Helse som frelse

Kroppen min har vært mer medgjørlig enn på lenge, og i fraværet av hemmende plager hvis detaljer jeg ikke skal dele, synes jeg å ha merkbart bedre tid enn jeg hadde i fjor, hvilket bekymrer meg fordi det betyr at jeg antagelig viet mer oppmerksomhet til helsen min enn jeg burde gjort. Da mener jeg ikke å si at helse er uvesentlig, men god helse skal ikke være et mål, snarere er det et mulig middel som tillater meg å strekke lenger i hva det nå enn er jeg er satt til å gjøre dag for dag. Det er med helse som med økonomien, den skal forvaltes godt, men arbeidet kan lett bikke over i grådighet. Jakten på mer enn man trenger, en demonstrasjon av manglende tillit.

Mennesket søker trygghet der det finner det, og når Gud er ute av syne, søkes den i penger og helse. Jeg kunne kanskje også skrevet kjærligheten, men når den nye forelskelsen stadig skildres som viktigere enn de gamle løftene, er det ikke mye trygghet der heller. Forresten, også lovfestede rettigheter, men det får ligge for denne gang.

Helse blir Gud, dietter frelser. Alan Levinovitz har forsket på religion og mat og peker på hvor beroligende det er å kåre enkelte matvarer til de ubestridte årsaker til alle fryktede sykdommer. Når det onde er klart identifisertbart, blir det lett å unngå, og slik blir kontroll over kaoskreftene og eget liv vunnet. Problemet er imidlertid at virkeligheten er mer kompleks enn som så. Han sier:

It’s kind of sad, right, that now the way we confront death is by avoiding Fritos.

Uten flagg og pynt

De første årene vi bodde sammen, tok livsledsageren og jeg den obligatoriske turen ned til sentrum på 17. mai, så på menneskene og kjøpte oss en is, før vi dro hjem igjen, lettet over å unnslippe støy og trengsel. Etterhvert lot vi det bare være, men som i går, hender det vi bes hjem til svigerforeldrene mine. Det blir vi riktignok ved flere anledninger – de er grulig greie -, så til tross for at svigermor hadde pyntet med flagg og slikt på bordet, glemte jeg at det var 17. mai.

Dagen fremstår ikke som viktig for meg å feire. Jeg skjønner at det er det sosiologisk sett, i det at fellesskap trenger slike sammensveisende begivenheter som det store flertall deltar i og har en bevissthet om. Bjørn Stærk skrev på Facebook om 17. mai at «man kler seg opp til å være med på noe vakkert og tullete ingen helt vet hva betyr. Det er sånn det bør være med tradisjoner. Hvis de ikke har noe tullete og litt uforståelig ved seg blir de overtatt av folk som tar tradisjoner helt seriøst. Og de har misforstått alt».

Jeg faller nok i den kategorien, og derfor tilhører dette de områder jeg er glad andre er helt motsatt av meg. Jeg tror jeg likte å feire slikt som liten, men som voksen ble det mest slitsomt. Den angstfylte pragmatikeren overtok. Det som er å feire takker jeg for i meg selv, og da er det gjort, uten behov for flagg og pynt. Skjønt er det alltid godt med kake.

Slik er det med julen også. På et vis er jeg glad i juletradisjonene, men de synes å få stadig mindre relevans for den egentlige julehøytiden jeg, igjen, feirer i meg selv. «Hold selv i oss din julefest», synger man i Det kimer nu til julefest. Det meste av livet mitt leves i det indre. Jeg håper det er nødvendig at noen er nettopp slik, men tror det er en fordel om flertallet ikke er det.

Hverdagslig hellighet

Det er så lite jeg forstår av samfunnet, hva som driver folk, hva som underholder dem, hvorfor alle visstnok snakker om Skam. Sist jeg besøkte familien på Østlandet, snakket mormoren min om at det ikke lenger er noe særlig å se på på fjernsynet. Det er alltids nyheter og britiske serier, men underholdningsprogrammene forstår hun ikke. Ikke jeg heller. Hva er norsk humor nå til dags annet enn banning og hyling?

Jeg så en serie på Netflix forleden. Amerikansk krim, det spiller ingen rolle hvilken. Allerede ved første episode visste jeg at jeg ikke likte den, men jeg endte likevel opp med å se hele første sesong over de neste to-tre dagene. Historien var for så vidt spennende, og jeg fortsatte å se på fordi jeg ønsket løsningen på det hele, men da det var over hadde jeg følelsen av å ha drukket brakkvann.

Stadig oftere lengter jeg etter det vakre. Da mener jeg ikke pene ting, pene mennesker, pene overflater, men grenseoverstigende skjønnhet. Historier om nåde. Historier som viser oss hvem Gud er, enten det i utgangspunktet var tenkt slik eller ikke. Hverdagslig hellighet.

Over flere år har jeg strebet etter å eie mindre. Jeg har mange bøker og filmer, og jeg har sjelden klart å luke ut mer enn et par titler om gangen under rundene mine, men i går fjernet jeg i underkant av hundre bøker og filmer. De er alle egentlig godt håndtverk, for det virkelig dårlige har jeg plukket ut for lengst, men de er ikke historier som hjelper på lengselen. Det gode i dem har jeg tatt med meg; jeg trenger ikke oppleve dem igjen. Vanligvis liker jeg repriser. Liker jeg en film, kan jeg se den igjen med det samme. Riktignok har jeg ennå ikke slått den ti år gamle rekorden for å se samme film seks ganger etter hverandre. Da var jeg mettet for den gang. Fortsatt er det en del bøker i hyllene jeg ikke har lest, og derfor har jeg innført bokkjøpestopp for i år, i håp om å få lest dem. Dessuten vil jeg lese bøkene jeg alt har lest om igjen.

