Smått på nyåret

I går, tyvendedag, pakket jeg sammen julen. Det var fristende å vente helt til kyndelsmessen i februar, men det er grenser for hvor praktisk det er å ha treet stående fremme så lenge. Dessuten brygger vi årets første øl denne helgen, og det tar plass. Jeg er ikke spesielt glad i øl, men jeg liker prosessen, og ellers er det kjekt å gjøre noe sammen. Livsledsageren og jeg tilbringer riktignok tid sammen hver dag. Vi spiser middag, hører på podcaster eller ser fjernsyn sammen, av og til drar vi på kino eller en kjøretur, men det er ikke så ofte vi arbeider sammen. Dessuten er det stadig tilfredsstillende å lage selv noe man ellers bare kjøper. Apropos dèt skulle jeg snart fått ut fingeren og fortsatt øvingen på å strikke. På denne tiden i fjor kom jeg så langt som å strikke noen helt enkle tøfler, men så ble jeg distrahert av frimerkesamlingen min med gnagermotiver, som i sin tur ble nedprioritert for lesning om hamsterernæring. Og så videre. Slik går det. Nå trengs jeg på kjøkkenet.

Om å tyde bokhyller

bokhyller

Nå er det ikke så fryktelig ofte jeg er på besøk hos andre, men når jeg er det, liker jeg å luske i bokhyllene deres. Både hvilke bøker som er der og hvordan de er organisert, sier noe om eieren.

Denne uken har jeg organisert samlingen min på Bokelskere. Jeg hadde ikke oppdatert den på fire-fem år, så først måtte jeg slette halvparten, før jeg la inn enda flere nye. Riktignok fikk jeg ikke registrert tegneseriene mine, for de står på kvisten, og der er det gørrkaldt.

Noen sparer på alle leste bøker uavhengig av hva de synes om dem, men jeg holder ikke ut å ha bøker jeg ikke liker i samlingen min. De forstyrrer bare. Noen bøker misliker jeg så sterkt at det ikke er nok å plassere dem i Fretex-kassen, men må ut av huset øyeblikkelig. Om det ikke er mulig, havner de i peisen. Mang en norsk samtidsroman har møtt en slik skjebne. Dette er for øvrig grunnen til at jeg har gitt et uforholdsmessig høyt antall terningkast seks, for jeg må altså minst like en bok for å beholde den, men mange er jeg glad i.

Selv om de kommer i tings form, kan jeg ikke hjelpe for å betrakte bøker som venner. Det er vel gjerne slik for de av oss som ikke har så mange av den levende sorten. Likevel er gode bøker betryggende nettopp fordi de ikke må behandles som venner. De har ikke et eget liv; de kan hentes frem når det passer, alltid tilgjengelig, alltid tålmodig. De kan sorteres. Lukes ut. Ingen hyl fra flammene.

Bildet så jeg først på bloggen Aroundbooks.

Trofasthet i lesningen

Sosiale medier opptar mye tid i menneskers liv fordi det tar så kort tid. Det samme med nettavisene, for de gode langlesningsartiklene er i mindretall, og når jeg her hjemme ikke engang har abonnement hos noen av dem, består turene innom mer av overskrifter enn artikler. Det hender det står noe interessant, enten en konkret opplysning eller noe verdt å tenke på, kanskje til og med noe som inspirerer til handling, men de færreste besøk er slik.

For det første er det grenser for hvor mye som hender i verden mellom hvert besøk, og dernest er det grenser for hvor raskt journalistene rekker å skrive noe fornuftig om det, om de da velger å skrive noe fornuftig i det hele tatt. Dette vet jeg, og jeg tenker det under besøkene, likevel klikker jeg meg inn flere ganger om dagen. Rastløst.

Den åpenbare løsningen må være at jeg simpelthen slutter å klikke meg inn. Kanskje lese en delt artikkel. Heller velge tidsskrifter som ikke spiller på lag med rastløsheten, for ikke å snakke om bøker. Muligens et par hederlige unntak blant avisene.

I noen forvirrede uker for et par år siden, forsøkte jeg meg på hurtiglesning. Jeg leser nemlig ikke spesielt raskt. Kanskje gjennomsnittlig, jeg vet ikke, men sakte nok til å registrere at andre kommer gjennom langt flere bøker enn jeg. Det finnes gratisprogrammer laget for å trene opp lesehastigheten. Deriblant et hvor jeg kunne lime inn teksten jeg skulle lese, som jeg så fikk servert i form av ett raskt blinkende ord om gangen. Det var mulig å justere hastigheten, og jeg klarte etterhvert å lese dobbelt så raskt som jeg var vant til, men ikke uten at det gikk ut over forståelsen, så jeg tok heldigvis til fornuft og avfant meg med mitt eget tempo.

På et vis, for jeg sluttet ikke å skumlese. Det meste som leses på nettet, skumleses, og skumlesning har sin plass. Jeg skulle til å skrive at det ikke er nødvendig å finlese oppskrifter eller bruksanvisninger, før jeg tok meg i det, for mang en middagskatastrofe kunne vært avverget om oppskriften ble viet større oppmerksomhet i forkant. Likevel, eksempler på tilfeller der skumlesning har sin plass, finnes nok, men jeg vil ha mindre av den. Da handler det ikke om farten på lesningen som sådan, men hva den sier om det jeg leser. Om teksten ikke er verdt min fulle oppmerksomhet, er den engang verdt en del av den? Eller omvendt, hva sier lesningen om leseren?

