Om forbruk, flis og bjelker

«Apekatter» var den ikke helt upassende beskrivelsen av de løpende, nesten flaksende menneskene i målrettet jakt på et godt tilbud ved kjøpesenterets åpningstid på Black Friday, fanget på film og delt på Facebook. Det er lett å være kritisk til ekstreme uttrykk for forbrukerkulturen, men jeg må lure på om dette er grunnleggende annerledes fra den forbrukermentaliteten som gjennomsyrer vanlig, gjennomsnittlig middelklasseliv i Norge.

Jeg har merket det selv, hvor lett det er å tro man tar et oppgjør med eget forbruk, mens en i virkeligheten kun erstatter én type forbruk med et annet. En del går bort fra masseforbruket av masseproduserte varer til – et riktignok lavere, men fortsatt unødvendig stort – forbruk av varer som gjør seg godt på bilder og som det går an å bygge identiteten «bevisst forbruker» på i sosiale medier. De legger ikke ut statusoppdateringer om maratonhandling og storbesparende kupp, men heller stilleben som kombinerer engasjement med stil: Klassekampen og en kopp med noe-ganske-annet-enn-Lipton te; et nyoppusset bruktfunn; en bunke biblioteksbøker i et handlenett med logo for en god sak; et antrekk av både nye og brukte klær og mormors gamle perler lagt over sengen; en brun papirpose med mandelboller fra Godt Brød i sykkelkurven. Og så videre.

Alt dette kan godt være en forbedring, for klart er det bedre for kloden med redusert forbruk, selv når reduksjonen ikke er drastisk, men det er her det blir vanskelig, for når er det snakk om engasjement og når er det bare en ny måte å forbruke seg til en identitet på? Antagelig er det litt av begge, og kanskje har flere det som meg at oppgjøret med eget forbruk, forstått som overforbruk eller identitetsskaping gjennom forbruk, stadig må gjentas. Dessuten er det umulig å bli helt av med forbruket, for mennesket er i sitt vesen en forbruker: luft, mat, materialer til klær og bolig, og så videre. Spørsmålet blir heller hvilken plass forbruket skal ha i livet, i kulturen, hvorvidt det er et middel eller selve målet.

De fleste vil riste på hodet av ekstreme uttrykk for forbrukerkulturen, som flakseløping på Black Friday eller for eksempel Luksusfelle-deltagernes handlemønster eller voksnes merkehysteri på vegne av barna sine. Men hvor mange bruker virkelig klærne sine til de er helt utslitt og ikke bare slitte, om enn det? Det er uansett ikke sosialt akseptabelt. Hvor mange venter alltid med å kjøpe ny mobiltelefon til den gamle er ødelagt? I det hele tatt, bare det at samfunnet nå er lagt opp på en måte som forutsetter at alle har disse kortlevde og enormt ressurskrevende dingsene er et problem, men hvor mange protesterer? Joda, mange er urolige for tidsbruken, men færre for selve forbruket av dem. Hvor mange reiste forresten med fly i sommer?

Oppgjøret med forbrukermentaliteten handler ikke så mye om oppgjøret med de usedvanlig vulgære uttrykkene hos noen få, noen få dager i året, men de små og noen ganger store, daglige valgene hos de aller fleste av oss.

Se også:

Skjulte gleder

Det har hendt noe riktig fint, noe jeg har ventet på siden vi flyttet inn i huset vårt for over fire år siden og som jeg nesten hadde forsont meg med at ikke kom til å hende her hos oss, ikke før vi engang flytter til en mer egnet tomt. Jeg delte nyheten med alle jeg kjenner, men meddelelsen fremkalte ikke egentlig den begeistringen jeg hadde håpet, skjønt ikke forventet, å se. Livsledsageren uttrykte noen praktiske bekymringer, hvorpå jeg fnurt fortalte ham at han er akkurat som alle andre.

Vi har nemlig fått en familie med småskogmus i hagen. Først dukket det opp én i jordbingen jeg graver bokashikomposten vår ned i, men hun smatt unna og forble borte i ukesvis, og ikke før på torsdag så jeg noen igjen, da en hel familie som har laget en innholdsrik bolig i bingen. Riktignok er det litt upraktisk for min del, så jeg kommer til å vise dem ut til våren, når det er blitt mildere igjen. I mellomtiden kan de få litt fuglemat, og til neste høst skal jeg vurdere å lage en redekasse. Det er det nemlig flere som gjør i England. Noen i hvert fall.

Tilbake til den nå forløste lengselen. Jeg hadde trodd at bare det å flytte til en enebolig med hage halvveis ute på bygda ville gi rikelig med dyreopplevelser, men det har for det meste vært rikelig med katteopplevelser, ettersom omtrent annenhver husstand i nabolaget har katt. Nå er de Guds skapninger akkurat som alle andre, men jeg kan styre min begeistring for disse vesenene som på full mage klabber ned mine små venner, enten de har vinger eller hale. Eller kanskje riktigere kan jeg styre min begeistring for alle som skaffer seg katt uten å se an kattetettheten i nærmiljøet først, særlig med tanke på fuglelivet, for jeg skjønner at jeg er i kraftig mindretall hva gjelder omsorgsinstinkt for små mus. Dessuten skjønner jeg også at mus kan gjøre skade, men så er det nettopp det: Alle dyr gjør skade, og vi er intet unntak. For å leve, må man forbruke, og man skader når en forbruker. Det er jo ikke slik at smågnagerne setter seg fore å skape trøbbel, men de søker seg det samme som vi alle gjør: mat og et lunt, trygt sted å sove.

