Skapt til skjønnhet

Når mennesket har en gudegitt evne til å skape skjønnhet, er det meg helt uforståelig at vi velger å lage så mye stygt.

På vei inn til jobb hver morgen kjører livsledsageren og jeg forbi mengder av grå og sorte klosser. Kolosser. Pregløse, firkantede bokser som noen ser ut til å ha sluppet vilkårlig ned i landskapet. Det er kjøpesentre, lagerbygninger, bilverksteder og andre typer forretninger. Noen er boligblokker som minner mer om arkivskap for mennesker enn om hjem, slik jeg en gang hørte Peter Hitchens formulere det. De er både nye og noen tiår gamle, et par er nyoppussede, men fortvilende stygge er de alle sammen, disse firkantene.

Velsignede trær

IKEA skiller seg ut med sin umiskjennelige blå og gule farge, men øynene fryder seg likevel ikke. Riktignok har akkurat denne bygningen noen forsonende trekk med gress på taket og en mur av naturstein rundt området for å skåne de som bor i de bakenforliggende husene for en skjebne verre enn den til mine naboer og meg. For hjemme har vi utsikt over nok en grå kloss fra stuevinduet, nemlig Toro-fabrikken i Arna. Den er like fin som den høres ut. Skjønt ser vi den ikke om sommeren når bladverket på trærne er på sitt tetteste. Takk og lov, velsignede trær!

Inn mot sentrum møter jeg nye estetiske utfordringer i form av Høyteknologisenteret og Media City Bergen, bare for å nevne et par. Men når vi har kommet så langt, finnes det heldigvis vakre bygninger jeg heller kan hvile øynene på. De er selvsagt blant de eldre.

Hvorfor ikke bygge vakkert?

Likevel må jeg i vantro peke på øyensårene og si at dette har faktisk noen tegnet! Noen har villet dem dit der de står! Antagelig er føreren av bilen lei av at jeg titt og ofte lurer høyt under disse kjøreturene på hvorfor man ikke kan bygge noe vakkert, når en først skal bygge noe? En bygning man kan stoppe opp og beundre selv når en ikke nødvendigvis har et ærend der. Men kanskje var ikke skjønnhet engang en del av regnestykket deres, eller kanskje mener de selv at de nettopp har skapt noe vakkert, de ansvarlige bak alle de grå eller sorte klossene langs veien. Jeg vet ikke hvilket alternativ som er verst – begge deler virker uansett like uforståelig på meg.

Heller ikke forstår jeg min egen reaksjon fullt ut, hvorfor klossene vekker så sterke følelser i meg, enten det er snakk om irritasjon eller fortvilelse. Vanligvis er jeg opptatt av logikk og kraften av gode argumenter, men uten kunstfaglig kompetanse famler jeg i blinde etter en sammenhengende analyse, og jeg kan bare bidra med løsrevne intuisjoner ispedd litt teologi.

Skaperverket vitner i skjønnhet

Alt skapte han vakkert, skriver Forkynneren (3,11). Den hellige Augustin følger opp og skildrer hvordan alle skaperverkets deler gir sitt vitnesbyrd i skjønnhet. Fordi Gud er vakker og han åpenbarer seg i det vakre, kan vi dvele ved denne skjønnheten og la den føre oss helt frem til kilden. Skjønnhet kan også forlede, advarer Augustin, slik alt godt kan misbrukes, men han så at Gud har gjort skaperverket vakkert og at det ikke kunne vært annerledes.

Jeg tar det som en selvfølge at den Gud som har skapt elefanter er en som gleder seg over det vakre. Eller hva med ekorn, høstrøde lønnetrær eller hegrer, for å nevne noe litt mer hjemlig? Men nå går jeg over i det sentimentale, jeg er fullt klar over det.