Kanskje sammenligningen er vel drøy om jeg skriver at skumlesning er lesningens svar på såkalte uforpliktende forhold. Da må i så fall lectio divina være ekteskapet. Jeg hørte om en munk som i timen avsatt til åndelig lesning skulle lese seg gjennom salmene. Ikke på én dag, selvfølgelig, men over tid. Det var bare det at verset han begynte med hadde så mange lag at han ikke kunne rikke seg, så han leste kun dette verset igjen og igjen. Etter mange år hadde han ikke kommet lenger. På et vis, i rastløshetens tidsalder, stod han stille, men jeg kan ikke tenke meg at han opplevde det slik.

Nyttårsforsett: trofasthet

Tyveseksten ble et venteår. Jeg har ventet på NAV, ventet på en praksisplass, ventet på kroppen min som ikke helt henger med, ventet på at vår engstelige Sonja skal stole på oss nok til ikke å bite, og rett før påske satt jeg en lang ettermiddag og kveld på sykehjemmet sammen med Mamma, Bestemor, onkel og tante og ventet på at Bestefar skulle puste ut. Dèt var en av to begivenheter som stikker seg ut fra året som er gått, den andre er den lykkelige oppdagelsen av småskogmus i hagen.

Inntil helt på tampen av året gikk jeg rundt og trodde jeg ventet tålmodig, før jeg leste artikkelen om dovenskap i magasinet Streks serie om dødssyndene, og jeg gjenkjente meg selv i beskrivelsen av acedia, også kalt middagsdemonen, en misnøye som viser seg i stadig søken etter distraksjoner. Eller søvn – alt som får tiden til å gå med så lite aktiv deltagelse i form av innlevelse som mulig. En form for eksistensiell kjedsomhet med andre ord.

Det var en overraskende oppdagelse, for jeg har nemlig innbilt meg at jeg svært sjelden kjeder meg. Jeg kjenner et par som antagelig kan fortelle meg at dette vil bedres når jeg til slutt får en praksisplass, men jeg kan ikke huske jeg hadde det annerledes da jeg fortsatt var i jobb. Det er ikke et spørsmål om mengde aktiviteter, tvert om kan slikt bli bare nok en distraksjon, som mat for demonen. I Praktikos, munken Evagrius’ veiledning til det asketiske liv, hvor tilstanden først ble beskrevet, er botemiddelet trofasthet:

Forbli i cellen, og cellen skal lære deg alt

Uten å ha klart for meg hva akkurat det innebærer for en dame nokså langt fra ørkenens eremittceller, får det være nyttårsforsettet for tyvesytten. Forbli i cellen.

Godt nytt år!

Om forbruk, flis og bjelker

«Apekatter» var den ikke helt upassende beskrivelsen av de løpende, nesten flaksende menneskene i målrettet jakt på et godt tilbud ved kjøpesenterets åpningstid på Black Friday, fanget på film og delt på Facebook. Det er lett å være kritisk til ekstreme uttrykk for forbrukerkulturen, men jeg må lure på om dette er grunnleggende annerledes fra den forbrukermentaliteten som gjennomsyrer vanlig, gjennomsnittlig middelklasseliv i Norge.

Jeg har merket det selv, hvor lett det er å tro man tar et oppgjør med eget forbruk, mens en i virkeligheten kun erstatter én type forbruk med et annet. En del går bort fra masseforbruket av masseproduserte varer til – et riktignok lavere, men fortsatt unødvendig stort – forbruk av varer som gjør seg godt på bilder og som det går an å bygge identiteten «bevisst forbruker» på i sosiale medier. De legger ikke ut statusoppdateringer om maratonhandling og storbesparende kupp, men heller stilleben som kombinerer engasjement med stil: Klassekampen og en kopp med noe-ganske-annet-enn-Lipton te; et nyoppusset bruktfunn; en bunke biblioteksbøker i et handlenett med logo for en god sak; et antrekk av både nye og brukte klær og mormors gamle perler lagt over sengen; en brun papirpose med mandelboller fra Godt Brød i sykkelkurven. Og så videre.

Alt dette kan godt være en forbedring, for klart er det bedre for kloden med redusert forbruk, selv når reduksjonen ikke er drastisk, men det er her det blir vanskelig, for når er det snakk om engasjement og når er det bare en ny måte å forbruke seg til en identitet på? Antagelig er det litt av begge, og kanskje har flere det som meg at oppgjøret med eget forbruk, forstått som overforbruk eller identitetsskaping gjennom forbruk, stadig må gjentas. Dessuten er det umulig å bli helt av med forbruket, for mennesket er i sitt vesen en forbruker: luft, mat, materialer til klær og bolig, og så videre. Spørsmålet blir heller hvilken plass forbruket skal ha i livet, i kulturen, hvorvidt det er et middel eller selve målet.

De fleste vil riste på hodet av ekstreme uttrykk for forbrukerkulturen, som flakseløping på Black Friday eller for eksempel Luksusfelle-deltagernes handlemønster eller voksnes merkehysteri på vegne av barna sine. Men hvor mange bruker virkelig klærne sine til de er helt utslitt og ikke bare slitte, om enn det? Det er uansett ikke sosialt akseptabelt. Hvor mange venter alltid med å kjøpe ny mobiltelefon til den gamle er ødelagt? I det hele tatt, bare det at samfunnet nå er lagt opp på en måte som forutsetter at alle har disse kortlevde og enormt ressurskrevende dingsene er et problem, men hvor mange protesterer? Joda, mange er urolige for tidsbruken, men færre for selve forbruket av dem. Hvor mange reiste forresten med fly i sommer?

Oppgjøret med forbrukermentaliteten handler ikke så mye om oppgjøret med de usedvanlig vulgære uttrykkene hos noen få, noen få dager i året, men de små og noen ganger store, daglige valgene hos de aller fleste av oss.

Se også: