16.06.2010
For første gang på flere uker sitter jeg helt stille, uten distraksjoner. Jeg har skrevet om det før, hvor skummelt det kan være å sette seg ned og være helt stille i bønn eller meditasjon. I det siste har jeg vegret meg ekstra mye, og har derfor holdt meg opptatt med plikter, eller diktet opp grunner for hvorfor jeg ikke har anledning til å bare sitte (uten TV).
Jeg hadde ingen planer om å gjøre det i dag heller, men plutselig var den der: roen. Den kom nok med Nataniel, vår kjære, lille, menneskesky natalmus. Han er blitt syk, og natten brukte jeg på å gå mellom min seng og hans bur, for å se til ham. Noen ganger var det greit at jeg kom, andre ganger ble han brydd. Utfordringen med å bo med smågnagere, er at deres liv er enda kortere enn vårt, og bor man med flere, vil en med jevne mellomrom bli minnet om livets forgjengelighet. Noen ganger er det ikke annet å gjøre enn å bare våke, være og sitte med ro hos den lille. (Jeg sier med, for man kan godt sitte i ro med et kaotisk sinn, men slikt smitter og gjør vondt verre.) Da finnes det ingen unnskyldninger.
Små venner, Uro | 
4 kommentarer »
22.02.2010
Jeg har nevnt mine søvnproblemer ved flere anledninger. Det begynte for et snaut år siden, da jeg døgnet i forbindelse med eksamensavviklingen. Av en eller annen grunn klarte jeg ikke å gli tilbake til min vante døgnrytme, og i sommeren og høsten som fulgte la jeg meg sjelden før daggry. Nå skal det sies at det er ganske deilig å sovne til morgenkvitteret, men mindre herlig er det å verke etter søvn når hodet ikke vil hvile. Noen ganger er de søvnfrie nettene konstruktive, andre ganger er de bare fylt med uro.
I natt er uroen blusset opp for fullt. Jeg tenker på latininnleveringen jeg skal ha ferdig til onsdag. Jeg lurer på hvordan jeg skal klare å huske hva som skiller alle gudene jeg leser om ifm. religionsemnene jeg tar i vår (her og her). Jeg er engstelig for at alle fortellingene som surrer rundt i hodet mitt aldri skal bli festet på papiret. Og jeg lurer på hvor jeg skal finne min arbeidsgiver for sommeren.
Samtlige av mine styrker, og de fleste av mine svakheter ligger inne i hodet mitt. Å tenke, dikte, gruble, fantasere, resonnere er hva jeg gjør, det er det jeg er flink til, men det er også det som til tider sliter meg ut.
Vi gjør et nytt forsøk. God natt!
Uro | 21 kommentarer »
26.08.2009
Jeg må gå langt tilbake i livet mitt før jeg kommer til den tiden hvor jeg ikke kjente meg fremmedgjort. Jeg var i tre-fire-fem-årsalderen og gikk til stadighet rundt og snakket med Gud. Neida, jeg hørte ingen stemmer, men jeg ba ofte og gjennom hele dagen. Som oftest gjorde jeg det inne i meg selv, men når jeg var alene sa jeg alt jeg hadde å si høyt. Jeg fortalte om de bekymringene jeg hadde og stilte spørsmål om livet, men for det meste småsnakket jeg. Når jeg var på overnattingsbesøk hos besteforeldrene mine sang vi aftenbønn sammen, og jeg likte dette lille ritualet godt ettersom det religiøse ikke var særlig fremtredende i min familie, men jeg ventet alltid litt småspent på at de skulle gå ut av rommet slik at jeg kunne be den ordentlige aftenbønnen.
Dette var tiden før jeg kjente min første depresjon. Jeg var hel, men slik er det ikke lenger. Jeg leser Augustins Bekjennelser, og vender stadig tilbake til den ene setningen: “Du var hos meg, men jeg var ikke hos deg” (10.27.38). Jeg snakker ikke med Gud som jeg gjorde.
Jeg får ikke sagt ofte nok hvor kraftig Augustin rører ved meg. Ja, han skrev mye jeg ikke på noen måte kan identifisere meg med, men så er det denne følelsen som stadig viser seg i tekstene hans, uroen, lengselen, fremmedgjøringen og ønsket om å gjøres hel. Vi deler dette, Augustin og jeg. Augustin foraktet det kjødlige, og pinte seg selv for å holde sine sanselige begjær under kontroll. Min forakt er rettet mot Mennesket, for du verden så dyktige vi er til å vise at vi også er i stand til å velge det onde! Vi forakter begge oss selv.
Det er tider hvor jeg overbeviser meg selv om at det er i orden, for jeg er jo glad i mennesker, tenker jeg, jeg bare liker ikke så mange av dem. Selvfølgelig vet jeg at det er uholdbart, for det er ikke rom for slikt i kjærligheten. Samtidig er det det som virker så vanskelig; Vi skal elske så høyt at vi også kan elske de som ikke elsker, elske bort hatet i oss selv, så vi kan gjøres hele.
