29.07.2010
Jeg har skrevet med blyant de siste dagene. En ordentlig blyant jeg kan spisse med den blyantspisseren min som produsentene muligens mente ikke ser ut som en blyantspisser, for det står nemlig “Pencil Sharpener” på den. Nå kan man kanskje innvende og si at jeg ikke skriver med en virkelig ordentlig blyant, for jeg skriver nemlig med BIC Ecolutions-blyanten som alle på ungdomsskolen la for hat. Den er ikke laget av tre, men “resirkulerte materialer”, og det knaser ikke når man setter tennene i den. (Ikke at jeg skal spise blyanten, og kanskje er det fryktelig uhygienisk, men munnen er vel det beste stedet å oppbevare blyanten når man trenger hendene til noe annet en liten stund.) Nå er det ikke det at den ikke knaser som gjorde at alle la den for hat, men det at den egentlig ikke skriver så godt. Kombinert med miljøvennlig papir av den grålige, blanke typen blir det umulig å se hva man har skrevet. Men så er det kanskje ingen andre enn ungdomsskoler som kjøper disse grufulle, übermiljøvennlige blokkene – jeg gjør i hvert fall ikke det.
Jeg skriver altså med blyant, og jeg spisser blyantene mine med blyantspisseren min mens jeg lurer på hvor kort blyantstump jeg til slutt vil klare å skrive med. Det tilhører også blyantminnene fra grunnskolen: den evige konkurransen om hvem som ville klare å skrive med kortest stump. Det hendte jeg vant, for jeg har små hender.
Nå kan jeg ikke skrive om blyanter uten å nevne viskelær, synes jeg. Jeg samlet altså på viskelær i de første årene etter skolestart, som så mange jenter gjorde, men det var selvfølgelig bare de minst pene av de fine jeg faktisk brukte til å viske med. De firkantede hvite, grønne eller blå viskelærene var slike man kun brukte til nød, eller i mattetimene. For alle måtte alltid viske mye i mattetimene, og man ønsket tross alt ikke å bruke opp selv de minst pene av de fine viskelærene på slikt. Sløste man, kunne man risikere å måtte bruke lukteviskelærene.
Jeg har nok tapt meg siden annen klasse - ikke har jeg fine viskelær, ikke har jeg en blyantstump å vise frem til alle som vil se, og ikke skriver jeg så pent som jeg gjorde den gang. Ja, nå har jeg altså sagt det: Om jeg ikke anstrenger meg, skriver jeg i dag styggere enn jeg gjorde som barn. Kanskje jeg skal begynne å skrive løkkeskrift igjen? Med blyant, selvfølgelig.
(Bilder: 1, 2, 3, 4, 5, 6)
Småplukk, Språk og skrivning | 
Ingen har kommentert »
22.07.2010
Vi har klamme dager her i Bergen, slike dager hvor man blir våt i klærne uavhengig av om man blir truffet av regnet eller ikke. Jeg er ikke så glad i å bli klam, men jeg liker regnværet. Jeg liker lyden av sildrende vann nedover husveggene og den rene luften. Jeg liker også å komme hjem med våte klær for så å kunne skifte til noe lunt og mykt.
Jeg fikk en forsmak på vestlandsværet det lille året jeg bodde i Molde, men det forberedte meg likevel ikke helt på det som skulle møte meg i Bergen. Det tok godt og vel et år før jeg følte meg komfortabel med bergensværet - og nå ville jeg ikke vært det foruten. Det er faktisk blitt slik at jeg får tørrkløe når jeg er på besøk i Oslo.
Denne «omvendelsen» har fått meg til å lure på om det måtte det bli slik: Er jeg blitt glad i regnvær fordi jeg hadde valget mellom å omfavne det eller være miserabel store deler av året? Eller kanskje hadde jeg allerede en latent forkjærlighet for regn?
Vi har vel alle hørt at det ikke er «hvordan vi har det, men hvordan vi tar det» som avgjør hvorvidt vi er lykkelige eller ikke. Med en slik tankegang blir lykken et spørsmål om valg, og regnvær er derfor blitt meg kjært fordi det måtte være slik. Likevel er det flere elementer i livet mitt jeg ikke helt har klart å omfavne – så hva er det som egentlig bestemmer «hvordan vi tar det»?
Jeg antar at det bunner i vår egen evne og vilje til å gå bakenfor vårt eget ego og erkjenne at det eneste vi har kontroll over, er måten vi forholder oss til tilværelsen. Det høres rimelig enkelt ut, sånn egentlig. Men er jeg for eksempel virkelig nødt til å omfavne all den lyden mine naboer klarer å produsere? Er det i det hele tatt mulig? Jeg har mine tvil, og holder en knapp på den latente forkjærligheten for regn som årsaksforklaring til «omvendelsen».
Ønsker alle en fortsatt våt sommer!
(Bilde: 1, 2, 3, 4, 5, 6)
Erkjennelser | 4 kommentarer »
21.07.2010
I mai startet jeg mitt lille takknemlighetsprosjekt, hvor jeg hver måned skal skrive om noe jeg er takknemlig for, for så å vise til en organisasjon som gir akkurat dette til andre. I mai var jeg takknemlig for min mulighet til å ta utdannelse, og takket UNICEF for deres skoleprosjekter. I juni var jeg takknemlig for selskap, og takket Røde Kors Besøkstjeneste.
