Verden roper, Gud hvisker

Moren min spurte meg en gang om jeg ikke skulle ønske at det skjedde mer i livet mitt. Om jeg ikke kunne tenke meg å gjøre mer, få litt mer variasjon i hverdagen. Min umiddelbare tanke var at jeg synes det skjer altfor mye som det er. Tiden oppleves fullstappet av gjøremål og inntrykk, selv om jeg vet at jeg er godt under gjennomsnittlig travel.

Travle liv

Mandag morgen sitter kolleger rundt lunsjbordet og forteller om alle slags vanlige aktiviteter folk gjør i helgene, og jeg kjenner jeg blir svimmel bare av å høre på, for jeg har tilbrakt helgen hjemme med så lite å gjøre som mulig. Etter egen vilje, må jeg poengtere – ingen misunnelse å spore her! Tvert om ser jeg en klar fordel av at andre har andre lengsler enn mine, for min innstilling til livet skaper ikke akkurat arbeidsplasser, om jeg kan si det på den måten. På den annen side er jeg ikke helt overbevist om at alle med fullstappede timeplaner ønsker å være like travle som de er.

Jeg er født med hjemlengsel både sånn og slik – både etter mitt dennesidige hjem og det evige. Hjemme er det ro og rom til å føle på Guds nærvær, og det var derfor med gledelig gjenkjennelse jeg for noen år tilbake lærte om skillet Arne Næss gjorde mellom aktivitet og aktivhet. Der det første er handling, i hovedsak utadrettet, er aktivhet en dvelende tilstedeværelse som overskrider grensen mellom handling og tilstand. Slik kan man være fullt aktivert og engasjert i omgivelsene sine uten at det ser ut som en gjør noe som helst.

Hvert øyeblikk dirrer av liv og sanseinntrykk. Sitter jeg helt stille, skjer det likevel mer rundt meg enn jeg evner å ta innover meg. De daglige, nødvendige gjøremål er rikelig i seg selv – hvorfor må vi legge så mye til?

Jaget etter opplevelser

Svend Brinkmann stiller lignende spørsmål i boken Gå glipp – Begrensningens kunst i en grenseløs tid. I møte med en kultur der vi skal «oppleve så mye som mulig, så lenge som mulig, i så mange sammenhenger som mulig», spør han rett og slett hvorfor. Hva er akkumuleringen av alle disse opplevelsene godt for? Hva gir de oss i det lange løp annet enn stress, slit, økende sosial og økonomisk ulikhet og en planet tynet til det ytterste for sine ressurser?

Brinkmann ber oss derfor om å gå glipp av mer for å gi rom for det som virkelig betyr noe. «Gjør mindre, mer grundig», siterer han antropologen Harry Wolcott. Men det krever øvelse i å gi slipp når omgivelsene ber oss om å hamstre både ting og opplevelser. For ikke å snakke om anerkjennelse i form av likes! Han ber derfor den enkelte øve seg i takknemlighet, la godt nok være godt nok, ta bindende valg og slutte å sammenligne seg med andre.

Størst vekt legger han imidlertid på fellesskapets rolle, for sammen kan vi forme samfunnet til «et landskap for menneskeliv hvor det er lettere å fokusere på det vesentlige i livet og gå glipp av det uvesentlige». Og det vesentlige mener han er relasjonene vi har til andre mennesker. En troende som jeg vil her også legge til relasjonen til Gud, for vi skal som kjent elske Herren vår Gud av hele vårt hjerte, hele vår sjel og all vår forstand, og vi skal elske vår neste som oss selv.

Faste

Særlig trekker Brinkmann frem verdien av felles ritualer, og da kunne jeg ikke unngå å tenke på den delen av kirkeåret vi nå befinner oss i, nemlig fastetiden før påske, en tid for øvelse i begrensninger der vi faster for å la oss mette av Gud. Ved å faste, enten vi da følger den tradisjonelle kjøttfasten eller velger oss ett enkelt fasteforsett, slår vi følge med Jesus de førti dagene han lot seg teste i villmarken.

Han stod imot, men ble altså fristet. Jeg lurer på hvilken fristelse han strevde mest med. Var han noen gang farlig nær ved å bryte opp og velge seg et annet liv enn det han var sendt for? Jeg vet hvilke fristelser som river mest i meg. Er det ikke rart at ubetydeligheter kan ha så mye makt? Det er som om verden roper, mens Gud hvisker.

 

***

Dette innlegget ble første trykket under spalten Livssyn i Vårt Land 22. mars og ligger også ute på Verdidebatt.