Deltagere i Guds skjønnhet

Som mennesker skapt i Guds bilde ligger det ikke bare i oss å nyte skjønnhet slik han gjør, men vi har også mulighet til å delta i skapelsen av det vakre. Ikke finne det opp, ikke skape noe annet, mer eller bedre enn det som allerede finnes i Gud. Noe slikt er umulig, men vi kan delta. Kall meg likevel en grinebiter, om du vil, men det er i lys av dette jeg ikke kan forstå hvorfor noen bruker sine evner, krefter, penger og tid på å bygge disse fordømte klossene langs veien. Augustin beskriver som nevnt et skaperverk som vitner om Gud i skjønnhet. Hvilket vitnesbyrd gir klossene?

***

Dette innlegget ble første trykket under spalten Livssyn i Vårt Land 1. november.

Skyhøye krav, himmelvid nåde

Det er ikke slik at jeg har så gruelig lyst til å tenke på at jeg synder. Men jeg tror en bevissthet rundt synd rett og slett kan gjøre folk lykkeligere.

Synd er et sjeldent samtaleemne i blandet selskap. Jeg merker selv hvordan det knyter seg i magen om temaet dukker opp i samtaler med personer av en mer sekulær disposisjon. Faren er at jeg kan komme til å si noe som får meg til å virke som en eneste stor pekefinger. En mørkekvinne som vil av med alt som er fint eller gøy. Plutselig er jeg satt på flekken og har et par øyeblikk på å forklare for et skeptisk publikum hvordan det er mulig å leve med en sterk bevissthet om synd uten samtidig å kvele alt som heter av livsglede og sunn selvfølelse.

Jesusbønnen

Som da jeg kom i fare for å si at jeg pleier å be Jesusbønnen for å roe ned tankene mine, og jeg fortalte at denne bønnen over tid er blitt et fast lydspor som slår seg på i hodet mitt når jeg står i kø, ved leggetid eller andre ledige stunder. Herre Jesus Krist, Guds sønn, miskunn deg over meg, en synder. Slik ber jeg.

En synder

Hvorfor i all verden ønsker du å tenke på deg selv som en synder?, spurte hun. Min samtalepartners reaksjon kom såpass overraskende på meg at jeg ikke fikk sagt stort mer enn at jeg synder daglig og ikke kan late som noe annet. Jeg svarte sant, men glemte det aller viktigste. Kristne bekjenner ikke sin synd fordi det er et poeng i seg selv å terpe på egen feilbarlighet, men når vi ser synden og bekjenner den, åpner vi oss opp for Guds nåde, og vi får leve i fellesskap med ham.

Ønsket om hellighet

Det er nemlig ikke slik at jeg har så gruelig lyst til å tenke på at jeg synder. Helst skulle jeg jo vært en helgen med hodet omkranset av et beskjedent lysskjær til enhver tid. Norge har tross alt bare én kanonisert kvinnelig helgen, så det er virkelig på tide at den hellige Sunniva får seg en venninne. Og skulle fremtidige ikonmalere lese dette, kunne jeg tenke meg å avbildes med en dverghamster. Agnes har lammet, Frans fuglene, Melangell en hare, og Heidi kunne altså tenke seg en liten smågnager.

Midt i gjørmen

Hadde det bare vært så vel, men som klisjeen lyder, får man ikke gjort noe med det en ikke erkjenner. Jeg synder som sagt daglig, og hvor enn mange synder jeg oppdager, er det garantert enda flere jeg ikke ser fordi jeg står midt i gjørmen med flekker på brillene. De er hverken små eller få, de forventningene Jesus har til sine følgere. Slik blir det derfor til at jeg hyppig stopper opp og tenker, å nei, ikke nå igjen, tilgi meg. Tilgi meg.

Tilgivelse

Jeg skjønner at dette for annerledestroende virker som temmelig triste greier. Usunn religiøsitet og alt sånt. Men så må jeg spørre, til hvem ellers kan man komme slik etter gjentatte feiltrinn? Bekjennelse i mellommenneskelige relasjoner kan være skummelt. Du kan risikere en kald skulder, et brudd eller oppleve at en fortrolig innrømmelse og bønn om tilgivelse brukes mot deg ved en senere anledning. Finnes det en mulighet for å slippe sårbarheten og heller fjerne synd som begrep, er det klart at det frister. Men er det riktig? Er det sant?

