Om å vente ved telefonen

Noe av det verste jeg hører, er “jeg ringer i løpet av dagen”, for da er jeg dømt til en dag lenket til telefonen, og jeg er til vanlig ikke blant dem som går og bærer på og kjærtegner den kontinuerlig. Jeg har lovet å sjekke den minst daglig – det er min grad av tilgjengelighet. Likevel blir jeg alltid engstelig når jeg oppdager tapte anrop, for da jeg i tenårene kjøpte min første mobiltelefon, slo det meg ikke at andre med det skulle forvente at jeg tok den. Det var ikke slik at jeg lot være å ta telefonen om jeg hørte det ringe, men jeg lot den stadig lade ut eller bli liggende utenfor hørselsvidde. Av den grunn ble mang en telefonsamtale innledet med bemerkninger (eller skjenneprekener) om hvor vanskelig jeg var å få tak i, og derfor rives jeg i dag mellom uroen for å nås og uroen for ubehagelighetene som kan oppstå når jeg ikke blir nådd, så når noen sier de skal ringe, følger jeg med, og er avgrensningen så vid som hele dagen, venter jeg hele dagen.

Verst er det om jeg får denne beskjeden før jeg har vært på badet, for hva om det ringer når jeg dusjer? Det er i tillegg umulig å sette i gang med noen fruktbare aktiviteter etter en slik beskjed. Det aller nødvendigste kan jeg få gjort, som kles- og oppvask, men ingenting som krever konsentrasjon, for konsentrasjon og venting er gjensidig utelukkende. Eventuelt er det kun ventingen jeg kan konsentrere meg om. Jeg kan ikke bake, for hva om det ringer mens jeg elter og har hendene dekket av deig? Ikke lese en bok, for hva om det ringer midt i et avgjørende øyeblikk som for alltid i minnet vil være forstyrret av skjærende toner? Jeg er nødt til å vente.

Jeg går ut fra at målet med en slik beskjed ikke er å torturere meg, at de fleste ikke har det riktig på samme måte som jeg. Jeg går ut fra at de som attpåtil ikke ringte den dagen ikke mente beskjeden så bokstavelig som den ble oppfattet, men dét forstår jeg aldri før det er for sent. Ikke før jeg har brukt en dag på å vente.

Fri er jeg ikke før samtalen er avsluttet, med mindre jeg er gitt noe annet å vente på. For øvrig er det lettere å vente på et brev, antagelig fordi det ikke er en umiddelbar kommunikasjonsform, og jeg trenger hverken være forberedt på å motta det eller svare øyeblikkelig. Vanskeligere er det altså med telefoner. De er ikke så beskjedne.

Leseutfordring 2017

Moren min delte en leseutfordring med meg i tro på at den ville være lett å ta. Det er den nok hva gjelder antall, men noen av kategoriene var likevel såpass vanskelige at jeg bestemte meg for å endre et par. Blant annet er jeg skeptisk til hvorvidt jeg ville klare å finne en god selvpublisert bok. De finnes nok, men sjansen for at jeg ville valgt nettopp en av dem, er mindre, og jeg er ingen risikoleser, så da forsvant dét målet. Av samme grunn velger jeg ikke å tolke nummer atten normativt.

Her følger lesemålene:

1. En bok noen har lest høyt for meg.
2. En bok jeg selv leste som barn.
3. En bok om noen som heter det samme som jeg.
4. En bok om en person jeg beundrer.
5. En bok noen har anbefalt meg.
6. En bok på over 500 sider.
7. En bok som kan leses på en dag.
8. En bok skrevet for over 100 år siden.
9. En bok publisert i det tyvende århundre.
10. En bok publisert i fjor.
11. En oversatt bok.
12. En bok som som har vært forbudt.
13. En prisvinnende bok.
14. En sakprosabok.
15. En biografi eller dagbok.
16. En bok av en mannlig forfatter.
17. En bok av en kvinnelig forfatter.
18. En bok av en person som ikke er forfatter.
19. En bok av en person som er yngre enn jeg.
20. En bok som ble film.
21. En bok hvis handling foregår i Norge.
22. En bok hvis handling foregår et sted jeg kunne likt å besøke.
23. En bok med noens navn i tittelen.
24. En bok med et tall i tittelen.
25. En bok med tittel på kun ett ord.
26. En bok som vil forbedre noe i livet mitt.

Forresten finnes den opprinnelige listen i en utvidet versjon med 52 bøker i det samme innlegget hos Hannah Braime.

Smått på nyåret

I går, tyvendedag, pakket jeg sammen julen. Det var fristende å vente helt til kyndelsmessen i februar, men det er grenser for hvor praktisk det er å ha treet stående fremme så lenge. Dessuten brygger vi årets første øl denne helgen, og det tar plass. Jeg er ikke spesielt glad i øl, men jeg liker prosessen, og ellers er det kjekt å gjøre noe sammen. Livsledsageren og jeg tilbringer riktignok tid sammen hver dag. Vi spiser middag, hører på podcaster eller ser fjernsyn sammen, av og til drar vi på kino eller en kjøretur, men det er ikke så ofte vi arbeider sammen. I tillegg er det stadig tilfredsstillende å lage selv noe man ellers bare kjøper. Apropos dèt skulle jeg snart fått ut fingeren og fortsatt øvingen på å strikke. På denne tiden i fjor kom jeg så langt som å strikke noen helt enkle tøfler, men så ble jeg distrahert av frimerkesamlingen min med gnagermotiver, som i sin tur ble nedprioritert for lesning om hamsterernæring. Og så videre. Slik går det. Nå trengs jeg på kjøkkenet.