Hellig opprydning

Jeg satte meg ned for å se serien om den japanske ryddeguruen Marie Kondo. Det gikk som det måtte gå. Jeg ble bitt av ryddebasillen.

I hver episode hjelper Kondo en ny
familie med å rydde seg til et liv som gir mer glede. Oppskriften hennes er enkel, men omfattende: Man skal ta ut absolutt alt man eier fra skuffer og skap, holde hver gjenstand i hendene og se om den gir glede. Det som ikke gir glede, lukes ut og gis videre, mens det man vil beholde, skal få en fast plass i hjemmet.

Det oppsiktsvekkende med Kondo er respekten hun behandler hver gjenstand med. Preget av Japans folkereligion shinto betrakter hun alle ting som levende, og hun tror at tingene som fyller et hjem, for ikke å glemme selve huset, har et ønske om å gjøre nytte for seg og hjelpe eieren sin, selv også når den beste hjelpen er å gis videre. Derfor er det ingenting som måkes sammen og slenges krøllet i søppelsekker. Nei, alt som kastes, får en takk for innsatsen først.

For Kondo er denne ryddesjauen en hellig feiring, og begivenheten innledes med et ritual der hun knelende presenterer seg for huset til familien hun skal hjelpe. Dette er ikke akkurat hverdagskost for oss her i Vesten, og derfor har hun måttet tåle en god porsjon latterliggjøring.

Kritikk

I hjemlandet blir hun dessuten kritisert for å servere en utvannet form for shinto som reduserer hellige handlinger til huslige plikter, og her i Norge kritiserer religionsforskere apparatet rundt henne for bevisst å bruke religion i markedsføringen så hun skal bli mer spennende for et vestlig publikum (Vårt Land 18.02.).

Det er ikke opp til meg å vurdere hvorvidt hennes praksis er utvannet eller ikke, men hva gjelder de vestlige forskerne, lurer jeg på om problemet er at Kondo ikke er annerledes nok. På én side er hun tilstrekkelig preget av shintoismen til å avvike fra vestlig kultur. På den annen praktiserer hun den ikke i tradisjonell form. Hvilken bås skal hun da settes i?

Jeg har uansett latt meg begeistre av henne. Ikke fordi jeg deler hennes trosforestillinger om tingenes natur, for det gjør jeg ikke. Jeg tror ikke tingene jeg eier lever, og jeg tror ikke de har en intensjon om å hjelpe meg. Derimot tror jeg at Gud, alle tings skaper, ønsker å hjelpe meg. Jeg tror at alle disse tingene som omgir meg, er gitt meg av Gud og at de av den grunn skal behandles med respekt. Ikke for sitt vesen, ikke fordi jeg tror det bor en ånd i dem, men for å ære selve giveren.

For mye av det gode

Så er det dessverre slik at alt godt kan perverteres. Hjemmet mitt var fylt av så mange ting at jeg ikke lenger klarte å se hver gjenstand for seg, men de ble til sammen en overflod som ga mer stress enn glede. Og heller enn å lede oppmerksomheten min mot Gud, ble de en distraksjon.

Noen finner sann glede i slik overflod, andre bryr seg hverken fra eller til, og
atter andre kan ta perspektivet til en kristen kritiker jeg leste nylig: Det gikk ikke bare på Kondos animisme som uforenelig med kristendom, men det ble også hevdet at all denne ryddingen vil åpne hjemmet for demoner. Kanskje mener vedkommende at ikke bare lediggang, men også tomme flater er fandens pute?

For min del håper jeg at Gud snarere enn demoner vil fylle de tomrommene jeg har ryddet den siste tiden, for jeg har virkelig ryddet.

Alt mitt tilhører Gud

Jeg gjør som 
Kondo anbefaler, holder hver gjenstand i hendene og vurderer den. Det var vanskelig de første dagene, men det løsnet for meg da jeg heller enn å betrakte tingene som mine, begynte å se dem som Guds eiendeler. Alt mitt er lånt av ham. Nå kan jeg spørre ham hvordan han vil jeg skal bruke det jeg beholder, og jeg kan takke ham for alt det andre i tillit til at han finner en bedre bruk for det annensteds.

Jeg innbiller meg ikke at denne oppskriften frigjør meg fra all hang til overforbruk, ei heller at jeg hermed er fri for alt som kan distrahere meg fra Gud, men et steg på veien håper jeg det er. Takket være en japansk dame som snakker med tingene sine.

 

***

Dette innlegget ble første trykket under spalten Livssyn i Vårt Land 22. februar og ligger også ute på Verdidebatt.

