyll i denne typen kjøleskapskaker. Australierne lager sin variant, “hedgehog slice”, gjennom hele året.

Brødkaken som går under navnet julekake, kan brukes i brødpuddinger eller arme riddere. Det gjør lite om julekaken er tørr og trist, så lenge den ikke har begynt å mugne.

Har du flere tips?

(Bilde: CC Dana McMahan)

Hjemmelaget yoghurt

yoghurt

Når det er noe jeg gleder meg til å gjøre, hender det jeg utsetter det ekstra lenge fordi jeg frykter å bli skuffet. Enten av antiklimakset som følger måloppnåelse eller av risikoen for at jeg ikke vil få hva det nå enn er til, og da kan det være godt å glede seg i håpet enda en stund. Det er muligens et trekk ved meg jeg bør forsøke å endre på …

Jeg tenkte på hjemmelaget yoghurt i godt og vel et år før jeg endelig forsøkte, og fordi jeg mislyktes, lot jeg det gå enda et par år før jeg forsøkte igjen. Nå har jeg imidlertid fått teken på det og lager et par liter omtrent annenhver uke. Dette er oppskriften jeg bruker:

Ingredienser

melk (gjerne helmelk)
3 ss yoghurt naturell per liter melk

Utstyr

Det nødvendige utstyr for å lage yoghurt er slikt de fleste har hjemme, kanskje med unntak av et termometer. Sukkertermometere fås til rundt en hundrelapp i kjøkkenbutikker, men litt enklere vin-termometere koster enda mindre enn det på Europris. En kjølebag er også lurt å ha.

Fremgangsmåte

Det krever ikke så stor innsats å lage yoghurt, men selve prosessen tar noen timer, og det er derfor greit å velge en dag du har mulighet til å gå litt frem og tilbake fra kjøkkenet. Jeg bruker mye yoghurt i matlagningen og lager derfor to liter i slengen, men begynn gjerne med kun en liter.

Hell melken i en tykkbunnet kjele og la melken varmes opp til 80-90 grader ved middels til lav varme. Du kan se at melken begynner å nærme seg ønsket temperatur når det skummer rundt kanten på kjelen. Oppvarmingen tar tid, men langsom oppvarming reduserer risikoen for at melken skiller seg. Det er riktignok mulig å lage yoghurt på melk som har skilt seg litt, men resultatet blir småklumpete.

Ta kjelen av platen og avkjøl melken til omtrent 45-48 grader. Det går fortere om melken helles over i en kald form, eller settes i isvann, men det er ikke nødvendig. Når riktig temperatur er nådd, kan yoghurten vispes inn. Bakteriekulturen herfra vil omgjøre melken til yoghurt. Når du har laget din egen yoghurt, bruker du litt av den i neste omgang.

Melken skal så helles over i en eller flere passende beholdere. Jeg har et par store glass med skrukork jeg bruker, men har også brukt plastbokser. Nå skal blandingen inkubere og bli yoghurt. For at det skal skje, må den holde en jevn temperatur, og jeg synes dette er enklest å få til i en kjølebag. Jeg pakker beholderne inn i håndklær før de plasseres i bagen, og kanskje setter jeg også inn et syltetøyglass eller to med varmt vann for å være på den sikre siden.

Sjekk yoghurten etter tre timer. Den er klar om yoghurten slipper kantene når du beveger på beholderen. Er den ikke klar, lar du den stå en time til, og så videre. Her er det forresten greit å være klar over at inkuberingstiden påvirker smaken; den blir strammere med tiden, og noen lar yoghurten stå i noen timer etter den er klar, nettopp for å utvikle smaken. Når yoghurten er klar, settes den inn i kjøleskapet og bør få stå over natten før den brukes.

Dagen etter er yoghurten klar til å spises, og nå kan du tilsette smak om du ønsker det.

Ønsker du en tykkere yoghurt?

Jeg gjør det ikke hver gang, men når jeg har lyst på en tykkere yoghurt, siler jeg den. Dette gjøres enkelt ved å legge et rent osteklede (eller et ikke altfor tettvevd kjøkkenhåndkle) i en sil eller dørslag med en bolle under. Hell yoghurten i kledet og la stå til den har fått ønsket tykkelse. Jeg lar den stå i en time, men lar du den stå over natten (da er det i så fall nødvendig å sette hele innretningen i kjøleskapet), får du smøreost. Mysen som siles av yoghurten kan brukes i stedet for melk eller kraft i baking og matlagning.

Litt om holdbarhet

Hjemmelaget yoghurt er holdbar i minst to uker, men jeg har oppbevart yoghurt i en måned uten problemer. Avsilt myse kan holde enda lenger enn det, mens yoghurtost er holdbar i noen dager. Det har selvfølgelig også en del å si hvor ofte beholderne åpnes og tas ut av kjøleskapet, så det kan lønne seg å bruke flere beholdere.

Hva kan gå galt?

Når man snakker om et mislykket resultat i yoghurtlagning, dreier det seg gjerne om klumpete eller i motsatt fall tyntflytende yoghurt. Mest sannsynlig skyldes dette feil temperatur, enten den er for høy eller lav ved de forskjellige stadiene, eller en dårlig yoghurtkultur. Bruk derfor termometer, og bruk en yoghurt av god kvalitet uten tilsatt søtning, smak, stivelse, gelatin eller kremfløte. Bruk også rett mengde – det høres kanskje rart ut, men for mye yoghurtkultur kan hindre yoghurten i å sette seg skikkelig. Fordi yoghurt dannes ved hjelp av levende bakterier, kan resultatet variere litt fra gang til gang.

Heldigvis er selv et mislykket resultat sjelden så katastrofalt at det er uspiselig: Klumpete yoghurt får en jevnere konsistens om den siles, og tynn yoghurt er god til müsli eller i brødbakst.

Har du andre yoghurttips?

(Bilde: CC Scott Sherrill-Mix)