Glede gjennom sårbarhet

Selv om vi skulle sett helt bort fra spørsmålet om synd som en faktisk realitet – noe jeg generelt ikke anbefaler – tror jeg en bevissthet rundt synd rett og slett kan gjøre folk lykkeligere. Min erfaring er at varig glede fås gjennom sårbarhet. Jeg er mest takknemlig for det jeg har i livet mitt når jeg husker at jeg kan miste det. Og det er i det øyeblikket jeg tør være ærlig om mine stygge sider at jeg stiller meg fri til å ta imot nåden.

Nåde

Som kristen tror jeg at noen ser absolutt alt jeg gjør, sier og tenker, men elsker meg likevel. Og jo flere av mine svake sider jeg tør innrømme, desto mer storslagent virker det. Ikke at jeg liksom føler meg fristet til å teste nåden. Poenget er at syndserkjennelse – og bekjennelse – ikke trenger å være et uttrykk for en dyster livsholdning eller selvforakt, men det kan være motsatt. Og det var det jeg ikke klarte å formidle under den samtalen der jeg ble spurt om hvorfor jeg ønsker å tenke på meg selv som en synder. Jeg glemte å si noe om gleden over nåden.

 

***

Dette innlegget ble første trykket under spalten Livssyn i Vårt Land 4. oktober.

Bør vi stemme?

Det er mange som mener noe om hva kristne bør stemme, men få stiller spørsmål om hvorvidt kristne bør stemme i det hele tatt.

Kommunevalget er rett rundt hjørnet, men ennå har jeg et par dager å gruble på. Jeg har nemlig ikke helt bestemt meg for hva jeg skal gjøre. Forrige valg var enklere. Jeg visste hva jeg skulle stemme på og gjorde det god tid i forveien. 

Valg av parti

Fortsatt vet jeg hvilket parti jeg holder mest med. I grunnen er det ikke så vanskelig å velge, for prinsippet om at jeg ikke kan stemme på partier som støtter opp om selvbestemt abort, begrenser alternativene ganske kraftig. Skjønt er det mange saker som engasjerer meg, og dette ene partiet forvalter ikke alle mine hjertesaker på en like god måte, men alle menneskers rett til liv er et prinsipp jeg ikke kan vike fra. Uten det vil resten rakne. 

På et vis mener jeg dette er et prinsipp alle kristne burde ha, men jeg anerkjenner at samvittighetsfulle brødre og søstre i troen kan prioritere annerledes. De kan for eksempel mene at klimatrusselen er så stor at menneskeheten mister livsgrunnlaget om vi ikke setter alle kluter til og gjør mer enn hva det gule partiet foreslår.  

Kristne stemmer

Det er mange som mener noe om hva kristne bør stemme, og noen er mer ivrige enn andre på å knytte Jesus til bestemte partier, men få stiller spørsmål om hvorvidt vi som kristne bør stemme i det hele tatt. Det finnes mindre grupper som Jehovas vitner hvor medlemmer som stemmer ved politiske valg straffes med eksklusjon. Slikt vekker sterke reaksjoner fra samfunnet for øvrig.

Imidlertid vet jeg ikke hvor mange som fortsatt mener det er en borgerplikt å stemme, all den tid bare 60,2 % av de stemmeberettigede stemte ved forrige kommunevalg ifølge SSB. I min egen aldersgruppe (25-44 år) var det bare 51,5 % som stemte. Dog tviler jeg på at den halvparten som holdt seg hjemme gjorde det av teologiske grunner. 