Ønsket om å glede Gud

Små som vi er, er vi ikke for små til at allmektige Gud bryr seg med valgene vi tar.

Jeg sier til Gud at jeg må ha det inn med teskje, ellers er sjansen liten for at jeg oppfatter hva han vil med meg. Det nytter ikke å gi meg et varsomt skubb i rett retning og tro jeg tar ­hintet. Nei, her bes man være så konkret som mulig om jeg skal unngå å havne i ­handlingslammende forvirring.

Jeg forestiller meg stadig at Gud sitter der oppe og himler med øynene, mens han sukker og sier: Nei, men Heidi, driver du fortsatt og suser der borte? Kom nå hit, så går vi gjennom planen vår én gang til.

Tilgi meg

Tilgi meg, ber jeg, men han bare smiler og sier det ikke er nød­vendig. Ikke denne gangen. Så viser han meg ­planen på nytt, og den inneholder selvfølgelig noe skummelt, for Guds planer synes alltid å inneholde noe skummelt. Skjønt er mye skummelt for meg, for jeg har hatt angst så lenge jeg kan huske. Angst både for konkrete farer, små og store, og en generell uro for at noe kan gå galt til enhver tid.

Det er en velsignelse, som så mye ­annet vondt, for den trekker meg mot Gud. Jeg ber ham hjelpe meg, være hos meg og ­holde ordentlig fast i meg. Riktignok ­slipper jeg taket i ham, for er det noen av oss som lett blir distrahert og farer vill, er det jeg, men jeg får alltid komme tilbake. Nok en gang ber jeg ham om å tilgi meg, tilgi meg, og denne gangen stanser han meg ikke.

Guds skuffelse

Mange kristne frykter Guds vrede, men selv om vreden stadig vekk dukker opp i Bibelen, har jeg aldri hatt noe forhold til den. Du kan si jeg kjenner den fra fortellingene, men ikke på kroppen. Kanskje burde jeg kjent ­bedre etter, kan man spørre, men jeg frykter derimot å skuffe Gud.

Når jeg deler disse tankene med andre, får jeg gjerne høre at Gud tåler skuffelsen. Gud skal visst også tåle vårt sinne og alle våre svakheter, og det stemmer nok, men det er likevel svar på feil spørsmål, ­synes jeg, for jeg er ikke like opptatt av hva Gud tåler, som jeg er av hva han fortjener.

Jeg ønsker så gjerne å glede Gud. Ja, slik jeg også ønsker å glede andre jeg er glad i. Selv om jeg håper ønsket ­kommer av ren kjærlighet, ligger det sikkert noe ­hovmod i det fra min side. Det kan være en lengsel etter å være spesiell i Guds øyne, eller enda verre en forestilling om at jeg kan gjøre meg fortjent til Guds ­kjærlighet. Som om nåden er for alle andre, mens jeg i motsetning til dem er god nok til å vinne frelsen ved egen innsats. Slike tanker kan komme smygende innpå. Jeg tar meg i det.

Vennskap

Likevel tror jeg faktisk at Gud ønsker seg noe av oss mennesker og at vi alle har noe å gi ham. Skjønt kan vi ikke gi mer enn det vi selv har fått. Jeg kan ikke fortelle ham noe han ikke alt vet, jeg kan ikke gjøre noe for ham som han ikke kan gjøre bedre selv, og når vi elsker ham, er det som kjent fordi han ­elsket oss først. Men små som vi ­mennesker er, er vi ikke for små til å være gjenstand for Guds kjærlighet, og vi er ikke for små til å leve i gjensidig fellesskap med ham. Ikke fordi han trenger oss, tvert om kan vennskapet aldri være jevnbyrdig så ­lenge mennesket lever ene og alene på Guds nåde, men fordi han finner glede i det.

Led meg

Og små som vi er, er vi heller ikke for små til at Gud kan se oss og hva vi til enhver tid måtte finne på å gjøre – derav frykten jeg har for å skuffe ham! Jeg tror nemlig at valgene vi tar betyr noe. Mennesket har sant nok tendenser til å tenke for høyt om seg selv, men jeg vil påstå at vi like lett undervurderer oss selv og makten hver enkelt besitter. Her skal jeg passe meg for å overdrive, for selvsagt er det forskjell på omfanget av makt mellom de enkelte, og der noen valg når ­historiebøkene, huskes andre ute­lukkende av Gud, men enten ring­virkningene er store eller bittesmå, gjør valgene vi tar en forskjell, og slik bidrar vi alle til å forme verden for hvert øyeblikk.

Derfor fortsetter jeg å klamre meg til Gud og be: Tilgi meg, tilgi meg, hold fast i meg, led meg!