I denne julimåneden er jeg takknemlig for vann – rent vann. Jeg bor i Bergen, og med 234 regndager i året er det vel ingen som kan påstå at vann er en mangelvare her i byen. Ikke bare har vi overflod av vann, men vi har også innlagt vann som innebærer rent og friskt springvann og vannklosetter. Slikt er ikke bare praktisk og tidsbesparende, men det beskytter oss også mot flere sykdommer.
Denne månedens takk går derfor til Kirkens Nødhjelp, for deres arbeid for å gi mennesker tilgang til rent drikkevann og skikkelige sanitære forhold i 39 land, hvor de blant annet bygger brønner. Dette har de selv å si om omfanget av problemene:
1,2 milliarder mennesker mangler tilgang til rent drikkevann. Og eksperter anslår at rundt 2,6 milliarder mennesker verden over lever uten tilgang til grunnleggende sanitære fasiliteter. 6.000 barn dør hver dag fra vannrelaterte sykdommer, og mer enn tre millioner mennesker dør hver dag på grunn av dårlige eller ikke-eksisterende vann- og sanitærforhold.
De skriver også at dette først og fremst rammer kvinner og barn, fordi det er disse som daglig må gå over lange avstander for å hente vann. Dette tærer ikke bare på kroppen, men tiden det tar å hente vannet hindrer barna fra å gå på skole og mødrene fra å kunne ta inntekstgivende arbeid. Lokal tilgang på rent vann har derfor potensialet til å løse mange problemer. Les mer her.
Hva er du takknemlig for denne måneden?
Månedens takk | 4 kommentarer »
20.07.2010
Tidligere i (v)år fikk jeg tilsendt en ny bok å anmelde fra Aschehoug. Jeg “lovte” en anmeldelse av denne i løpet av mai, men fordi jeg hadde problemer med å la meg fenge da jeg først satte meg ned med boken, ble den stadig skjøvet nedover i lesebunken min. I helgen bestemte jeg meg endelig for å for å få jobben gjort, og det viste seg at boken var helt grei.
Det dreier seg altså om Morgen i Jenin av Susan Abulhawa (oversatt av Ragnhild Eikli), og dette er hva forlaget har å fortelle om boken:
Palestina, 1941. I den lille landsbyen Ein Hod fører en patriark sitt følge med familiemedlemmer og arbeidere gjennom olivenlundene. Mens de går mellom trærne, faller de grønne fruktene til marken og velsigner folket med årets bugnende grøde.
1948. Abulheja-slekten jages fra forfedrenes land i Ein Hod og blir tvangssendt til en flyktningleir i Jenin. Det er Amal, patriarkens sønnedatter, som forteller om lillebroren som blir stjålet i kaoset som oppstår og hvordan han vokser opp hos et israelsk ektepar, mens den andre broren allerede som ung er villig til å ofre livet for palestinernes sak. En dag står brødrene ansikt til ansikt.
Amals historie er både vakker og grusom. Den handler om stjålet barndom, om å være mor under umenneskelige forhold, om knuste drømmer og om tap – men mest av alt om forsoning og kjærlighet.
Noen ganger kan en bok forandre folks måte å tenke på. “Morgen i Jenin” er en slik bok.
Jeg kan ikke akkurat påstå at boken endret min måte å tenke på, men det er kanskje fordi jeg allerede har lett for å ta til meg og reflektere over de nyhetsssakene som dukker opp i mediene. Å se Israel-Palestina-konflikten fra flere sider og erkjenne at mennesker lider på begge sider er derfor ikke noe nytt for meg.
Handlingsmessig representerer vel de færreste av bøkene jeg leser noe nytt, men så leser jeg først og fremst for å la meg røre av språket og teksten heller enn historien – selv om jeg selvfølgelig ønsker meg en god kombinasjon. Abulhawas språk er imidlertid likefremt og litt kjedelig. Hun skriver med medfølelse, det skal hun ha, men hun fører likevel en journalists språk, og jeg venter meg mer fra en skjønnlitterær forfatter. Hun skriver en form for litteratur jeg ærlig nok må innrømme at jeg ikke har så stor interesse av å lese, men jeg kan godt tenke meg at mange andre har det: Alle som ønsker nyhetssakene satt i et mer mellommenneskelig perspektiv kan nyte godt av boken, og den vil sikkert også gjøre seg godt som ferielektyre for dem som ikke degenererer helt i sommervarmen.
Fordi jeg fikk et ukorrigert leseeksemplar, kan jeg ikke kommentere selve oversettelsen.
Jeg gir boken karakteren C.
Bøker og lesning | Ingen har kommentert »
14.07.2010
I går leste jeg The Road av Cormac McCarthy. Leseopplevelsen var noe variert, og jeg kan ikke si at jeg sitter like rystet tilbake som en del andre bokbloggere, men jeg likte boken godt og den gav meg noe jeg verdsatte høyt: en bekreftelse på at gode forfattere er språkkunstnere mer enn noe annet. Alle kan dikte opp gode historier, men ikke alle kan skrive så vakkert at selve historien blir overflødig. Handlingen er til for teksten.
Her kommer glimtet, fra side 56:
No lists of things to be done. The day providential to itself. The hour. There is no later. This is later. All things of grace and beauty such that one holds them to one’s heart have a common provenance in pain. Their birth in grief and ashes. So, he whispered to the sleeping boy. I have you.
Bøker og lesning, Språk og skrivning | 3 kommentarer »
