Om å vente ved telefonen

Noe av det verste jeg hører, er “jeg ringer i løpet av dagen”, for da er jeg dømt til en dag lenket til telefonen, og jeg er til vanlig ikke blant dem som går og bærer på og kjærtegner den kontinuerlig. Jeg har lovet å sjekke den minst daglig – det er min grad av tilgjengelighet. Likevel blir jeg alltid engstelig når jeg oppdager tapte anrop, for da jeg i tenårene kjøpte min første mobiltelefon, slo det meg ikke at andre med det skulle forvente at jeg tok den. Det var ikke slik at jeg lot være å ta telefonen om jeg hørte det ringe, men jeg lot den stadig lade ut eller bli liggende utenfor hørselsvidde. Av den grunn ble mang en telefonsamtale innledet med bemerkninger (eller skjenneprekener) om hvor vanskelig jeg var å få tak i, og derfor rives jeg i dag mellom uroen for å nås og uroen for ubehagelighetene som kan oppstå når jeg ikke blir nådd, så når noen sier de skal ringe, følger jeg med, og er avgrensningen så vid som hele dagen, venter jeg hele dagen.

Verst er det om jeg får denne beskjeden før jeg har vært på badet, for hva om det ringer når jeg dusjer? Det er i tillegg umulig å sette i gang med noen fruktbare aktiviteter etter en slik beskjed. Det aller nødvendigste kan jeg få gjort, som kles- og oppvask, men ingenting som krever konsentrasjon, for konsentrasjon og venting er gjensidig utelukkende. Eventuelt er det kun ventingen jeg kan konsentrere meg om. Jeg kan ikke bake, for hva om det ringer mens jeg elter og har hendene dekket av deig? Ikke lese en bok, for hva om det ringer midt i et avgjørende øyeblikk som for alltid i minnet vil være forstyrret av skjærende toner? Jeg er nødt til å vente.

Jeg går ut fra at målet med en slik beskjed ikke er å torturere meg, at de fleste ikke har det riktig på samme måte som jeg. Jeg går ut fra at de som attpåtil ikke ringte den dagen ikke mente beskjeden så bokstavelig som den ble oppfattet, men dét forstår jeg aldri før det er for sent. Ikke før jeg har brukt en dag på å vente.

Fri er jeg ikke før samtalen er avsluttet, med mindre jeg er gitt noe annet å vente på. For øvrig er det lettere å vente på et brev, antagelig fordi det ikke er en umiddelbar kommunikasjonsform, og jeg trenger hverken være forberedt på å motta det eller svare øyeblikkelig. Vanskeligere er det altså med telefoner. De er ikke så beskjedne.

Brutt brød og skjenket vin

Bibelen og kirkehistorien er full av mennesker som fester all sin lit til Gud. Mennesker som fryktløst ber «skje din vilje», sikre på at Gud er med dem i alt. Jeg har ønsket å være som dem og har behandlet min angst for både stort og smått som tegn på min manglende tillit til Gud.

I ‘My Utmost for His Highest’, i andakten for siste septemberdag, skriver Oswald Chambers om kall og det å bli omdannet til brutt brød og skjenket vin for sin neste. Han kaller det dèt. Han skriver:

«God can never make us wine if we object to the fingers He uses to crush us with. […] If we ever are going to be made into wine, we have to be crushed, you cannot drink grapes.»

Jeg tenkte ikke videre på teksten før leggetid den kvelden, hvor jeg som vanlig ba Gud hjelpe meg å stole på ham, og jeg ba om tilgivelse for at jeg stadig viser min tvil gjennom frykt. Før det hele ble snudd på hodet – for hva om angsten er fingrene jeg eltes med? Hva om angsten nettopp er det som nødvendiggjør min klamring til ham? Det som syner min avhengighet til ham. Riktignok er alle mennesker avhengige, men det er så lett å glemme. Kanskje angsten er min påminner om å be om Guds nærvær – snarere enn angstens fravær. Kanskje jeg kan bli brutt brød gjennom angsten, ikke på tross av den.