Det er så mye man kan like ved mus, foruten at de er vidunderlig søte. De er smarte og ekstremt tilpasningsdyktige. De lever rundt oss på alle kanter, lever sitt liv parallelt med vårt, og når vi først ser dem, eller oppdager spor av dem, ser vi kun toppen av isfjellet. De lever slik jeg også ønsker å leve, skjult og smått. Dog heldigvis ikke bestandig så godt gjemt at jeg ble spart for denne gleden.

Brutt brød og skjenket vin

Bibelen og kirkehistorien er full av mennesker som fester all sin lit til Gud. Mennesker som fryktløst ber «skje din vilje», sikre på at Gud er med dem i alt. Jeg har ønsket å være som dem og har behandlet min angst for både stort og smått som tegn på min manglende tillit til Gud.

I ‘My Utmost for His Highest’, i andakten for siste septemberdag, skriver Oswald Chambers om kall og det å bli omdannet til brutt brød og skjenket vin for sin neste. Han kaller det dèt. Han skriver:

«God can never make us wine if we object to the fingers He uses to crush us with. […] If we ever are going to be made into wine, we have to be crushed, you cannot drink grapes.»

Jeg tenkte ikke videre på teksten før leggetid den kvelden, hvor jeg som vanlig ba Gud hjelpe meg å stole på ham, og jeg ba om tilgivelse for at jeg stadig viser min tvil gjennom frykt. Før det hele ble snudd på hodet – for hva om angsten er fingrene jeg eltes med? Hva om angsten nettopp er det som nødvendiggjør min klamring til ham? Det som syner min avhengighet til ham. Riktignok er alle mennesker avhengige, men det er så lett å glemme. Kanskje angsten er min påminner om å be om Guds nærvær – snarere enn angstens fravær. Kanskje jeg kan bli brutt brød gjennom angsten, ikke på tross av den.

Helse som frelse

Kroppen min har vært mer medgjørlig enn på lenge, og i fraværet av hemmende plager hvis detaljer jeg ikke skal dele, synes jeg å ha merkbart bedre tid enn jeg hadde i fjor, hvilket bekymrer meg fordi det betyr at jeg antagelig viet mer oppmerksomhet til helsen min enn jeg burde gjort. Da mener jeg ikke å si at helse er uvesentlig, men god helse skal ikke være et mål, snarere er det et mulig middel som tillater meg å strekke lenger i hva det nå enn er jeg er satt til å gjøre dag for dag. Det er med helse som med økonomien, den skal forvaltes godt, men arbeidet kan lett bikke over i grådighet. Jakten på mer enn man trenger, en demonstrasjon av manglende tillit.

Mennesket søker trygghet der det finner det, og når Gud er ute av syne, søkes den i penger og helse. Jeg kunne kanskje også skrevet kjærligheten, men når den nye forelskelsen stadig skildres som viktigere enn de gamle løftene, er det ikke mye trygghet der heller. Forresten, også lovfestede rettigheter, men det får ligge for denne gang.

Helse blir Gud, dietter frelser. Alan Levinovitz har forsket på religion og mat og peker på hvor beroligende det er å kåre enkelte matvarer til de ubestridte årsaker til alle fryktede sykdommer. Når det onde er klart identifisertbart, blir det lett å unngå, og slik blir kontroll over kaoskreftene og eget liv vunnet. Problemet er imidlertid at virkeligheten er mer kompleks enn som så. Han sier:

It’s kind of sad, right, that now the way we confront death is by avoiding Fritos.

Uten flagg og pynt

De første årene vi bodde sammen, tok livsledsageren og jeg den obligatoriske turen ned til sentrum på 17. mai, så på menneskene og kjøpte oss en is, før vi dro hjem igjen, lettet over å unnslippe støy og trengsel. Etterhvert lot vi det bare være, men som i går, hender det vi bes hjem til svigerforeldrene mine. Det blir vi riktignok ved flere anledninger – de er grulig greie -, så til tross for at svigermor hadde pyntet med flagg og slikt på bordet, glemte jeg at det var 17. mai.

Dagen fremstår ikke som viktig for meg å feire. Jeg skjønner at det er det sosiologisk sett, i det at fellesskap trenger slike sammensveisende begivenheter som det store flertall deltar i og har en bevissthet om. Bjørn Stærk skrev på Facebook om 17. mai at «man kler seg opp til å være med på noe vakkert og tullete ingen helt vet hva betyr. Det er sånn det bør være med tradisjoner. Hvis de ikke har noe tullete og litt uforståelig ved seg blir de overtatt av folk som tar tradisjoner helt seriøst. Og de har misforstått alt».

Jeg faller nok i den kategorien, og derfor tilhører dette de områder jeg er glad andre er helt motsatt av meg. Jeg tror jeg likte å feire slikt som liten, men som voksen ble det mest slitsomt. Den angstfylte pragmatikeren overtok. Det som er å feire takker jeg for i meg selv, og da er det gjort, uten behov for flagg og pynt. Skjønt er det alltid godt med kake.

Slik er det med julen også. På et vis er jeg glad i juletradisjonene, men de synes å få stadig mindre relevans for den egentlige julehøytiden jeg, igjen, feirer i meg selv. «Hold selv i oss din julefest», synger man i Det kimer nu til julefest. Det meste av livet mitt leves i det indre. Jeg håper det er nødvendig at noen er nettopp slik, men tror det er en fordel om flertallet ikke er det.