Dårlige mennesker

Patrik Hagman, som forsker på politisk teologi og har skrevet den fremragende lille boken Om kristen motstand, mener kristne bør holde seg unna partipolitikk fordi vi rett og slett risikerer å bli dårlige mennesker av det. Han påstår det politiske system belønner uærlighet og egenskaper vi helst bør begrense, slik som personlige ambisjoner om makt. I valgkampen blir det viktigere å stille eget parti i et fordelaktig lys enn å være ærlig. 

Selvsagt er der unntak, og Hagman tror ikke lokalpolitikken byr på like store farer, særlig på mindre steder. Jeg kan tenke meg det er vanskeligere å demonisere en meningsmotstander man risikerer å støte på i lokalbutikken dagen etter. Like fullt mener han at kristne heller bør engasjere seg i samfunnet på andre måter.

Det handler altså ikke om å melde seg ut av verden, men om å bygge det gode samfunn nedenfra, for et samfunn blir ikke bedre enn dets borgere, og målet med kristen motstand er derfor å bli et menneske som ikke er i stand til å fungere i et destruktivt og ødeleggende samfunn. Helliggjørelse, rett og slett.

Striden i KrF

Det er flere år siden første gang jeg leste Hagmans bok. Den gjorde inntrykk på meg, men jeg fortsatte likevel å stemme ved politiske valg. Så kom den store striden om veivalget i KrF i fjor høst. Konflikten skuffet meg. Den gnagde på meg og fikk meg til å føle at de jeg hadde gitt min støtte til ikke er dugget bedre enn resten. Ja, ikke er de verre heller, for vi er en fallen gjeng, vi mennesker. Problemet var det jeg husket å ha lest hos Hagman: Partipolitikk bringer ut det verste i oss. Den gjør oss til dårligere mennesker. 

Misforstå meg rett, jeg kjenner flere politikere, og ingen av dem stikker seg ufordelaktig ut som personer. De fleste jeg snakker politikk med, stemmer ved valg. Jeg er absolutt ingen motstander av demokrati som styreform, jeg tror ikke konflikt er til å unngå i en fallen verden, og jeg tror i hvert fall ikke på revolusjon. Men vi befinner oss heller ikke ved historiens ende, og naiv som jeg er, spør jeg derfor: Kunne vi ikke gjort dette her litt annerledes?

 

***

Dette innlegget ble første trykket under spalten Livssyn i Vårt Land 6. september.

Arbeid til Guds ære

Hvor enn høyt arbeid verdsettes gjennom Bibelen, er det ­hviledagen som skal holdes hellig.

Langt ut i voksen alder trodde jeg at husmorferie er når yrkesaktive damer tar fri fra sin betalte jobb for å ta igjen arbeidet som hoper seg opp hjemme. De tradisjonelle kvinne­oppgavene som må gjøres, men som så lett blir nedprioritert i hverdagen der hun slites mellom jobb og hjem. Riktignok er det ikke lenger bare kvinner som tar seg av disse oppgavene, men hjemme hos meg hadde vi en nokså tradisjonell oppgavefordeling inntil jeg måtte krype til korset og si at det ble for mye.

Siden forstod jeg at husmorferie er noe helt annet enn hva jeg trodde det var, men jeg føler unektelig fortsatt på behovet for noe slikt.

Arbeid uten ende

Sikkert i likhet med mange andre innledet livsledsageren og jeg årets sommerferie med beising av huset og sjauing i hagen. Jeg tok ansvar for hagen og det som føltes som endeløs luking. Ikke bare hadde det vokst noe voldsomt siden sist jeg gjorde hagearbeid, men ugresset vokste frem fra alle mulige plasser også mellom hver økt disse første dagene av ferien.