***

Dette innlegget ble første trykket under spalten Livssyn i Vårt Land 25. januar 2019 og ligger også ute på Verdidebatt.

Gud med oss

Jeg insisterer på å markere julen så lenge den varer. Skjønt er det ikke sikkert vi tenker på det samme når jeg skriver jul, og kanskje er vi også uenige om hvor lang julen egentlig er. Dessuten er det i mitt hode oppstått et skille mellom julen som en slags familiehøytid og julen som religiøs høytid. De er som to høytider som feires parallelt, og som av og til går over i hverandre, men uten at det ligger noen nødvendighet i det.

Sårbarhet

Det gjør meg ingenting om festlighetene er over ved det nye årets begynnelse og oktavens slutt (de tradisjonelle åtte dagene med julefest). Misforstå meg rett, det er godt med slike anledninger til å treffe på, eller bare utveksle en liten hilsen med, familiemedlemmer jeg ellers ikke ser så ofte, og jeg kjenner fortsatt en barnslig glede over engleformede pepperkaker, presanger og små musefigurer med nisselue på. Særlig det siste! Men gleden over julehøytiden er heller ikke udelt.

Som barn både gledet og gruet jeg meg til hver jul. Foreldrene mine skilte tidlig lag og vekslet på hvem som fikk feire jul med meg. En ganske vanlig ordning, men likevel vanskelig, for jeg visste at den som ikke fikk ha meg i julen, savnet meg. Mange er ensomme i julen; min byrde var ikke ensomheten, men vissheten om at jeg ikke strakk til og ikke kunne være til stede for begge samtidig. Selv som voksen, og heldigvis med endrede omstendigheter, sitter uroen ved julen som familiehøytid fortsatt i meg. Jeg husker altfor godt den sårbarheten julen blottstiller.

Magi eller mirakel

Under årets advent leste jeg en serie andakter av Carol McLeod om å finne gleden ved julen. Hun poengterte at mange lar seg distrahere av magien ved julefeiringen, fremfor å konsentrere seg om mirakelet. Heller enn å dvele ved julen som himmelens inntrengen i vårt liv, henger vi oss opp i lengselen etter snø, gaver og familie.

Det dreier seg om lengselen etter den fortryllende julen av fordums tid, og for å gjenskape den, må julefeiringen være lik hvert eneste år. Alltid de samme matrettene på bordet, de samme TV-programmene, og så videre.

Det er imidlertid mirakelet jeg ønsker å klamre meg fast i ved å markere julen tiden ut. Jeg ønsker å hvile med den hellige familie i stallen (eller grotten, hvis vi skal være korrekte), mens alt fortsatt er nytt. Jeg vil sitte i glede og beundring sammen med gjeterne og vismennene foran det lille barnet. Den lille som skal bli den største.

Vel vet Maria og Josef at vanskelighetene kommer, men der og da, der inne, er det bare velsignelse. Flukten til Egypt for å slippe unna barnemorderen Herodes kommer senere, og lidelsen på Golgata er ennå tre tiår frem i tid.

Enn så lenge hviler vi her, og det er nå man virkelig må insistere om en skal forbli i julen, for høyhastighetssamfunnet har for lengst vendt oppmerksomheten mot nye anledninger for forbruk.

Immanuel

Så går dagene. Gradvis erstattes høytid med hverdag, og julens rekvisitter pakkes ned. Først juletreet og de nevnte musene med nisselue på. De forsvinner etter julens trettende dag, eller kanskje får de stå i enda en uke: Tyvende dag Knut feier julen ut, som det heter. Dog får ikke Knut lov til å feie over absolutt alle flater, for julekrybben forblir i vinduskarmen med stjernen hengende over i hele juletidens førti dager. Helt til kyndelsmessen 2. februar, ved festen for Herrens fremstilling i tempelet. Etter et langt liv med venting på den frelser som profeten Jesaja kalte Immanuel, får presten Simeon endelig møte ham. Han ser Jesus og kunngjør at han er den som skal lyse for folkeslagene.

Men julen skal heller ikke ende der. Muligens sentimentalt, men like fullt sant, sies det at julen varer evig for alle som ønsker å tilhøre Kristus. Julenatt omfavner Gud sitt skaperverk ved selv å tre inn i det som en av oss, for oss. Ugjenkallelig forblir Jesus den etterlengtede Immanuel – Gud med oss. Hele året.

***

Dette innlegget ble første trykket under spalten Livssyn i Vårt Land 28. desember 2018 og ligger også ute på Verdidebatt.