Jeg har tenkt mye på Josef av Cupertino i det siste, helgenen med store lærevansker som ble presteviet mot alle odds fordi biskopen som skulle eksaminere ham valgte å prøve Josef i det ene bibelverset han kunne noe om. Og det kunne han mye om, han kunne snakke om det i timesvis. I vår kultur verdsettes fleksibilitet og bred almenkunnskap – eller snarere: evnen til å slå opp nødvendig informasjon og siden presentere det på en fengslende måte. Jeg har fundert på om jeg kanskje ikke skulle strebe etter å lese så mange nye bøker, men heller forstå dem jeg allerede har lest enda bedre. Det blir nok med tanken, sett bort fra det at jeg ikke lenger kjenner samme nivå av engstelse over alt jeg ikke vet og husker, alle klassikerne jeg aldri kommer til å rekke over, eller det at jeg ved et eller annet punkt alltid faller av i fagteologiske diskusjoner. Slik er det bare. Hver har sitt kall, og det er ikke mitt.

Nå skal jeg gjenlese Ole Brumm.

Mennesket som byrde og byrdebærer

Det er vanlig å snakke om det imperfekte som noe utenfor en selv, som noe andre er, men mennesket er begrenset, avhengig og sårbart. Det kan strebe etter noe annet, etter perfeksjon, men i kampen for det perfekte, skjer det en utsortering av imperfeksjon som i siste instans rammer alle, selv dem som i en begrenset periode kunne innbille seg å være unndratt. Om ikke annet, tydeliggjøres avhengigheten ved livets begynnelse og slutt, men for noen synes den godt gjennom hele livet, og deres menneskelighet lyser klarere igjennom. De blir slik symboler på det imperfekte, på byrden mennesker utgjør for hverandre. De er motsatsen til det autonome mennesket som klarer seg selv og forventer det samme av andre. Skjønt er det som nevnt ren innbilning.

Byrden jeg er, er der uten noe jeg selv skulle ha sagt, uløselig knyttet til min menneskelighet, men innrømmelsen av den samt viljen til å bære byrden andre er, kommer ikke av seg selv. De er imidlertid forutsetninger for et godt samfunn, for at mennesker skal kunne leve sammen, for at mennesket i det hele tatt skal kunne leve. Avhengige som vi er.

***

Les også Bygdanytts artikkel om Elias med Downs syndrom

Frø blir til trær

Den nye tolkningen av Lov om svangerskapsavbrudd, med åpning for fosterreduksjon, vekker reaksjoner. Selv ble jeg matt og tenkte: “Ja, så er vi her.” Utviklingen virker uunngåelig fra mitt ståsted, hvorenn fjernt det måtte vært for dem som i sin tid jobbet for og etterhvert vedtok loven. Slik de forstod det, kjempet de frem en sikkerhetsventil, en minste av to onder, og stadfestet derfor i lovens første paragraf, samfunnets ansvar for å holde antallet svangerskapsbrudd lavest mulig. Til tross for det, lå innbakt i loven en relativisering av menneskeverdet – og frø blir til trær. Det er uunngåelig: Når man først har satt ett menneskes frihet over en annens liv, ved lov, har ikke mennesket lenger noen egenverdi i felleskapets øyne, for menneskeverd er noe enten alle har eller ingen, og har ingen det, er det kun de ønskede som har verdi. Da har det heller ikke lenger noen hensikt å si at samfunnet har spesielle forpliktelser overfor hver enkelt, eller i særdeleshet svake og hjelpetrengende. Tvert om – det er de ønskede som skal vernes om. Så lenge det varer. Frø blir til trær. Og så var vi her.

Sorteringssamfunnet utfolder seg ytterligere. Tall fra Medisinsk fødselsregister (2014) viser at flere enn før velger provosert abort ved påvist Downs syndrom under svangerskapet, og til tross for at det møter reaksjoner, er det i dag legitimt å hevde på spalteplass at funksjonshemmede er en såpass stor byrde at de må kunne velges bort av hensyn til familien for øvrig. Det følges av forsikringer, dog tidvis mangler også disse, om at synet på fosterdiagnostikk og provosert abort av barn med påviste funksjonhemninger ikke reflekterer deres syn på dem som alt er født, og det moralske skillet mellom født og ufødt tas for gitt. Dèt til tross for en stadig økende haug med forskningsrapporter (for eksempel denne) som stadfester kontinuiteten i menneskelivet fra unnfangelse til livets slutt. Skjønt er jeg ikke så sikker på om forskningen viser noe mer enn det rent åpenbare.

For lengst er kampen for lovfestet rett til selvbestemt abort erstattet av kampen for den skyld- og skamfrie abort, selv om vi ikke ennå har nådd såkalte amerikanske tilstander. Lovens første paragraf skyves tilside, noe som for alvor kom frem under debatten om reservasjonsadgang for fastleger, og en større debatt om eutanasi står for tur. Treet vokser.

Jeg lurer så på hvor mange år det tar før også tilhengere av infanticid, det som kalles “after-birth abortion”, får spalteplass hos seriøse aviser i Norge. Når kommer de første kampanjene og lovforslagene? Det vil antagelig røske i enda flere, men mange nok? Når er vi der? Når er det nok?

***

Teksten er også publisert på Verdidebatt.