Luking i hagen – og i resten av livet
Problemstillinger rundt valg dukker stadig opp, både veiskillevalg og praktiske småtterier i det daglige. Når det gjelder sistnevnte kategori, har hagen nok å by på nå om våren, og det var derfor artig å lese om luking som et bilde på askese i Peter Halldorfs bok Hellige røtter:
Det vanskelige med lukingen er nettopp at det rører ved det gode; det er ikke ugress vi snakker om nå, men om planter som vi gjerne vil ha i hagen. Det er bare det at vi må tilpasse mengden av vekster til det rom vi har til disposisjon, om ikke plantene skal hemme hverandre og resultatet bli dårlig. Å luke er å slippe taket, å akseptere begrensningens prinsipp: om vi vil se plantene våre vokse og trives, må vi rense bort noen. [...]
Luking er et treffende bilde på askesen i menneskets liv. Det lille stykke jord som vårt liv er, kan ikke romme hva som helst av vekster. I det minste ikke om vi vil at det skal bli en rik og velsmakende høst. Vi kan ikke nå alt, være alt og gjøre alt som står på ønskelisten vår, og samtidig forvente oss et rikt indre liv. Å luke i haugene med uleste bøker, rense blant alle de indre stemmene som krever oppmerksomhet, skjære bort grenene som får livet til å stritte i alle mulige og umulige retninger er riktignok smertefulle, men likevel helt nødvendige inngrep for den som vil dyrke sitt livs urtegård.
Askesen er lukingen i den ytre overfloden vi har samlet oss, de skritt vi går til for å begrense oss og oppnå større konsentrasjon. Det er, for å tale med Paulus: “arbeidet for vår frelse”. (s. 38)
Utilsiktet lærdom fra værmeldingen
I stedet for å dra rett hjem etter jobb, har jeg begynt å spasere bort til livsledsageren, som jobber på den andre siden av byen. Til tross for at turen over tar litt tid, er det som regel for tidlig for ham å dra hjem da, og jeg venter derfor på ham i bilen – for han kjører til og fra jobb. Han parkerer alltid helt nær bryggekanten, så nærme at jeg må gå inn på førersiden og krabbe inn til passasjersetet. Vel inne åpner jeg døren over bryggekanten og hører på bølgeskvulpet – og duren fra cruiseskipene – mens jeg leser. Det er et fint sted å lese, et fint sted å være, mens jeg venter på at hjernen skal stille seg om fra jobb- til hjemmemodus.
Etterhvert er han også klar for å dra, og vi kjører hjem mens vi hører på radio. Det hender vi sier noe, men ikke mye. Besteforeldrene mine – de på farssiden, som fortsatt er forelsket i hverandre – snakker sammen gjennom hele dagen. Det gjør ikke vi, ikke så mye i hvert fall, og hver gang jeg tenker på det, håper jeg at det nettopp ikke er småskravling som er nøkkelen til livslang kjærlighet. Vi hører på radioen og veksler blikk når noen på radioen sier noe merkelig, noe som skjer ganske ofte. Programlederne er alltid fryktelig opptatt av været og virker å ta regnvær personlig – de har åpenbart ikke hage med tørste planter -, og jeg merker jeg meg at det er et gode at man ikke alltid får det en ønsker seg. Gid jeg husker det neste gang jeg ikke får et ønske oppfylt.
Med skaperverket under neglene
Grønnsaksfrøene er endelig under jorden i bingene våre, og vi har en lang rad med tomatplanter i grønne plastbøtter foran huset. Jeg fikk riktignok ikke med meg at spirer helst skal herdes i lun skygge i en uke før de settes i solen, så jeg kan bare håpe at mine spirer er ekstra tilgivende. For øvrig er ikke plastbøtter det mest dekorative å plante i, da jeg hadde sett for meg noen ordentlig fine leirpotter, men denne gangen tapte estetikken for økonomien. Dessuten viste det seg å være ganske praktisk å plante i bøtter.
