Jeg hørte for litt siden på Ed Bacons julepreken (anbefales!) om tilgivelse. Han sier at vi må tilgi og elske de som har gjort oss vondt, men vi trenger ikke like dem. Jeg stusset litt over dette, men samtidig passer dette svært godt med mitt eget forhold til andre mennesker, som jeg har tenkt mye på:

Mitt forhold til andre mennesker har alltid vært rimelig ambivalent. Jeg liker å lære om mine medmennesker, observere dem, lytte til historier fra livet deres, og jeg blir fort glad i dem. Men det er de færreste jeg faktisk ønsker å tilbringe tid sammen med – om det gir noen mening.

Det er likevel ett menneske jeg kan være sammen med hele dagen, hver dag uten å oppleve en intens trang til ro og isolasjon, og det er samboeren min. Hans tilstedeværelse gir meg større ro enn jeg får på egenhånd, og det er sjelden kost for min del. Nå er det ikke slik at jeg ikke kan glede meg over å treffe mennesker jeg er glad i, trives på en arbeidsplass eller like å gå på spennende møter, for det kan jeg, men behovet for å være alene melder seg alltid. Jeg føler meg ikke skapt for å prate, for støy, for det rollespillet som preger sosial omgang. Jeg liker hverken fester, gruppeseminarer, festivaler eller telefonsamtaler. Det ligger ikke for meg, og det føles kvelende.

«Det blir bedre om du øver deg», sier mange, men hvorfor skal jeg det? Det forventes at jeg skal sykeliggjøre meg selv ved å gjøre mine preferanser til et problem jeg kan jobbe meg ut av. Man antar at jeg vil få det bedre om jeg retter meg etter dagens ideal om de store – men nære! – omgangskretsene. Men jeg trives best og bidrar mest, når jeg får leve i takt med min natur – slik vi nok alle gjør. Jeg trives best alene, eller sammen med min ene, men er fortsatt glad i mange.

De som kjenner meg vet at jeg er et hjemmemenneske. Det er ikke det at jeg aldri beveger meg utenfor hjemmets fire vegger, men jeg liker leiligheten vår og alle som bor i den. Jeg liker å holde meg varm, jeg liker å ha bøkene mine tilgjengelig, ja, jeg liker å være hjemme. Men i det siste har jeg hatt så forferdelig lyst til å reise på ferie. Latinforeleseren har befalt oss å dra på ferie til Pompei, for å lese latinske innskrifter i Pompeiis ruiner, og det kan jeg godt tenke meg å gjøre, selv om Tommy er noe skeptisk… Alternativt kunne vi dratt til København for å spise falafler og brente mandler,  tittet på kunst i Paris, kjøpt bøker i Bath, vært skummelt nær elefanter i Tanzania eller besøkt Pompeii-utstillingen på Museum of New Zealand i Wellington. Jeg er fleksibel.

Om jeg hadde hatt penger.

Jeg har nevnt mine søvnproblemer ved flere anledninger. Det begynte for et snaut år siden, da jeg døgnet i forbindelse med eksamensavviklingen. Av en eller annen grunn klarte jeg ikke å gli tilbake til min vante døgnrytme, og i sommeren og høsten som fulgte la jeg meg sjelden før daggry. Nå skal det sies at det er ganske deilig å sovne til morgenkvitteret, men mindre herlig er det å verke etter søvn når hodet ikke vil hvile.  Noen ganger er de søvnfrie nettene konstruktive, andre ganger er de bare fylt med uro.

I natt er uroen blusset opp for fullt. Jeg tenker på latininnleveringen jeg skal ha ferdig til onsdag. Jeg lurer på hvordan jeg skal klare å huske hva som skiller alle gudene jeg leser om ifm. religionsemnene jeg tar i vår (her og her). Jeg er engstelig for at alle fortellingene som surrer rundt i hodet mitt aldri skal bli festet på papiret. Og jeg lurer på hvor jeg skal finne min arbeidsgiver for sommeren.