Om å tyde bokhyller

bokhyller

Nå er det ikke så fryktelig ofte jeg er på besøk hos andre, men når jeg er det, liker jeg å luske i bokhyllene deres. Både hvilke bøker som er der og hvordan de er organisert, sier noe om eieren.

Denne uken har jeg organisert samlingen min på Bokelskere. Jeg hadde ikke oppdatert den på fire-fem år, så først måtte jeg slette halvparten, før jeg la inn enda flere nye. Riktignok fikk jeg ikke registrert tegneseriene mine, for de står på kvisten, og der er det gørrkaldt.

Noen sparer på alle leste bøker uavhengig av hva de synes om dem, men jeg holder ikke ut å ha bøker jeg ikke liker i samlingen min. De forstyrrer bare. Noen bøker misliker jeg så sterkt at det ikke er nok å plassere dem i Fretex-kassen, men må ut av huset øyeblikkelig. Om det ikke er mulig, havner de i peisen. Mang en norsk samtidsroman har møtt en slik skjebne. Dette er for øvrig grunnen til at jeg har gitt et uforholdsmessig høyt antall terningkast seks, for jeg må altså minst like en bok for å beholde den, men mange er jeg glad i.

Selv om de kommer i tings form, kan jeg ikke hjelpe for å betrakte bøker som venner. Det er vel gjerne slik for de av oss som ikke har så mange av den levende sorten. Likevel er gode bøker betryggende nettopp fordi de ikke må behandles som venner. De har ikke et eget liv; de kan hentes frem når det passer, alltid tilgjengelig, alltid tålmodig. De kan sorteres. Lukes ut. Ingen hyl fra flammene.

Bildet så jeg først på bloggen Aroundbooks.

Trofasthet i lesningen

Sosiale medier opptar mye tid i menneskers liv fordi det tar så kort tid. Det samme med nettavisene, for de gode langlesningsartiklene er i mindretall, og når jeg her hjemme ikke engang har abonnement hos noen av dem, består turene innom mer av overskrifter enn artikler. Det hender det står noe interessant, enten en konkret opplysning eller noe verdt å tenke på, kanskje til og med noe som inspirerer til handling, men de færreste besøk er slik.

For det første er det grenser for hvor mye som hender i verden mellom hvert besøk, og dernest er det grenser for hvor raskt journalistene rekker å skrive noe fornuftig om det, om de da velger å skrive noe fornuftig i det hele tatt. Dette vet jeg, og jeg tenker det under besøkene, likevel klikker jeg meg inn flere ganger om dagen. Rastløst.

Den åpenbare løsningen må være at jeg simpelthen slutter å klikke meg inn. Kanskje lese en delt artikkel. Heller velge tidsskrifter som ikke spiller på lag med rastløsheten, for ikke å snakke om bøker. Muligens et par hederlige unntak blant avisene.

I noen forvirrede uker for et par år siden, forsøkte jeg meg på hurtiglesning. Jeg leser nemlig ikke spesielt raskt. Kanskje gjennomsnittlig, jeg vet ikke, men sakte nok til å registrere at andre kommer gjennom langt flere bøker enn jeg. Det finnes gratisprogrammer laget for å trene opp lesehastigheten. Deriblant et hvor jeg kunne lime inn teksten jeg skulle lese, som jeg så fikk servert i form av ett raskt blinkende ord om gangen. Det var mulig å justere hastigheten, og jeg klarte etterhvert å lese dobbelt så raskt som jeg var vant til, men ikke uten at det gikk ut over forståelsen, så jeg tok heldigvis til fornuft og avfant meg med mitt eget tempo.

På et vis, for jeg sluttet ikke å skumlese. Det meste som leses på nettet, skumleses, og skumlesning har sin plass. Jeg skulle til å skrive at det ikke er nødvendig å finlese oppskrifter eller bruksanvisninger, før jeg tok meg i det, for mang en middagskatastrofe kunne vært avverget om oppskriften ble viet større oppmerksomhet i forkant. Likevel, eksempler på tilfeller der skumlesning har sin plass, finnes nok, men jeg vil ha mindre av den. Da handler det ikke om farten på lesningen som sådan, men hva den sier om det jeg leser. Om teksten ikke er verdt min fulle oppmerksomhet, er den engang verdt en del av den? Eller omvendt, hva sier lesningen om leseren?

Kanskje sammenligningen er vel drøy om jeg skriver at skumlesning er lesningens svar på såkalte uforpliktende forhold. Da må i så fall lectio divina være ekteskapet. Jeg hørte om en munk som i timen avsatt til åndelig lesning skulle lese seg gjennom salmene. Ikke på én dag, selvfølgelig, men over tid. Det var bare det at verset han begynte med hadde så mange lag at han ikke kunne rikke seg, så han leste kun dette verset igjen og igjen. Etter mange år hadde han ikke kommet lenger. På et vis, i rastløshetens tidsalder, stod han stille, men jeg kan ikke tenke meg at han opplevde det slik.