“Love must hurt us”

Jeg tenker meg at hodet mitt er fylt med vann. Et hav. Himmel og hav uten land i sikte. Et grålig lys, men ingen identifiserbar sol, og jeg trenger ikke myse, slik jeg ellers gjerne må. Sol som ikke blender. Havet er blikkstille, eller helst er det det. Helst ønsker jeg å kjenne fraværet av bevegelse og bare være.

Jeg kan sitte lenge og kjenne på, glede meg over, suset av fravær. La det bli nærvær. Men så er der livet bortenfor, og liv er bevegelse. Liv skaper krusninger, noen ganger bølger. Stresset øker med bevegelsene – skapt av menneskene i livet mitt, av turer ut i verden, av avtaler og  av alt jeg må huske på, enten det er uregelmessige oppgaver jeg må skrive ned i almanakken eller om det er alle de små oppgavene man må gjøre hver dag som er for mange til å noteres ned. Huske å spise når jeg er sulten, pusse tennene, hente posten, rydde bort oppvasken eller sjekke mobiltelefonen for meldinger (minst daglig, det har jeg lovet).

Det skvulper. Det kan være verdt det. Bevegelsen. Skapt av menneskene jeg er glad i. Hjertet mitt kan bestemme at det er verdt det. “Love must hurt us”, sa Mor Teresa.

Utsikten fra fjernsynet

cape-cod-morning.jpg!Blog

Om sommeren ser jeg innimellom på sykkelritt på fjernsynet, kun for å se på omgivelsene. Det hender jeg ser film av samme grunn. Helst skal det være åkere og sletter, men skog og fjell er også fint. Kystlandskap har sin sjarm, men i lengden er det for kaotisk; jeg har ikke tålmodighet med innpåsliten vind, derfor foretrekker jeg innlandet. Det trenger for øvrig ikke være noe ødelandskap, men husene skal ikke stå for tett, og blir øyesårene for mange, skrur jeg av.

Det kunne vært pent her vi bor. Fra stuevinduet vårt ser vi Arnavågen, fjell, skog – og Toro-fabrikken. Jeg unngår å se for mye i den retningen, men når jeg gjør det, må jeg lure: Når man først skal lage noe, bygge noe, hvorfor ikke gjøre det vakkert? Måtte det koste mer? Og ville det ikke i så fall være verdt det? Jeg har ikke inntrykk av at disse spørsmålene gnager på naboene våre. Kanskje ville heller ikke jeg hatt de samme tankene for bare noen år siden. Den gang det ikke kunne falt meg inn å sette på en film for å se på sletter og åkere.

P.S. Filmen To the Wonder har drøssevis.

(Bilde: “Cape Cod Morning” av Edward Hopper)

På kjøret

” … the only people for me are the mad ones, the ones who are mad to live, mad to talk, mad to be saved, desirous of everything at the same time, the ones who never yawn or say a commonplace thing, but burn, burn, burn like fabulous yellow roman candles exploding like spiders across the stars.” – Jack Kerouac

I høst kommer filmatiseringen av Jack Kerouacs On the Road på kino. Jeg leste boken i tenårene, sammen med Catcher in the Rye og annen litteratur av og om fremmedgjorte mennesker. Slik mange ungdommer gjør – slik jeg fortsatt gjør.

Mange romantiserer Kerouac og hans liv, men jeg er ikke blant dem. Det er ikke uten grunn at On the Road ofte er lest som en slags forsvarstale for fyll og promiskuitet, og akkurat det er milevis fra livet jeg lever. I lys av det overrasker det gjerne når man peker på at boken ifølge Kerouac slettes ikke handler om lettsindig jakt på moro, men om søken etter frelse – for han identifiserte seg nemlig som katolikk. Så kan man innvende at han muligens lette etter frelse på helt feil steder, men det er en annen sak. Det er dette jeg kjenner igjen, og når jeg leser hans bøker, handler det derfor ikke om beundring eller et ønske om etterfølgelse, men om min lettelse over å finne en beslektet sjel. Nok menneske som ikke finner seg helt til rette her i menneskenes verden. Nok et menneske som uavlatelig strekker seg etter Gud tross ens egen imperfeksjon. Vi er flere.