Dårenes tro

Kristnes fremste oppgave er å vitne om en Gud som hjelper og beskytter oss.

Det kinkige med å være kristen, er tilstedeværelsen av alle de andre kristne som rett som det er sier ting som stiller meg i forlegenhet. Når vi allerede har rikelig med trosforestillinger som samfunnet for øvrig oppfatter som tåpelige, slik som jomfrufødsel, engler, kroppslig oppstandelse og spaserturer på vannet, føler jeg ikke særlig for å bli forbundet med utrolige forestillinger selv ikke jeg tror på.

Rett nok er der fornuftige grunner for å tro, men når jeg i svake øyeblikk skjemmes over søstre og brødre i troen, har det ikke å gjøre med en rasjonell vurdering av virkeligheten, men det er ren forfengelighet. Jeg er redd for hva alle andre vil tenke, redd for å bli tatt for en tulling.

Annerledes og rar

Nå er det heldigvis ikke slik at du må være hovmodig for å gå i rette med dårlig teologi. Hvor enn glad jeg er i store deler av det kristne mangfold, er ikke alt kristne forkynner like greit. Selvfølgelig ønsker jeg at det som formidles om troen til verden skal være sant og ikke unødvendig avskrekkende. Det bør ikke være et poeng i seg selv å være rar, men vi kommer heller ikke bort fra nettopp hvor annerledes den kristne tro er.

I sin seneste bok Etterlyst: Bergprekenens Jesus kaller Oskar Skarsaune Jesus for «en annerledes konge i et annerledes kongerike», og han viser hvordan radikaliteten i Jesu liv og lære er nedtonet i takt med fremveksten av folkekirken hvor alle innbyggere var pålagt å bekjenne kristen tro. Se bare på den nær sagt himmelvide avstanden mellom en kirke rik på jordisk gods, som selv ble en del av maktapparatet, og Jesus, en omreisende dommedagspredikant fra den fattige landsbygda, med et så radikalt budskap at han måtte dø for det. Korsfestet, død og begravet.

Men hva er det egentlig som er så annerledes og farlig at de første kristne ble møtt med vold og mistenksomhet – og som fortsatt gjør at søsken i land som Egypt, Pakistan og Kina forfølges på grunn av sin tro?

Levende ikoner

Kanskje kan det være, som Patrik Hagman skriver i sin lille perle av en bok, Om kristen motstand, at målet med det kristne livet ikke er å følge denne verdens ambisjoner eller å vinne status og anerkjennelse, men at målet er helliggjørelse. Vi skal leve som ikoner, som vitner om Guds nåde og kjærlighet. Leve i håp og tillit til at Gud holder verden i sin hånd og fører oss dit vi skal. Det frelste menneske vil derfor ikke kunne kontrolleres av denne verdens makter, og det skal heller ikke søke makt eller tvinge endringer gjennom. Hagman foreslår av den grunn at kristne bør holde seg unna politikken. Ja, jeg bare nevner det!

Eugene H. Peterson er inne på lignende tanker om kristnes oppgave i sin bok om disippelskap, Lang lydighet. Kristne skal være vitner for Guds hjelp. Ikke først og fremst forklare eller forsvare, men vise at Gud er en person du kan stole på. Og i den levde tilliten vokser kristent arbeid «naturlig, uunngåelig og trofast ut fra Guds arbeid», skriver han. Forstå derfor ikke dette budskapet som en oppfordring til å slappe av, men vi skal heller arbeide etter Jesu eksempel.

Følge Jesus. Bli lik ham. Lukte av ham.

Hagman foreslår av den grunn at kristne bør holde seg unna politikken. Ja, jeg bare nevner det!

Hellige dårer

Vi husker at Jesu disipler var nedbrutt etter korsfestelsen. De hadde ventet seg en seierherre av denne verden – ikke en fyr som skulle dø ydmyket hengende på et kors. Så tok det noen dager før de fikk se at det de trodde var slutten, egentlig var en begynnelse som gjorde deres herre større enn alle andre.

For kristne er borgere av et annerledes kongerike. Om kristne flest lever slik, eller om de som prøver, får det til, er en annen sak. Få av oss rommer den graden av tillit til Gud vist av de hellige dårer som virkelig ikke søkte anerkjennelse for sin intellektuelle kapasitet, men heller latet som de var rent tullete og brøt sosiale normer så det monnet. De levde ikke på denne verdens premisser, men ydmyket seg – og ble belønnet for det i form av hellighet.

***

Dette innlegget ble første trykket under spalten Livssyn i Vårt Land 30. november 2018 og ligger også ute på Verdidebatt.