Jeg ble motløs og lurte på om jeg noen gang kom til å bli ferdig. Slik jeg også spør meg selv om de hurtig f­ormerende ­hybelkaninene på gulvet­, brødsmulene på kjøkkenbenken og det hvite belegget som før man vet ordet av det har dekket dusjkabinettet nok en gang. Og en ­glovarm julidag ute på huk i blomster­bedet, da jeg var svett, sliten og nokså mis­fornøyd med dagens feriemål, ble det levende klart for meg hvorfor ugress er en ­vanlig metafor for synd. For ­ugresset i ­hagen er som syndene jeg heller aldri ­synes å bli kvitt. Tilbøyelighetene jeg ­stadig må nappe ut uten at det egentlig synes å ­tynnes i ­rekkene, så jeg bare må fortsette ­nappingen. Bort, bort, bort – og så er det der igjen. Ugresset, støvet og ­synden. Menneskelivet er et liv i arbeid uten ende, arbeid for både kropp og sjel.

Sisyfosarbeid

Tankene gikk til ­Sisyfos, den greske antihelten som ble dømt av ­gudene til å trille en stein opp et berg, bare for å oppleve at steinen triller ned igjen når han har nådd toppen, så den må trilles opp igjen og opp igjen. Men selv om jeg satt der ute på huk full av selvmed­lidenhet, er jeg ingen Sisyfos, for vel er det endeløst, men det er langt fra meningsløst å ta vare på hjemmet sitt. Tvert om vil jeg påstå at alle de oppgavene som skaper et hjem, er noe av det viktigste vi gjør.

I motsetning til myten om Sisyfos er ikke arbeid en straff i den kristne tradisjonen. Riktignok kan det brukes slik, for alt godt kan perverteres, men vi leser i ­Bibelen at Gud skapte mennesket i sitt bilde, og han skapte oss til arbeid som forvaltere i hagen selv før syndefallet fant sted. Slik får mennesket del i hans skapergjerning. I grunnen får hele skaperverket bli med på dugnaden. «Gå til mauren, du late, se hva den gjør, og bli vis», blir vi fortalt i Salomos ordspråk (6,6).

Paulus hadde heller ikke mye til overs for latsabber, og fortsatte som telt­maker selv når han strengt tatt ikke hadde ­behøvd det, men faktisk kunne valgt å forsørges av menighetene. Han skrev ­bestemt til tessalonikerne at man ikke får spise om en ikke også vil arbeide. Og i brevet til kolosserne ba han om at alt arbeid skal gjøres helhjertet i tjeneste for Jesus Kristus.

I et slikt perspektiv handler det ­altså ikke så mye om å finne seg et såkalt ­meningsfylt arbeid, som det handler om å gi mening til det arbeidet som allerede må gjøres. Med andre ord er ærlig arbeid godt arbeid.

Bullshit-jobber

Så kan vi undres på hva Paulus ville sagt om fenomenet bullshit-jobber. Hvilke vittigheter kunne Salomo servert om en politikk der arbeidslinjen står så sterkt at de fleste av oss jobber langt mer enn vi må, med oppgaver som ikke alle alltid er like viktige, for å opprettholde kjøpekraften i en forbrukskultur som raserer skaperverket?

For hvor enn høyt arbeid verdsettes gjennom Bibelen, er det hviledagen som skal holdes hellig.

***

Dette innlegget ble første trykket under spalten Livssyn i Vårt Land 9. august og ligger også ute på Verdidebatt.

Husk, du skal dø

Jeg tror skuffelsene blir færre, og velsignelsene lettere å oppdage, når vi midt i vår overflod gjør det til et poeng å huske på at livet er sårbart og forgjengelig.

Det er lett å forvente mer når en allerede har mye. Det er i grunnen lett å bli vant til det meste, for vi mennesker er tilpasningsdyktige, men tilvenningen til velstand går nok ekstra raskt. Man blir vant til et visst volum av eiendeler og til et mangfold av tjenester og tilbud. Ønsker omdannes til opplevde behov, og etter hvert blir det som for kort tid siden var utenkelig luksus i vårt eget land – og fortsatt er det mange andre steder i verden – noe dagligdags.