Jeg hadde ikke trodd jeg skulle like hagearbeid så godt som jeg gjør. Tidligere så jeg gjerne på det som unødvendig tidkrevende. Har ikke folk bedre ting å gjøre enn å luke? Og da jeg så på hagebøker i fjor, så jeg på slike om lettstelte hager. Men så endret jeg plutselig mening. Kanskje var det da jeg endelig så på hagen og følte at den virkelig var vår, den lille flekken av skaperverket jeg kan sette mitt preg på – og fordype meg i.
(Bilde: CC The Ewan)
Avlinger i vinduskarmen: erteskudd
Til helgen skal vi endelig så frø og sette ut spirer i kjøkkenhagen vår. En god del senere enn det som opprinnelig var planen, men det har vært en merkelig vår. Men til tross for at grønnsaksbingene våre fortsatt står tomme, har jeg allerede høstet en avling fra vinduskarmen, nemlig erteskudd. Jeg brukte skuddene i en wok, men de er også gode i salater og andre retter der man ellers ville brukt spinat, ruccola eller andre smaksrike grønne blader.
Slik gjør man det:
Ha jord i en beholder. Det kan være hva som helst, så lenge den er vanntett, for eksempel en blomsterpotte eller isboks.
Strø over tørkede grønne erter av typen man finner i dagligvarehandelen til en drøy femmer.
Vann lett og still på et relativt solrikt sted. Vann ellers ved behov, men ikke for mye, for ertene kan mugne.
Skuddene er klare til å høstes i løpet av en uke eller to, og skal de spises rå, bør de ikke være særlig høyere enn 10-15 cm, for de kan bli litt trevlete om de får vokse seg store, men her er det bare å smake seg frem.
(Bilde: CC Heather)
Anonym godhet
“If we are to succeed we must persist with our anonymity.”
Sir Percy Blakeney fra romanen The Scarlet Pimpernell er litteraturens første eksempel på arketypen “helt med skjult identitet”. Han tar på seg diverse forkledninger og redder dødsdømte fanger fra giljotinene under Skrekkveldet ved begynnelsen av den franske revolusjon. Som med Bruce Wayne i Batman-fortellingene er det nettopp forkledningen som gjør det mulig å gjennomføre heltedådene.
Jeg kom til å tenke på dette i forbindelse med Frøken Makeløs’ innlegg “Se så god moral jeg har!”, hvor hun skriver om statussymboler og de moralske valgene som trumfer dem. Forutsetningen er imidlertid at man må formidle den moralske motivasjonen for at edle valg skal gi status.
Det er trivelig å identifisere seg som et godt menneske, og jeg kjenner iblant hvordan ønsket om å fremstå som god kan virke vel så viktig som faktisk å være god og gjøre godt – egoet har ellers lite til overs for anonym godhet. Klart kan man mene at motivasjonen er underordnet så lenge gode gjerninger blir utført, men jeg stiller meg tvilende, for min erfaring er at motivasjonen alltid legger føringer for resultatet. Og hva vil så skje om det gode skulle gå av mote?
Jeg har en bekjent som mener det ikke finnes noen til fulle altruistiske gjerninger. “Nevn én handling som ikke kan forklares med selvtjenende motiver”, sier hun. Jeg følger opp med en innvending: Det at det finnes tenkelige selvtjenende motiver bak en hvilken som helst handling, betyr ikke at det alltid er disse som styrer. Slik er det heller ikke rimelig å anta at alle som gjør gode gjerninger, og gjør handlingene kjent, gjør det av hensyn til egen status, selv om det skulle være slik at handlingene er statusfremmende.
Likevel er det noe særlig beundringsverdig ved heltene med skjult identitet - anonym godhet, anonym rettferdighet - enten det så er snakk om min favoritt Bruce Wayne eller alle de faktisk eksisterende menneskene jeg ikke her kan nevne nettopp fordi de er anonyme.