Samtlige av mine styrker, og de fleste av mine svakheter ligger inne i hodet mitt. Å tenke, dikte, gruble, fantasere, resonnere er hva jeg gjør, det er det jeg er flink til, men det er også det som til tider sliter meg ut.

Vi gjør et nytt forsøk. God natt!

Jeg liker å holde på med prosjekter som kan berike meg, og i fjor sommer satte jeg meg et mål om å forbedre språket mitt, men det viste seg å være vanskeligere enn jeg hadde trodd. Jeg begynte å slå opp ord jeg var usikker på, men ble frustrert over hvor stor valgfrihet det er i bokmål, særlig når det gjelder substantivsendelser. Jeg vokste opp på østkanten i Oslo, og fikk naturlig nok en hang til a-endelser både i substantiver og verb, men begynte så smått å oppleve denne a-hangen som en smule vulgær. Vulgær som i ‘folkelig’ er den uansett, men som den snobben jeg er, synes jeg ikke alltid at det folkelige er uforbeholdent positivt. Derfor har jeg besluttet å gå over til riksmål. Forskjellene er gjerne små, men de er der, og jeg føler det betryggende å nå ha litt strammere regler å forholde meg til i  språkforbedringsprosjektet mitt.

Riksmålsressurser:
Riksmålsforbundet
Riksmålsordlisten på nett
Finn-Erik Vinjes blogg
Per Egil Hegges spalte i Aftenposten

Aschehoug har sendt meg ei ny bok, Little Bee av Chris Cleave, som jeg nå skal fortelle litt om.

Boka handler om den nigerianske flyktningen Little Bee, som etter to år i en interneringsinstitusjon i England, oppsøker ekteparet Sarah og Andrew, som hun traff på ei strand i hjemlandet før hun flyktet. Dette møtet i Nigeria er essensielt for resten av fortellingen, men vi får ikke vite akkurat hva som skjedde før et godt stykke uti boka - annet enn at det var livsforandrende for alle involverte.  Men nå er altså Little Bee i England, som for henne er en helt ny verden.

Boka er lagt opp slik at historien fortelles vekselsvis fra Sarahs og Little Bees perspektiv. I utgangspunktet synes jeg det er et godt grep, ettersom en viktig del av denne fortellingen nettopp består i begge disse kvinnenes opplevelse av møtet med en annen kultur, en annen måte å tenke på. Når little Bee forteller, snakker hun ofte om hvordan hun ville forklart alt det nye hun ser og opplever for jentene i landsbyen hennes, slik at de skulle kunne forstå det. I noen tilfeller konkluderer hun med at noen ting rett og slett ikke lar seg oversette. Alle disse betraktningen er det en fornøyelse å lese om, men det kommer et stort men her; jeg kjeder meg under lesningen av kapitlene der Sarah forteller. De står mye svakere enn de øvrige, og hennes utenomekteskapelige forhold, som opptar en stor plass i boka, kunne ikke interessert meg mindre. Et usedvanlig godt språk kunne godt ha reddet disse kapitlene, men språket er lite bemerkelsesverdig - både på godt og vondt. Oversetterens arbeid derimot, er preget av slurv, og det dukker stadig opp setninger som virker å være direkte oversatt fra engelsk.

Jeg vil derfor konkludere med at det er verdt å bli kjent med Little Bee og hennes historie, men forfatteren kunne godt latt henne oppta en enda større plass i hennes egen bok. For han har virkelig skapt en flott karakter i henne.

Andre bloggere har også anmeldt boka: My Online Library, Beate blogger om bøker, Ord om annet, Saudasjøen, Prosalosa, Bindestreken, Min bokhylle, Anitas blogg.

***

Jeg gjorde en feil i går, og publiserte stikkordene mine før jeg egentlig hadde begynt på anmeldelsen, så jeg beklager at de andre bloggerne ble pinget for ingenting.