Uro | 6 kommentarer »
09.06.2009
Jeg har tenkt mye på virkeligheten i det siste. Jeg lurer på om det er mulig å ha full innsikt i hva denne er, i en slik grad at man i hele seg vet at denne innsikten er sann. Noe som ikke må forveksles med påståelighet, vilje til å ha rett eller ønske om å ha innsikt, men noe som går utenfor det. Det finnes mennesker som opplever at de har oppnådd denne innsikten, så kan resten av oss spørre om de faktisk har det eller ikke. Jeg tror på muligheten for at vi kan nå en slik innsikt. Tror jeg. Så lurer jeg på hvor mange erkjennelser jeg er unna den siste store. Hvordan ser verden ut når man ikke lenger ser den gjennom briller av uvitenhet og kondisjonering?
Jeg har tenkt på dette fordi jeg ved flere anledninger er blitt fortalt at jeg lever ute av takt med virkeligheten. Dette er da sagt i sammenheng med diskusjoner om dyrs rettigheter, hvor jeg har fremmet et syn om at det er galt å bruke andre individer til egen vinning, mennesker som dyr, og understreker viktigheten i at hvert enkeltindivid gjør sitt for å bygge opp et rettferdig samfunn. Jeg blir fortalt at det er urealistisk å vente at alle mennesker skal engasjere seg for denne saken. Jeg vet ikke helt om jeg venter det heller, men det er egentlig ikke poenget. Å fastholde et ideal om medfølelse, ikkevold og kjærlighet fremstilles som noe som ikke hører virkeligheten til. Det er lett å da tenke at om virkeligheten er noe annet enn dette, kan jeg ta til takke med å leve med vrangforestillinger. Men jeg tror jeg blir løyet for. Eller, en løgn forutsetter at man vet hva som er riktig og likevel formidler noe annet, og det forutsetter at at disse menneskene kjenner virkeligheten i særlig større grad enn det jeg gjør, og det er jeg ikke så sikker på.
Uansett, virkeligheten.
Når jeg foretrekker å være hjemme med bøkene mine, kjæresten og rottene, fremfor å fyke rundt utenfor, avstår jeg fra å delta i virkeligheten eller avstår jeg fra å hengi meg til en verden styrt av vrangforestillinger? Kanskje har jeg bare bygget meg min egen private verden, styrt eller preget av parallelle vrangforestillinger. Jeg vet at tankene mine aldri kan romme virkeligheten, men tanker kan peke mot noe virkelig like mye som de kan peke mot løgn, men hva gjør mine? De gjør antagelig begge deler. Mest sannsynlig. Noe som bare øker forvirringen.
Muligens urelatert, se denne filmen.
Uro | 3 kommentarer »
06.06.2009
Jeg syns det er skummelt å be (og meditere), hvilket nok er grunnen til at jeg ikke gjør det så ofte. Jeg vet at om jeg gjør det fast, kommer jeg til å forandre meg, og det er skummelt. Nå ved utgangen av semesteret satte jeg meg derfor et mål: I sommer skal jeg lære meg å be. Men så slo det meg, at det å skape slike mål bare kjøper meg mer tid til å unngå å være tilstede akkurat nå. Eller med andre ord, når jeg sier at jeg skal lære meg å be i løpet av sommeren, gir jeg meg rikelig med tid til å utsette det, slik at jeg i mellomtiden kan smigre meg selv for at jeg har satt meg dette målet.
Nå utsetter jeg det også, nå som jeg skriver et innlegg om at jeg utsetter å be, i stedet for å be akkurat nå. Om jeg skulle bedt nå hadde jeg måttet slå av teven, klappet sammen datamaskinen, satt bort glasset med saft og vært stille. Folk tror jeg er en rolig person, fordi jeg snakker lavt, ikke kjeder meg på bussen eller slike ting. Jeg kjeder meg ikke fordi jeg har mye å tenke på, jeg har alltid noe å gjøre selv når det ikke synes slik for omverdenen. Jeg kan godt sitte stille og tie uten problemer, men å være stillhet er vanskelig.
Derfor er jeg flink til oppramsningsbønner, av typen “takk for alt, ta vare på Mamma, vis meg hvordan”. Jeg kan gjøre bønner jeg kan uttale, men den stille bønnen er annerledes. Jeg har opplevd den også (jeg sier opplevd, ettersom jeg ikke vet om det egentlig er noe man gjør, ut over det å skape en åpning for den), men som regel avbryter jeg det hele, og finner på noe annet i stedet for.
Det er det som er merkelig. All den tiden jeg bruker på å snakke om Gud og å lengte etter fullendelse, lukker jeg rommet slik at det ikke kan fylles. Jeg tenker på Augustins Bekjennelser, og den lille enkle setningen jeg gikk og gjentok etter å ha lest teksten i vår: “Du var hos meg, men jeg var ikke hos deg” (10.27.38). Jeg har ikke noe mer å tilføye.
Uro | 19 kommentarer »