Vonde på avstand

Forventningene til livet stiger, og vi fortsetter å ta mer og mer for gitt. Sjenerøse velferdsordninger, matsikkerhet og medisinske fremskritt holder det vonde på avstand. Visst får vi daglig servert historier om vold, død og annen elendighet fra avisene, men den generelle opplevelsen av trygghet er likevel høy i Norge.

Og godt er det, må jeg skyte inn, men det har også sine skyggesider. Vi kan risikere å bli utakknemlige, og jo mer vi forventer fra samfunnet og livet generelt, desto lettere er det å bli nedbrutt, for gleden over det man har, må stadig konkurrere med sorgen over det som mangler.

«Se bak deg, husk du er bare et menneske. Husk at du skal dø», ble det hvisket i øret til romerske hærførere når de vendte tilbake for å feire sine triumfer. Denne festbremsen av en påminnelse er fortsatt ikke gått ut på dato, for egentlig vet vi jo alle at vi en gang skal dø, men bevisstheten rundt det, og at det attpåtil kan skje når som helst, virker ikke å være spesielt høy i vår del av verden. Mitt inntrykk er at de fleste tar et langt liv for gitt.

Kan hende

Det viser seg blant annet i hvordan folk snakker. Mange bruker ordet når der jeg ville sagt om. Når vi blir pensjonister, sier de. Når du blir like gammel som jeg. Sant nok lever vi lenger enn aldri før, men det finnes likevel ingen garantier. Ingen av oss kan vite med sikkerhet om vi fortsatt er her neste uke. Kanskje havner jeg i en ulykke i morgen og dør på flekken. Kanskje rammes jeg av en sykdom som ikke tar knekken på meg umiddelbart, men likevel ikke lar meg oppleve noen form for alderdom. Det kan hende.

Riktignok skal man huske på mer enn bare egen dødelighet, for like gjerne kan det hende en får leve riktig lenge. Man får ta høyde for det også og leve på en måte som er bærekraftig over tid, både for egen del og etterkommernes. Være trofast mot kjæresten, ta utdannelse, unngå forbruksgjeld, få i seg noen grønnsaker og la flyskammen få praktiske konsekvenser. Den typen ting. Men det gjelder å finne balansen, og det er nettopp den jeg påstår vi ikke har funnet i vår kultur. Eller rettere sagt, vi har glemt den.

Om Gud vil

Igjen går tankene til språket og hvordan vi snakker om fremtiden. Det er sjelden jeg hører det nå lenger, og i de tilfellene kommer det utelukkende fra enten muslimske venner eller noen av den eldre garde, nemlig forbeholdet «om Gud vil». Den lille attpåklatten som formidler håp, men ingen visshet. Forbeholdet som lar oss snakke om fremtiden, legge planer og drømme, men uten å glemme at det faktisk ikke finnes noen garantier. Det er til syvende og sist ikke vi som bestemmer.

Jeg erfarer livet som grunnleggende uforutsigbart. Dessverre, får jeg nesten si, for jeg trives med struktur og orden og blir helt svett når jeg for eksempel skal samarbeide med fleksible og avslappede mennesker som stadig sier vi får ta det som det kommer. Presterer de i tillegg å fortelle meg at de stikker innom en gang i løpet av dagen, fremfor å gi meg et konkret klokkeslett, er jeg nær ved å hyperventilere. Da trenger jeg ingen påminnelse om at jeg en gang skal dø, for kaoskreftene virker allerede farlig nær.

Jeg overdriver selvfølgelig, men det er altså ikke slik at jeg tar lett på budskapet om at vi bør avfinne oss med dette uforutsigbare livet uten garantier. Jeg tror bare skuffelsene blir færre, og velsignelsene lettere å oppdage, når vi midt i vår overflod gjør det til et poeng å huske på at livet er sårbart og forgjengelig. Når vi husker at vi skal dø.

***

Dette innlegget ble første trykket i Vårt Land 29. juli og ligger også ute på Verdidebatt.